Hrafnagaldur Óðins - Herrejesus, som jeg skulle ønske at jeg hadde fått med meg dette live. Kort fortalt er det et samarbeid mellom Sigur Rós og Steindór Andersen, der de har satt musikk til eddadiktet med samme navn. Egentlig skulle det vel komme en DVD med dette, men den har ingen sett noe til. Gi meg en lyd hvis du plutselig finner et fortapt eksemplar. Uansett, dette er så mektig og episk og vakkert at jeg klarer ikke engang å begynne å begripe det (ja, det var en anglisisme), og jeg har i tidligere anbefalinger funnet ut at til tross for at jeg anser meg sjøl som en person som er over gjennomsnittlig god til å sette ord på ting, så... er jeg egentlig ikke det. Lydmessig føles det bare så uendelig stort, utenfor min fatteevne, det er som å stirre inn i universet og oppdage at man ikke kan forstå hvor det begynner. Da jeg skreiv I dypet av en ruin, likte jeg å se for meg at kapittel tre var soundtrack til sistekapittelet. Du kan laste det ned her. Jeg pleide å synes at nettopp kapittel tre var det vakreste, men seinere har jeg innsett at kapittel fire er like vakkert, men på en annen måte. Det kan du laste ned et utdrag fra her. Og slapp av, jeg gjør ikke noe ulovlig, for Sigur Rós har lagt ut akkurat de samme linkene på sin offisielle hjemmeside. Hvis du heller er typen som vil se det - for det er jo strengt tatt en audiovisuell opplevelse - kan du sjekke ut dette klippet fra den forøvrig fantastiske dokumentaren Screaming Masterpiece:
Himmelen over Berlin - Eller Der Himmel über Berlin, om du vil (den engelske tittelen, Wings of Desire, er bare stygg og - etter min mening - noe misvisende). Dette er den nydelige historien om to engler som vandrer rundt i en av verdens mest eventyrlige byer, helt usynlige for omverdenen, og gir trøst og åndelig tilstedeværelse for de som trenger det. De har levd og skal leve evig, og har følgelig helt annerledes livs- og tidsoppfatninger enn det vi har. Men en av englene, Damiel, lengter etter det menneskelige livet. Visst er det kort, men det er fullt av ubeskrivelige sanseinntrykk som man som engel aldri kan oppleve. Ikke minst øker denne lengselen idet Damiel forelsker seg i en trapesartist. Og egentlig er ikke plottet så veldig viktig, for det er alle disse inderlig poetiske replikkene og spørsmålene som stilles som gjør filmen til noe så veldig mye mer enn en god film. Det er liksom noe med hele den så veldig skjøre atmosfæra i filmen, noe med svarthvitt-bildene, kanskje, eller noe med stillheten. Her, en av mine yndlingsscener, som jeg gjerne skulle ha putta inn i sjølve bloggposten, men det er umulig for akkurat denne snutten.
Happy Dagger - Til tross for at man egentlig ikke alltid trur på at de skammer seg fullt så mye som de gir uttrykk for - når man må understreke at man skammer seg i annenhver setning, bikker det vel mye over i skryt - så er det ikke til å komme unna at Dagger-gutta har en egen evne til mørk satire. Kombinert med at de alle er veldig habile musikere - sjøl om de også her til tider prøver å lure oss til å tru noe annet - og er flinke på dette med rim ("Eg ska gje deg litt milde kritikk/Eg syns du e ein forbanna pikk"), får du et temmelig brukandes band, altså. Jeg foretrekker klart andreplata Bittarheden framfor det engelskspråklige debutalbummet Songs of Shame, men det betyr ikke at ikke sistnevnte også har sine godbiter. I det hele tatt er Happy Dagger et veldig siterbart band, med mange slagere som jeg sjøl har brukt som ironiske betraktninger på mitt eget liv ved flere anledninger. Vær så god, noe lyttestoff (og hvis du liker dem på Facebook, blir det helt sikkert veldig glade):
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar