... totally

Greit, det er to grunner til at jeg blogger nå. Én, det er liksom halvannen uke siden sist, og det trur jeg er det lengste jeg noen gang har brukt mellom to blogginnlegg og jeg er lei av at fjorårsfesten står øverst siden den tross alt skjedde for hundre år siden, og to, jeg trur det er noen på kjøkkenet, hvilket er ensbetydende med at jeg ikke kan lage mat der. Noe må jeg da finne på i mellomtida.

Og det er jo ikke noe å si. Jeg har ikke tid til noe lenger. Det eneste jeg gjør, er å lese, skrive og drekka. I dag sa jeg faktisk til og med nei til det siste for å prioritere de to første, og det er litt drøyt, for i sånne perioder sier jeg alltid til meg sjøl at jeg ikke må være aleine hvis jeg har et annet alternativ, og litt kos i hverdagen får meg til å glemme å være teit på egen hånd. Jeg har nevnt det før, trur jeg, at jeg blir distrahert av det på en god måte. Bare i dag, liksom. Jeg kom hjem, lå i senga mi ei lita stund og lata som om jeg var handicappa, sovna, sov for lenge, våkna, spiste sjokolade, og nå veit jeg ikke om jeg skal orke å lage mat eller ikke. Og tru meg når jeg sier at jeg opprinnelig hadde en plan for dette innlegget, men jeg er ikke i humør til å gjennomføre den. Kanskje når jeg en vakker dag i løpet av helga eller framtida forøvrig blir full eller overtrøtt.

Her, ta en sang jeg er veldig glad i for tida. For om ikke jeg er så fin, er jo egentlig verden rundt meg fin:

Den eneste sangen jeg liker av Von Haze, som er et kjedelig drittband på lik linje med The xx. Men så er dette Salem-remixen av sangen deres Outside the Night og, da, passende titulert Outsyd Tha Nite.

Og se, vinter-Bø! Hva faen er det jeg klager over, egentlig?