Om å snike seg unna og så forsvinne

Jeg veit ikke helt, det har vært sånn så lenge jeg kan huske, og det blir bare tydeligere med åra. Jeg begynner på noe, syns jeg får det bra til, men glipper taket, glipper, glipper, helt til angsten tar meg og jeg lusker vekk. Det gjelder nesten alt. Nettsamfunn som ymse forumer, Twitter, Facebook, bloggen min. Jeg starter alltid med friskt driv, og holder det gående, noen ganger i flere år, til interessen særdeles gradvis dabber av, helt til jeg ikke tør å kikke innom lenger, i frykt for å bli konfrontert med min egen visne tilværelse der.

Og hadde dette enda bare gjeldt nettsamfunn. Det er sånn med folk òg. Jeg vil jo egentlig ikke innrømme det, men det er få av vennene mine jeg har kjent noe særlig lenger enn to - tre år, og hver gang et nytt, fantastisk menneske kommer inn i livet mitt, er jeg alltid overbevist om at vi vil være bestevenner for alltid, men innerst inne veit jeg jo at det ikke er sånn; jeg glir fra dem, mister interessen, vil være aleine, får angst ved tanken på å møte dem, måtte snakke med dem, måtte forholde meg til skyggen jeg har blitt til, ser meg nødt til å kutte all kontakt og starte helt på nytt et annet sted - for bare å oppleve at historien gjentar seg. Det er slitsomt, og veldig trist.

Sånn sett er skrivinga det eneste som har vært konstant med meg. Jeg har hatt ørten forskjellige klesstiler, drevet med sport (!) som jeg har slutta med, har vært oppslukt av besettelser som har gått over, tatt ansvar, angra, latt være å møte opp, fått jobber, skulka, krøpet til korset, men jeg har alltid skrevet. Alltid. Helt siden før jeg faktisk kunne skrive, lagde jeg tegninger som jeg stifta sammen og fortalte historiene muntlig til mamma og pappa mens jeg bladde i arka.

Jeg veit ikke. Kanksje dette er unnskyldninga for at jeg ikke har blogga på to uker. Dét, og så det faktum at jeg livet mitt er innholds- og meningsløst. Jeg gjør ingenting om dagen. Jeg jobber, spiser, dusjer, vasker, sover. Orker ikke noe. Klarer ikke noe. Må vekk, men har ikke noe sted å dra, har ingen alternativer, tør ikke å prøve noe helt annet. Når jeg tenker på framtida mi, så nært som fra høsten av, blir jeg så frustrert at jeg bare har lyst til å gå i hi helt til alt ordner seg av seg sjøl.