Kristines digitale diktsamling: Spøkelsesdikt

Jeg husker ikke engang hva det var jeg leita etter den gangen jeg endte opp med å se gjennom haugevis med gamle tekster, men til slutt blei det så underholdende at hva enn det var jeg egentlig skulle gjøre, så hadde jeg glemt det nå, for herregud som jeg skreiv i mine lidenskapelige tenår. Det er i det hele tatt to ting som går igjen i tekstene jeg skreiv på den tida, og det er mild homoerotikk og spøkelser. Gjerne samtidig. Og før tankene deres går i disse baner, så la meg forklare at jeg som oftest brukte spøkelser som ei sammenligning, for åssen ellers skulle jeg beskrive disse unge, vakre, bleike, sjelfulle mannlige hovedpersonene mine? Jeg er fortsatt veldig glad i spøkelser, da, og har allerede benytta en spøkelsesmetafor i det nyeste romanprosjektet mitt ("pusten vår var bleike spøkelser" trur jeg at det ganske ordrett står et sted), men her, altså! Her presenterer jeg mine überpompøse, klisjébefengte, forpinte ungdomsdikt der spøkelser altså spiller en større eller mindre rolle - noen på engelsk, til og med! Hvem veit, kanskje jeg gidder å gjøre noe med dem en gang.



Wind

Frost-crisped thoughts
fall
to the ground –
leaving my body
breathless

Silent ghosts
pass 
straight through me –
leaving my body
broken

Tidal waves
rip
my high hopes –
leaving my body
trembling

Sweet sleep –
vanished

like a dream upon waking

(16. september 2006)



Skyggeskrømt

Jeg vandrer
lik som vinden sveiper
jorden

og lik som trær skal atter
visne

skal jeg atter
vandre

(1. mai 2007)

The Kiss

Your hair was dancing gently in the mild breeze, as if touched by the breath of a scarecrow. Your azure blue eyes darkened, and your lower lip shivered. You seemed more than ever now like a ghost; silent, yet fully concentrated. You looked like one too, with those celestial eyes of yours and the porcelain skin, yet I knew that underneath it, your blood was pounding, just as deeply as mine. The tips of your fingers passed the palm of my hand; carefully, as if you felt insecure, but at the same time curiously. The air sparkled all around us, leaving exhilarated prints on every atom of your face. The zephyr made the sleeves of your shirt reveal more of your vampirish pale arms, and my body longed for you. I wanted to surrender myself to you, let your senses unwrap me, like a birthday gift, or perhaps like lifting the curtains away on a moonlit night. Still I could not move; the way your eyelashes blew softly back and forth in the wind like playing butterflies had paralysed every centimetre of me. Nonetheless, the feeling of your cold lips had already acted as my ticket into heaven, and the world around us levitated, and we along with it. The flower-powdered grass, the dead trees with their tentacle branches, even the dark cotton floating high above us; everything seemed to be right. My heart could not stop tickling, and the sweat on your forehead and the look you cast upon me when everything was all over, have returned to me in my dreams, again, and again, and again.

(14. juli 2007)

Spøkelse

Jeg forlangte intet

Du kunne ha fått hele meg

hadde du villet

Jeg ville ha overgitt meg

når tid som helst

Blottlagt strupen

latt deg drikke deg utørst

Men nå

er jeg redusert til en

bankende

pulserende

raspende

forbannelse

Jeg vil hjemsøke deg

vende tilbake til deg

igjen og

igjen og

igjen

i dine drømmer

stadig hengende over deg

som en golem

som et usynlig hakk i sjelen

(8. november 2007)

Jeg vet hva som skjedde

Det er spøkelser i hvert eneste rom vi trår inn i

som stjeler luften før den når lungene våre

som visker ut grunnen vi står på

som bosetter seg i sjelene våre

lik demoner

De rasler i vissent løv

virvler opp skitten snø

forkledd som en mild bris

Men jeg har gjennomskuet dere, spøkelser

Ordene deres er gift

Løftene deres er like ekte som den forrædersk løvtynne isen over bekken

Jeg skulle bare ønske

at den milde brisen

ikke føltes så deilig svalende mot mine

røde

såre

oppskrapede

kinn

(10. desember 2007)

Støvengler

Luften hang som et ullteppe over skyggebyen – tyngende og klamt, i tillegg til at det gjorde pusteprosessen et par hakk mer innviklet. Jeg eksisterer fortsatt, tenkte hun forundret, og inhalerte støv. Støvlene hennes ga fra seg metalliske ekko der de slo mot asfalten, men lydene ble dempet av ullteppet; det pakket seg om henne, gjorde henne døsig, ga henne en plutselig trang til å krøke seg sammen i fosterstilling, sutte på tommelen som et lite barn. Glemme alt om sin egen eksistens, bare hvile, hvile, hvile. Men hun vandret videre, tom og tung i blikket, med hendene hutrende plassert i lommene på den store jakken. Hun passerte spøkelser mens hun gikk, og tok således ingen notis av det.

   Samtidig, et annet sted i støvbyen, svinget han rastløst frem og tilbake på en huske som hadde glemt hva det ville si å knirke for fremmede. Parken var vissen som alt annet, og det eneste som kunne minne om liv, var frostrøyken ut av neseborene hans. Her husket han mens han drømte om engler og alt som ville skje når ting ble bedre. De forfrosne fingrene knuget om den kjølige metallenken på husken, og han kunne minnes at en gang i fjern fortid, ville han ha fått et hint av blodsmak i munnen av anstrengelsene det innebar å føre husken stadig mot nye høyder.

   Så gikk det som det måtte gå, og han falt av. Falt, med nesen først, de to meterne ned til den grå bakken. Blodet som fosset ut av nesen øyeblikket etterpå, var pulserende og varmt, og han lengtet etter en tilværelse der en slik hendelse ville ha vært forbundet med noe vondt. I stedet dro han knærne oppunder haken, ikke ulikt et enda ufødt menneske, og la kinnet ned mot den røde væsken, ønskende, ønskedrømmende.

   Sekundet etterpå fikk han selskap i det tåkete gresset, og han stirret inn i et uthult ansikt, også dette med en væske tykkere enn vann i hele den nederste delen; også dette med knær oppunder seg i øyeblikket etter.

   Et smil dukket opp på hennes bloddynkede lepper, og hun så at det samme tok form under det mørke, sakte stivnende røde sløret hans. Fylt med en flyktig glede, slappet hun av i hele kroppen, og lot armene falle ut til siden, og bena brette seg ut under henne. Henrykt så hun hvordan den andre falne gjorde det samme.

   Men idet han gjorde det, merket han smerten, og han pustet, pustet, kjente støvet herje i lungene, følte kvelningsfornemmelsen i halsen, sanset saltvann bak øynene, og sjokkert og ille berørt trakk han kroppen sammen. Men likevel måtte han smile, for hun han lå og så på, hermet bevegelsene hans ubevisst.

   Men da denne fryden vellet opp i dem på ny, var det nok til å la freden for en stakket stund få fritt spillerom, og armer og ben ble sluppet ut og ned mens en uventet latter truet med å ødelegge den stillestående atmosfæren. Men da de gjorde dette, grep livet på ny tak i dem, og gjorde at de trakk seg sammen som marionetter.

   Etter at denne scenen hadde utspilt seg, og de to falne hadde utvekslet både latter og tårer om hverandre i hurtige, forbigående pust av liv, og de endelig hadde fattet seg, reist seg, gått hvert til sitt, og fortsatt den evige tankegangen der den glapp sist – en eksistens med liv og alt det fører med seg kontra en eksistens uten liv med ingen av rettighetene – lå beviset på deres samtidige eksistens der, innprentet i støvet: to falne engler som skygger blant spøkelsesbyens tåker. Men som alt annet levende, ble de visket ut av tidens vinder før noen rakk å le og gråte av dem igjen.

(20. april 2008)

Bevis på liv

Det var et spøkelse utenfor vinduet mitt

den morgenen

og for hvert steg det tok

vekk fra huset mitt

kunne jeg føle brystet strammes, strammes, strammes

Jeg torde knapt puste

men vissheten om både det ene og det andre

førte til at jeg likevel gjorde det

av hele mitt hjerte

av all min sjel

(17. mai 2008)

Tempus omnia sed memorias privat: L's Letter

Dear beloved,

This will never reach you. Even so, I cannot rest in peace until these ghosts of thoughts have left my head, and if not settled in your mind, then at least flew past the horizon of days and vanished into eternity.

   So, where do I start? How can I best gather up all the pieces of whatever it was that shattered that fateful evening? Because something was ripped apart, and I am not just talking about physical matters. For you felt it too, did you not? Tell me that the invisible sparkles in-between the air molecules, tender as pixie dust, when we were alone together were not only for me to notice.

   After thinking it all over and over again, I think I am left with two things to say to you. The first is a question, to which I require no answer. But please, if you overcome the borders of impossibility and read my note, let it chew on your conscience for some seconds before you let it wander on into the distance. I want you to know that I wonder.

   My sweet beloved, why did you do it? Do not tell me that you did it out of selfish reasons, because I already know. What I want to hear is why you knew that I all along held your heart so close to my dreams that it hurt, yet still did it. Why, beloved?

   Maybe that something that broke that day was a little bit of everything. My childish dreams, your joker mask, my fair of dying, because I know that there would have been no softer way than by your hands, and also, I hope, your conscience, because I am naive enough to still long for you to long for me. As you can see, you are not the only one being selfish. I have to admit that the thought of you desiring me, and perhaps even loving me, is some of a thrill. No, not a thrill. It is my very deepest wish. In fact, I spend these endless nights lusting for you to feel only a slight glimpse of guilt over what you did. That is probably just as unlikely as for you to read this, and to be honest, I feel kind of guilty myself, writing silly fantasies like this.

   But I am spilling my ink talking about... that. I told you there were two things I had to let you know, and you have probably considered my question for a long enough time now, hence I now move on to the second thing I have to tell you.

   Thank you. That is all. Thank you so much. Do not get me wrong, though; I never wanted to die this young. I wanted to spend what was left of my life with you. You know I would not have cared about your second identity. I always knew it, you know. From the very start. I loved you whatsoever. Even though what you did was wrong, I got to know your gentle side as well, and that side is still stuck in my heart, where it will remain forever, aching and comforting like a bittersweet drug.

   Still, however, thank you. I got to be by your side until my very end. It was your hands that caught my fall, and it was your face I saw until everything finally darkened. Not only did I see your face, but I also saw your smile. I do not care about the intensions. Your smile was there, and you smiled because of me.

   Light Yagami – the last thing I ever did on earth was making you happy. I could not have felt more blissful.

   Yours truly,

   L Lawliet

(13. juli 2008 - Å JA, jeg skreiv Death Note-fanfiction)

Slangene på veien

Litt snø

litt eksos

litt fart

gjør de underligste spøkelser

– som nordlys på bakken

(13. februar 2009)

Byen av gårsdagen

Du

etterlot meg

lemlestet;

spisende fra

spøkelsers munner

som en fuglunge

lenket til feil rede

av sine

imploderte minner

(25. juli 2009)

Spøkelsesby

Her er ingenting å hente

bare døde insekter i vinduskarmen

brødsmuler og

mine egne

uttørka

kokonger

(9. august 2010)

Samtidsangst

Å gå på en buss, sette seg på et sete helt bakerst, kjøle ned ei panne mot et møkkete vindu, tvinges inn i en ujevn, kollektiv bevegelse, se en virkelighet blafre forbi på den andre sida av et glass, lese spøkelser og engler i ansikter til medpassasjerer, studere håndbaker med blodårer og porer, oppdage at de henger fast på håndledd, føre en finger oppover mot en albue, gjenkjenne fingeren som sin egen, hikste etter pust som var der for bare et øyeblikk siden, lukke øyne, bli borte –

(13. september 2010)