Åssen går man forresten fram for å skrive enklere setninger?

Mens jeg venter på at blogglysten skal komme tilbake – her har dere et mer eller mindre tilfeldig utdrag fra Døden og gleden, a.k.a. Det Andre Prosjektet:



Tobias var aldri hjemme hos meg; det var alltid jeg som dro hjem til ham. Huset han bodde i var større og mindre lytt, og mora hans var mindre mistenksom. Vi jamma ikke så ofte sammen lenger etter at arbeidet med EP’en hadde begynt, en EP de i utgangspunktet hadde lyst til at jeg skulle synge på, men det nekta jeg. Jeg kunne ikke synge, ville ikke synge, dessuten, den gangen jeg hadde prøvd meg med mikrofonen sammen med Tobias, hadde vi kjørt på med så masse reverb og delay at det gjorde hele affæren vesentlig mindre skummel. Og de skulle jo ikke spille inn en prog-shoegazing-EP, de skulle spille inn proggete rock ’n’ roll med klare vokaler med tydelig artikulasjon, og jeg ville uansett vært den mest keitete og minst karismatiske frontfiguren et band kunne tenkes å ha likevel. Så jeg blei sittende på sidelinja og se dem jobbe, se dem terpe på de samme sangene igjen og igjen, jeg blei med dem i studio noen ganger òg, og Tobias introduserte meg hver gang som ”en kompis av meg.” Og jeg blei med ham hjem, han lukka meg inn på rommet sitt, satte på nye plater han hadde kjøpt, la meg ned på senga, strøyk meg over håret, over kinnet, over armene, over ryggen, over magen, han tok og tok på meg, kyssa meg, og jeg visste hvor mye han hadde lyst, merka blikket hans på meg, han prøvde seg igjen ved et par anledninger, skuffelsen i øya hans når jeg måtte dytte ham bort, unnskyldningene mine, forsikringene hans om at det gikk bra, at han kunne vente, og sommeren gikk mot slutten, og han forandra seg litt mer jo nærmere høsten vi kom, han blei gradvis fjernere i blikket, han virka stadig oftere distrahert, han kunne forsvinne litt, kunne glemme at han var midt oppi en samtale med meg, han kunne se forvirra på meg og si ”hæ, sa du noe?”, og så hadde plutselig EP’en deres kommet ut og jeg hadde begynt i tiende klasse. 
   Første skoledag var jeg nervøs. Da jeg gikk nedover korridoren mot klasserommet for å overvære min aller første time som tiendeklassing, tenkte jeg på det han med trailercapsen på festen til Øyvind hadde sagt, om at alle snakka om at jeg var homo, men det viste seg at om alle snakka om at jeg var homo, snakka de ikke om det med meg, og jeg opplevde selvfølgelig at de andre på skolen stirra på meg litt lenger enn nødvendig, men det gjorde de jo fra før uansett, og for alt jeg visste var min seksuelle legning det eneste samtaletemaet verdt å snakke om med én gang jeg ikke lenger var i klasserommet eller i gangen eller i kantina sammen med dem, men det, gikk det etter hvert opp for meg, brydde jeg meg forsvinnende lite om, og da klokka ringte ut fem over to og jeg dro på meg skolesekken, gikk ut av klasserommet, nedover gangen, ut døra og mot bussholdeplassen, innså jeg at jeg nesten hadde lyst til at alle skulle snakke om det. Jeg dro på meg headsettet, satte på Absolution av Muse, stilte meg på min faste plass et godt stykke unna resten, og observerte dem der de stod i klynger på fire og fem. Jeg forestilte meg at de alle sammen snakka om EP’en til Overbalance, kanskje snakka jentene om hvor kjekk Tobias var, og dere veit han Kristian, sa de kanskje, han som går i 10B og er sykt femi, Jon sier at han har begynt å henge på kulturhuset fordi han er sykt keen på Tobias, og så fniste de kanskje, så seg over skuldera, så på meg der jeg stod for meg sjøl med det enorme headsettet på hodet, og de trudde de visste alt, trudde de skjønte åssen alt hang sammen, men jeg smilte for meg sjøl, jeg visste noe de ikke gjorde, og bussen kom, jeg satte meg bakerst som vanlig, skrudde opp lyden på mp3-spilleren, den gangen var jeg selvfølgelig altfor kul til å tenke på framtidig tinnitus, jeg så ut av vinduet, bussen passerte biblioteket og boligfeltet der Øyvind bodde, og i det møkkete bussvinduet var mitt eget uklare speilbilde, dobbelt på grunn av de doble glassa, og jeg husker jeg tenkte at jeg så eldre ut, voksnere ut, kanskje nesten litt kjekk, tenkte jeg og retta meg opp i ryggen, og håret mitt, kanskje skulle jeg endelig gjøre noe med håret mitt, det lange, pistrete håret som hang rett ned, farge det mørkere, kanskje, ikke klippe det, kanskje la det vokse enda lenger, og akkurat den planen skulle vise seg å bli med tanken, jeg skulle ikke komme til å gjøre noe med håret mitt annet enn å stusse tuppene før om et par år, men da jeg kom hjem, tre kvarter seinere, gikk jeg rett inn på rommet mitt, satte på debutplata til Placebo, satte Nancy Boy på repeat, spilte luftgitar og sang med, og akkurat der og da var jeg klar for absolutt alt.