Noen ganger skriver jeg

Klokka var i nærheten av tre eller fire om natta, tirsdag, onsdag kanskje, jeg hadde kommet ut av det. Klokka var i nærheten av tre eller fire om natta, og jeg hadde nettopp dratt mitt humpete forsøk på en sentimental sjølbiografi til papirkurvikonet på dataskjermen. Høyreklikk. Tøm papirkurv. Lukka sammen skjermen før jeg rakk å angre, gikk ut på balkongen barbeint og tente meg en røyk. Sola som lå avventende bak fjella der borte, den blå himmelen som strakte seg fra turkisgul i horisonten til djup kongeblå i vest, silhuettene av furutrær, hardt mot lyseblått.

Så jævla idyllisk. Faen, som jeg hata dette stedet.

Det var vel den noen-og-tjuende forelesninga jeg kom til å skulke i dag eller i morgen eller hva man nå velger å kalle det. Jeg var stranda ved en av landets distriktshøgskoler, oversett av de andre i klassen, alltid blakk, alltid rastløs, med ei aggressiv skrivesperre som gnagde meg i nakken som et skadedyr. Full av sjølforakt, stort sett full av alkohol. Arrogant og ufyselig, ensom og venneløs, men jeg avskydde alle jeg kjente uansett. Kunstnerklisjé, langhåra jævel, pretensiøs narcissist, og fullstendig klar over det. Jeg hata og elska min egen tilværelse, dyrka angsten og depresjonen, boltra meg i min egen fortapelse, fråtsa i sjølmedlidenhet, pleide problema mine. Satt aleine på hybelen og drakk, lengta etter likesinnede, forbanna alle som hadde unngått å bli kjent med meg, rabla ned noen fylledikt i notatboka mi, glodde sjøltilfreds på de bitre orda etterpå, sendte det til alle tidsskrifter som ville være villige til å trykke, eller gjemte det blant resten, blant det som skulle bli debutdiktsamlinga mi.

Fy faen, så lei av meg sjøl jeg var.

---


Dette er kanskje noe som kan bli til noe, men jeg har ikke så mye ennå. Forhåpentligvis kommer ikke hovedpersonen til å irritere meg grønn i hjel innen jeg har kommet ordentlig i gang.