Noen øyeblikk er så fine at man ikke trenger bilder for å huske dem

Jeg tenkte litt på det da jeg mista kameraet mitt på Hove. Jeg har snakka om det med ymse venner og. Hvor utrolig avhengig vi er av å dokumentere alt det gøye vi gjør. Hvor inderlig vi elsker å laste opp bilder fra alle mulige sammenhenger på Facebook bare for å vise alle vi kjenner at vi har et liv, at vi har venner, og at vi har det kjempebra. For hva er vitsen med å gjøre noe morsomt hvis man ikke kan skryte av det seinere? Se, dette er meg med de kule klærne mine og de like kule vennene mine. Se, vi ler og smiler på alle bildene. Holder rundt hverandre. Har det dritfett. Jeg merker det jo sjøl og. Jeg veit ikke om det er akkurat det jeg tenker på midt oppi situasjonen, men hvis vi har det ekstra moro, blir jeg jo sånn med én gang at jeg vil spare på øyeblikket. Ikke glemme det. Vil kunne ta det fram igjen, mimre, hente fram alt det samme som var så gøy den gangen bare ved å se på det igjen. Dra tilbake. Og jeg lurer på om den intense frykten for å glemme hvor fint alt var den ene gangen, gjør at vi glemmer å faktisk være i det øyeblikket mens vi faktisk har det. For uansett hvor mange bilder man tar, vil man ikke få det spesielle øyeblikket tilbake igjen. Og når man ikke engang hadde det mens det faktisk var der fordi man var altfor opptatt med å dokumentere det, hva er da vitsen?

Det er jo ikke sånn at jeg ikke liker å kunne se tilbake på gamledager. Men jeg har funnet ut at jeg misliker friheten ved digitale kameraer med monsterminnekort, der de som har dem ikke gjør noe annet enn å ta bilder. Sånn sett føler jeg at bildene du tar med analog film blir mer eksklusive. Bildene du tar, tar du ikke fordi det er forventa at du skal kunne dokumentere at du til enhver tid er omringa av alle de kule folka du kjenner og at dere har det dritgøy sammen. Det blir i større grad at du tenker at dette øyeblikket er verdt å ta vare på. Og hvis du faktisk ikke har med deg kameraet, så gjør det ikke så mye, for du har jo opplevd det uansett.

Hør på meg, begynner å mase om at alt var bedre før i tida, før teknologien og syntesen tok overhånd. Det er nok nummeret før jeg skaffer meg platespiller og, nå (og det er det jo faktisk og). Neste steg blir vel at jeg slutter å høre på elektronika og påstår at bare lydene man lager med fysiske instrumenter kan kalles musikk. Nei, forresten, jeg trur ikke det kommer til å skje med det første. Men til og med en synth- og plastikkfans som meg syns det er fint med noe som føles ekte innimellom. Ikke at det er noe gærent med syntetiske ting, så lenge man er klar over at det er syntetisk.

Nå veit jeg ikke lenger hva jeg sier. Analog film har vel blitt hipster uansett.

Her, ta en sang, dere: