Throwback Thursday #7: Et kammer av tanker - kapittel 1

Jeg har allerede snakka litt om dette bisarre prosjektet her tidligere. Da jeg gikk på ungdomsskolen skreiv jeg en romantriologi, hver del på i overkant av 150 sider, med skriftstørrelse 14 og enkel linjeavstand. Det er med andre ord ganske mye tekst. Så det i seg sjøl er jo litt imponerende. Til gjengjeld utviste jeg jo ingen form for sjølkritikk, så det blei jo som det blei, fort og gæli. Uansett, dette handler i grove trekk om ei jente som har et kjedelig liv, begynner på ny skole, og så blir kjent med noen SYKT KULE GUTTER som SPILLER I BAND og plutselig får PLATEKONTRAKT I USA og hun blir med dem dit bare fordi jeg veit ikke egentlig?? Jeg klarer ikke akkurat nå å finne igjen første del, som heter Aloha verden, men jeg har nå funnet del to, Et kammer av tanker. Her er vår hovedperson tilsynelatende tilbake i Norge igjen, og har tenkt å søke på en dramaskole i Maryland, og... utover det er jeg like spent som dere? Dette blei skrevet i 2004, og jeg husker særdeles lite av hva som foregår her, så jeg gir dere bare første kapittel, jeg, og så ser vi hva som skjer.



”Dramaskole i Maryland, nei og nei. Du er meg ei fin flis!” sa Lill da vi gikk ut fra skolen, ”skal du seriøst tjene til livets opphold som skuespiller? Er det noe bra jobb, da?”
   ”Tja. Har ikke peiling. Uansett er det det jeg vil bli og kan ikke tenke meg noe annet i hele verden. Kjedelige med vanlige 9 til 5 jobber, veit du. Jeg vil at jeg skal glede meg til å gå på jobb og vite at jeg gjør noe meningsfylt. Jeg vil jobbe for noe, jeg vil…”
   ”Ja, ja, ja!” avbrøt Lill meg med en latter, ”jeg skjønner tegningen!” Ja, gjorde hun det? tenkte jeg, men jeg sa ikke noe høyt. I stedet spurte jeg: ”Du da? Noen planer for framtida du, a’?”
   ”Hm”, sa Lill og trakk på skuldrene, ”hadde tenkt meg inn på BI”.
   ”BI!?” spurte jeg og gjorde store øyne. Så la jeg til: ”Ja, ja, du har vel gode nok karakterer til det du.”
   ”Unnskyld meg, Vicky, men hvorfor prater du egentlig om dette nå?” spurte plutselig Lill, ”jeg mener, strengt tatt behøver du ikke å bestemme deg for hva du skal bli alt nå!”
   ”Jo, jeg skal si deg hvorfor! Hadde tenkt å slutte på skolen!” sa jeg.
   Lill lo og sa: ”Ja, den var god, du! Slutte? Særlig!”
   ”Jeg skal det!” protesterte jeg.
   ”Skal du? Seriøst?” spurte Lill.
   ”Ja!”
   ”Droppe ut fra skolen? Gosj!” sa Lill og fikk et merkelig ansiktsuttrykk.
   ”Ja, droppe ut fra skolen, ja. Har allerede fått plass på en ålreit skole, jeg!” sa jeg.
   ”Wow. Vel, vel, du får ha lykke til i livet, da, og ikke glem å skrive!” sa Lill og så forvirret ut.
   ”Selvfølgelig ikke!” lo jeg. Deretter skimtet jeg huset mitt og sa til henne: ”God ferie!” Etter det spurtet jeg mot inngangsdøren.
   Ok, er du med? Victoria, alias Stan, her. Sommerferien var et faktum og jeg hadde ikke tenkt å begynne på skolen igjen etter den. I allefall ikke den normale skolen. Dramaskole i Maryland, USA, det var dit jeg skulle.
   ”Tørk av deg på føttene”, sa mamma surt innenfra.
   ”Ja, ja”, sukket jeg og labbet rett inn uten å gjøre det. Ingen vits i det. Hva skulle det tjene til? Ikke noen kjærlighet fra mamma, i allefall.
   Etter at jeg hadde tatt dem av meg, skoene, altså, gikk jeg inn på rommet mitt der blikket straks falt på korktavlen min. På den hang bilder. Minner. Det var for eksempel bilder av vennene mine som bodde i USA der, inkludert eks-kjæresten min, Sid. Det hadde vært tungt å slå opp med han, vi hadde vært så glade i hverandre, men jeg måtte tilbake til Norge igjen. Tidligere hadde jeg hatt et forhold til en idiot i Ålesund og det funket ikke, så hvorfor skulle et forhold til en fyr fra USA funke bedre? Ingen av oss hadde penger til å besøke den andre heller så da var jo igrunn den saken klar.
   Jeg ble trist inni meg og fikk lyst til å gråte. Det var ikke bare han jeg savnet, men resten av vennene mine også. Det var lenge siden jeg hadde sett dem nå, to år. Kanskje de var veldig forandret. Hvem vet? I allefall tenkte jeg at de sikkert var veldig kjente der borte nå. Ikke i Norge, da, for så vidt. Ennå hadde jeg verken sett musikkvideoer på tv eller cd’er i butikkene.
   Hold an. Kanskje du ikke skjønner så mye? I allefall sier jeg deg det at disse vennene mine spiller i et band og begynte alt å få en viss kjendisstatus da jeg dro fra dem. Nå var de sikkert enda større, hvis de ikke hadde sluttet da, men det var lite sannsynlig. Var de like ambisiøse nå som da jeg bodde hos dem, hadde de garantert kjempesuksess nå.
   Mens blikket mitt gled over korktavlen, stanset det til slutt på nytt, denne gangen på søsteren min Kylie. Jeg bodde ikke sammen med henne fordi vi begge var adopterte og det var bare to år siden vi fant det ut, både at vi var adopterte og at vi var søstre.
   Jeg skulle dra allerede dagen etter så jeg begynte å pakke med en eneste gang. Jeg er en punkete og rocka type, derfor var det bare å slenge klær som fikk meg i godt humør ned i kofferten. Alt fra skotskruter til skjeletthoder. Nagler var også noe jeg bevisst hev nedi.
   Det tok ikke lang tid å pakke for en såpass uryddig type som meg. Kaste alt nedi, hulter til bulter, det var tingen. Brette det pent sammen og legge det i hauger, hva var det? Noe ukjent for mitt vedkommende. 

Morgendagen kom, og jeg var i fyr og flamme. Endelig vekk fra dette hølet med masete og slemme (ja, faktisk!) foreldre og nesten-venner. Jeg var på vei til min nye fremtid som skuespiller og jeg kunne etablere meg på nytt og forhåpentligvis få noen nye venner, ordentlige venner. Ikke som de som var her. Bevares, de var greie nok, de, men det er noe helt spesielt med ordentlige venner. Er du ikke enig? Har du ingen, burde du være enig for det. Det er nemlig fantastisk.
   ”Victoria! Kom da!” gnålte mamma innenfra stuen.
   ”Jepp”, sa jeg og tok med meg kofferten og inn i bilen til mamma. En kjedelig bil, men like fullt en bil. Der og da bestemte jeg meg for at bare jeg fikk nok penger, skulle det bli en bil utenom det vanlige for meg.
   Til flyplassen kom vi ganske kjapt og jeg var rask med å ta kofferten min ut fra bagasjerommet. Deretter var det inn på flyplassen uten så mye som et ”ha det” til mamma, sende kofferten vekk, sette seg ned og vente, gå til gaten, inn på flyet, spenne sikkerhetsbeltet og dra. Jeg begynte å få teken på det nå. Begynte tross alt å bli ganske vant til det.
   Flyet gikk inn for landing og da jeg gikk ut på flyplassen fikk jeg den sedvanlige følelsen av å komme til et fint sted. Jeg kjente den særegne lukten av USA, jeg hørte fuglene synge og jeg så bomullshvite skyer høyt oppe på en lyseblå himmel.
   Det var rart med det, jeg hadde aldri vært i USA på sommeren før, bare høsten og vinteren. Herlig å oppleve det fra en annen årstid selv om det var Maryland jeg skulle til nå og ikke Washington D.C. hvor vennene mine bodde.