Jeg slutter forresten aldri å la meg overraske over at folk skal ta meg i handa når de møter meg for første gang. Det å hilse med handa har liksom alltid vært noe de voksne gjør, de som har et eget liv som de har ordna sjøl. Jeg føler meg som når jeg forteller andre om kjæresten min - og bruker nettopp de orda, "kjæresten min" - akkurat som en barnehageunge. Når skal jeg slutte å tenke at jeg bare leiker virkelighet? Når skal jeg skjønne at maten jeg lager, ikke er sandkaker, og at penga jeg har i lommeboka mi ikke er tatt fra Monopol-esken?
Likte tittelen på dette innlegget og kjøleskapspoesien da og kjenner igjen litt av det du beskriver. Ikke akkurat det med å ta folk i hånda, men når jeg er på jobb og noen ber barnet sin om å gi dama bak kassa tingen så det kan betales (både ordet "dame" og ordet "kvinne" gir meg assosiasjoner til helt andre ting enn meg, føler meg mer som "jente" i grunnen, hankjønn er heldigere sånn sett med ordet "mann" som jeg føler rommer mer). Og jeg mistenker at jeg kommer til å oppføre meg helt på samme måte hvis jeg får kjæreste selv noen gang, har full forståelse for den.
SvarSlettSkjer det noe om tre år som du venter på? Hva er planen for høsten siden du skal flytte og slikt? Jeg er nysgjerrig :)
Fint skrevet innlegg i alle fall og håper du finner ut av ting og at alt ordner seg og sånt.
Du skriver i hvert fall veldig bra. Og jeg er også veldig nysgjerrig på hva du skal framover, hvis du har lyst til å fortelle.
SvarSlettTusen takk for fine ord! Jeg skal ikke gjøre så mye fra høsten av, bare vente. Kanskje finne meg en hobby eller et studium om et års tid.
SvarSlettDet löser seg, det gör det alltid. <3
SvarSlettJoda.
SvarSlett