Tyngden mellom oss - fragment

Og alle rundt meg var gjenferd, jeg skjønte det nå. Ingen hadde noen gang eksistert, eller kanskje det var nettopp det de hadde, men lenge før meg, og det var bare noen tomme ånder jeg hadde forholdt meg til i alle disse åra, og orda mellom oss var bare støv, eller kanskje det var jeg som var gjenferdet der jeg sklei gjennom skogen med et ansikt som føltes som om det veide dobbelt så mye som resten av kroppen. Jeg satte sekken fra meg på bakken nok en gang, tok fram nattkjolen jeg hadde arva etter Borghild Olsen, kledde meg naken, dro kjolen over hodet, sprang barføtt over nedfalne barnåler, maur, mose, stein og lyng. Jeg løp nedover, føttene gikk automatisk, korte greiner klorte meg på armene, sparka til tider tærne bort i alt mulig rart, åpna kjeften og skreik hest og ureint, kasta meg til slutt på bakken, rulla nedover til jeg blei svimmel, og da jeg skulle prøve å stoppe opp og reise meg, smalt jeg hodet i en stein, og det svei, og det var svart bare bittelitt, og nå dunka det bare, og jeg blunka opp mot den gråblå himmelen, lyset var så lyst. Og så grein jeg enda en gang, og jeg lurte på om jeg noen gang hadde gjort noe annet enn å grine, og jeg krabba bortover, ned mot huset der nede, skrapte meg opp, krabba i mitt eget blod og jorda jeg hadde vokst opp på, kjente skiten kile seg fast i kjøttet mitt, men jeg tenkte på det som renselse, og jeg krabba, krøyp, var en orm i gjørma, en forslått hund, og jeg nådde hagen der nede, med tørkestativ og blomsterbed og garasje og mørke vinduer med pene gardiner. Jeg grein da jeg med møkkete kjole og blodige, møkkete bein stabba opp trappa til inngangsdøra, mamma, jeg mista ballongen min, mamma, den dumme gutten sa at jeg var stygg, mamma, jeg slo ankelen min, mamma, kan du være så snill og blåse nå? 

Alt av råtekst er på plass, nå gjenstår bare den endeløse flikkinga og pirkinga, og det trengs det mye av. Akk. Jeg kom ikke inn på noen skoler til høsten uansett, så jeg får nok av tid til finpuss.