Minner fra Berlin

Husker dere at jeg dro hit sist sommer?

Jeg veit ikke hvor jeg skal begynne. Berlin er en by man gjør seg utrolig mange tanker om før man drar dit, man lager seg liksom forhåndsinntrykk, og så kommer man dit, for bare å skjønne at byen pulserer, at man kan kjenne hjerteslaga i hver sprekk i fortauet. Denne ferieturen var dessuten dobbeltmagisk, i og med at det var den første utelandsturen, eller egentlig turen i det hele tatt, der Jørgen og jeg var de eneste reisende. En hel by for bare oss i nesten ei uke. Og sjøl om ankomsten blei litt trøblete fordi vi ikke skjønte hvilke tog vi kunne ta fra flyplassen og konduktøren ikke snakka engelsk og vi sleit med å finne fram til hostellet da vi endelig gikk av på rett u-bahnstopp, var det absolutt verdt det da vi åpna dørene til et av verdens koseligste hosteller:

Avflakka gullakk, tregulv som knirka bare man stirra lenge nok på det, hjemmelagde malerier på veggene, akkurat så elegant og så shabby at jeg følte meg nesten mer hjemme enn i Lier. Som om det var her det alltid var meninga at jeg skulle være. Og vi hadde vår egen balkong, og nattestøyet dyssa oss i søvn, og allerede første kvelden skjønte vi at vi ville vende tilbake.

I Berlin fins det u-bahn og s-bahn. På forhånd hadde jeg gjetta at u-bahn var überbahn, og at s-bahn var subbahn. Men det var i virkeligheten u-bahn som gikk under jorda, noe som dermed ga grunnlag for Jørgens forslag DER UNTERBAHN. Poenget var at den første dagen surra vi litt med hva som var hva og hvilke som gikk hvor, men sånn må det vel nesten bare bli i Europas nest største by. Etter en svipptur innom Spandau som tok oss noen timer, tok vi s-bahn tilbake til Hauptbahnhof, som er Berlins svar på sentralstasjon, i håp om at vi kom til å havne omtrent midt i sentrum.

Det var ikke helt riktig.

Berlin er en helt enorm by, og er ikke bygd opp etter samme grunnprinsipp som norske byer med en sentrert kjerne. Det er vanskelig å definere ett punkt som Berlins sentrum, for alle bydelene har sine egne. Men fra Hauptbahnhof fant vi obligatoriske turistattraksjoner, og jo lenger vi vandra, jo flere fantastiske ting så vi:

Og egentlig hadde vi konkrete planer for denne første dagen, men vi var så opptatte med å se, oppleve, lukte, gå og stoppe opp at vi helt glemte dem. Og det er nettopp dette jeg aldri vil komme til å kunne forklare; uendeligheten, evnen denne byen har til å gjøre deg usynlig og flytende, men aldri før så tilstede, at du kan gå så langt du bare klarer uten å bli sliten, at hvert hjørne huser et nytt, lite eventyr, roen og livet som sameksisterer. Og vi snakka om at en dag skal vi dra på piknik til denne parken, nei denne parken, og så rakk vi det aldri, for alltid var det så mye nytt å oppleve, noe som aldri tok slutt. Neste gang jeg besøker Berlin, vil det ikke være en ny tur, men en forlengelse av denne.

På kvelden bestemte vi oss for å dra til Szimpla, det samme utestedet jeg falt så pladask for i Budapest:

Men Szimpla i Berlin var ikke i nærheten av så eventyrlig som sin ungarske motpart. Det var et ålreit sted, men med mine forventninger, var det ikke rart jeg blei skuffa. Men vi satte oss ut, og siden alkoholprisene var så latterlig lave, benytta vi anledninga til å bestille drinker, som vi tross alt aldri har penger til her til lands uansett. Jørgen bestilte gin tonic, jeg bestilte cuba libre, og dette skulle bli signaturdrinkene våre som endte opp med å symbolisere hele turen for oss. Jeg kan i dag ikke drikke cuba libre uten å tas tilbake.

Det var derimot ikke den enkleste saken i verden å komme seg tilbake til hostellet den dagen. U-bahn fra Alexanderplatz, som var der vi skulle bytte, var fryktelig forsinka, og da den omsider kom, hadde siste banen fra Zoologischer Garten allerede gått. Følgelig måtte vi gå derfra, og håpe at vi klarte å lese de tre kilometerne på kartet riktignok. Underveis vurderte vi om vi bare skulle gi opp og gå og legge oss i en park, men vi fant heldigvis ut at det er en sånn historie som er morsommere å fortelle enn å oppleve. Jeg trur forresten aldri jeg har vært så glad for å komme hjem til Zinzendorfer Strasse som da vi omsider gjorde det den kvelden, kanskje bortsett fra da vi prøvde å finne fram rett etter å ha kommet med toget fra flyplassen. Heldigvis selger de døgnåpne kioskene i Berlin jägermeister uten å ta hensyn til norske oppfinnelser som "alkoholsalget stenger", og attpåtil for ikke noe særlig mer enn en femtilapp, så det gikk bra til slutt.

Basert på erfaringene vi hadde gjort oss dagen i forveien, unngikk vi bevisst å ha planer den påfølgende dagen. Det eneste vi hadde klart for oss, var at vi ville utforske Kreuzberg:

Og vi fant så mange oaser, så mange fortauskafeer, vi gikk forbi så mange mennesker, men det kanskje aller mest fascinerende var utestedene. Vi snubla over en buss som serverte drikke ut av et vindu til gjestene som satt på campingstoler rundt og omkring, og vi sa at hvis vi ikke fant noe kulere med det aller første, skulle vi gå tilbake dit. Men så fant vi dette:

Som, rett skal være rett, ikke er et utested i det hele tatt, men inngangen til en slags leir der hvem som helst kan sette opp et telt eller noe tilsvarende og bare bo. Dette bør absolutt være noe for eksempel Oslo kommune kan ta til etterretning, for, og jeg er fullt klar over at jeg nok idealiserer fattigdom litt nå, så gjennomført god stemning ser man ikke blant nasjonens romfolk. Dette inngjerda området minna mer om Slab City i Into the Wild enn om sjuskete nødsfasiliteter. Det har aldri før virka så befriende å kun eie det aller nødvendigste.

På veien vår gjennom denne leiren, oppdaga vi et hull i et gjerde. Det var så eventyrlige lys der inne, så vi gikk inn, og jeg blei litt lamslått.

Omkring dette tidspunktet hadde det blitt så mørkt at kameraet mitt ikke dugde til noe særlig lenger, så jeg har tydd til Google og andres fotografiske evner for å dokumentere synet som møtte oss:

Det var ei magisk søppeldynge med de billigste drinkene vi hadde vært borti så langt. Sånn sett minna Chalet Club, som jeg i ettertid har funnet ut at det heter, mer om Szimpla i Budapest enn det Szimpla i Berlin gjorde. Sommernatta var eviglang, ei discokule i nærheten kasta glitter over ansiktene våre, vi møtte ei russisk jente som vi spilte piano med, vi bare fant det i et av inneområdets mørke kroker, jeg blei så full at jeg snakka flytende tysk til drosjesjåføren som frakta oss hjem, og en gang før vi kom til hostellet en gang på natta, kjørte vi forbi den gylne engelen som vokter over byen fra en høyhøy pilar, og livet var tilstrekkelig vakkert.

Dagen etter starta sakte med brus og pizza i bakrus, før vi utpå ettermiddagen endelig fikk se det berømte East Side Gallery:

Og etter det kom vi over en herlig strandbar i en by som ikke har kystlinje - vi måtte ta av oss alt av fottøy for ikke å få sand i sokkene - ved navn YAAM:

Hengekøyer, fred og kjærleik, gatemusikanter og rastafari-stemning. Her kunne vi blitt like lenge som på Chalet Club, hvis ikke ønsket om enda mer å oppdage hadde vært der. Ikke desto mindre tok vi sakte, men sikkert fatt på veien hjem:

Noe av det beste med Berlin var å vandre rundt og oppdage magiske tilfeldigheter, spontane kunstutstillinger, vakre bygninger, opplyste parker, detaljer vi ennå ikke har lagt merke til. Vi kom blant annet over en filmvisning mellom trærne, enda noe vi sa at vi skulle rekke før vi dro derfra, men som tida ikke holdt til.

Nest siste dag dro vi til Wannsee for å bade:

Det var ikke så helt lett. For å finne fram til en flik av vannet som ikke var forbeholdt båtplass, slo vi følge med noen andre i samme ærend som oss, og etter noe som faktisk var flere timer, kom vi endelig fram til stranda. Ganske skuffende at vi måtte betale for å komme inn, men gleden var til gjengjeld stor da vi kunne løpe rett ut i en innsjø som var så varm at vi ikke trengte å liste oss uti, skritt for skritt.

Etter å ha vært på stranda litt, tok vi s-bahn videre til Potsdam med håp om å rekke filmparken i Babelsberg (der de blant annet har spilt inn Tre nøtter til Askepott) før det stengte. Det gjorde vi ikke, men vi rakk isteden en forferdelig koselig liten restaurant der ingen, bortsett fra Jørgen og jeg, kunne engelsk, og vi måtte stotre oss fram på ei blanding av tysk, som er et språk ingen av oss kan, og kroppsspråk. Tydeligvis var det populært med turister, for servitøren henta de andre som jobba der så de kunne se på oss.

Den aller siste dagen fikk jeg muligheten til å betrakte himmelen over Berlin:

Det finnes forresten flere bilder og historier på den bortkomne telefonen min og i arkivet til Jørgen. Kanskje havner de her etter hvert, de også.