Jeg lukker et øye og ser halvt, jeg lukker begge og ser alt

Jeg trenger å begynne på nytt, på nytt og på nytt, om igjen og om igjen. Jeg vokser som ugrass, og det blir bare verre jo lenger jeg holder på med noe. Snart flytter jeg igjen, og så er det bare å vente. Tålmodig og optimistisk, noe jeg generelt ikke er. Vente og vente. Tre år. Jeg må bare finne noe passende å fylle mellomrommet med, og prøve å sørge for å ikke gå på tomgang. Jeg kan jo klare det. Folk har venta lenger. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.

Jeg slutter forresten aldri å la meg overraske over at folk skal ta meg i handa når de møter meg for første gang. Det å hilse med handa har liksom alltid vært noe de voksne gjør, de som har et eget liv som de har ordna sjøl. Jeg føler meg som når jeg forteller andre om kjæresten min - og bruker nettopp de orda, "kjæresten min" - akkurat som en barnehageunge. Når skal jeg slutte å tenke at jeg bare leiker virkelighet? Når skal jeg skjønne at maten jeg lager, ikke er sandkaker, og at penga jeg har i lommeboka mi ikke er tatt fra Monopol-esken?