Hundre år med Disney!

Så okei. I månedsvis nå har jeg hatt løse planer om å lage ei liste over mine ti favoritter blant alle de animerte Disney-filmene gjennom tidene, og så, fordi synkronisitet er en ting og kaosmagi er ekte, dukka denne opp hos NRK, og jeg som ikke engang visste at Disney står overfor sitt hundreårsjubileum, innser at skjebnen har bestemt at det løst planlagte innlegget mitt må skje nå eller aldri. Ikke minst fordi jeg skal til fysioterapeut til uka – etter å ha stått på venteliste siden begynnelsen av august med hofter som ikke blir noe bedre, spurte jeg foreldra mine om jeg kunne få behandling hos privat fysioterapeut i julegave, og nå har jeg fått overført et beløp av dem som dekker to private behandlinger, så får vi ta det derfra – og fordi jeg også skal på Ullevål om halvannen uke, trenger jeg å tvinge hjernen min til å tenke på andre ting. Og hva er vel bedre eskapisme enn Disney?

Noen få ting først: jeg har ikke sett absolutt alt av Disney, og fordi Disney-renessansen begynte mens jeg var minus ett år og slutta da jeg var ni, klarer jeg ikke å være objektiv. Det går liksom ikke an å ha et nøytralt forhold til den aller første filmen man så på kino da man var fire, liksom. Med andre ord: utvelgelsesprosessen begrenser seg naturlig nok til de filmene jeg faktisk har sett, og den er høyst subjektiv. Alt av kunst kommer på et visst punkt alltid til å koke ned til smak og behag uansett, så istedenfor å si at dette er ei liste over de ti beste Disney-filmene gjennom historien, sier jeg heller at dette er de ti Disney-filmene jeg liker best. Så får vi heller krangle i kommentarfeltet etterpå. Noen av disse filmene har vært bortimot umulige å veie opp mot hverandre, så i enkelte tilfeller er hvilken plass filmen har på lista i hovedsak basert på hvor ofte jeg så den som liten. Kanskje er det et dårlig kriterium, men jeg syns det er et kriterium som tross alt gir mening. Jeg har forøvrig fortsatt heller ikke fullt ut forstått forskjellen på Pixar og Disney, så om jeg har begått noen bommerter i den forbindelse, beklager jeg. 

Okei? Da kör vi.

10. Up

Når det gjelder min benevnelse av Pixar i forbifarta, er det mest Up jeg tenker på. Men hvis vi legger det til side, er dette definitivt den nyere Disney-filmen jeg har fått mest ut av. Den er rørende og morsom om hverandre, akkurat som det skal være, og de snakkende hundene er i all oppriktighet blant de av Disneys kreative krumspring jeg kan huske å ha ledd mest av. Animasjonen er selvfølgelig helt nydelig å se på, så får det heller være at slutten blir litt for actionprega og innholdstett for min del. Jeg er tross alt, i likhet med filmens hovedperson, en gammal grinebiter, og ikke en unge som kjeder seg hvert eneste minutt der det ikke skjer noe særlig, noe jeg mistenker at er grunnen til at jeg fort får litt overdose av nyere barnefilmer generelt. 

9. Oppdrag Nemo

I en av de siste gode, gammaldagse barnebursdagene jeg var i, før mine jevnaldrende heller begynte å ha bursdagsfester, så vi Oppdrag Nemo. Dette var lenge før min nylige besettelse av havet satte inn for fullt (ping Subnautica), så jeg var mer opptatt av historien og humoren enn av estetikken, men du verden, til å ha et såpass enkelt plott, er det nesten utrolig hvor mye Oppdrag Nemo gjør riktig. Da denne filmen kom var jeg tretten år, og det er godt mulig at dette var den gylne alderen der jeg var på mitt aller mest irriterende, så du kan tru jeg koste meg da jeg som den potensielt eneste i selskapet kjente igjen referansene til The Shining og Psycho, referanser som forøvrig nok en gang beviser hvor godt Disney får til det berømte allalderperspektivet. 

8. To gode venner

Som liten, og for den saks skyld den dag i dag, var jeg utrolig glad i dyr. Typ, dyr og verdensrommet var cirka de to interessene jeg hadde (hadde WALL-E kommet i 1996, hadde den sannsynligvis vært på denne lista). Jeg var ikke så veldig opptatt av prinsessefilmene til Disney, men dyrefilmene, derimot! Jeg hadde ikke To gode venner (eller Todd og Copper, som den het i hodet mitt) på VHS, men det hadde naboen vår, så jeg benytta mange av anledningene der borte til å se Disneys kanskje tristeste film og grine på meg hodepine igjen og igjen. Jeg syns fortsatt den slutter usedvanlig brutalt, og det hjalp lite at mamma fortalte meg at det bare var sånn naturen var og at det tross alt er forskjell på ville og tamme dyr.

7. 101 Dalmatinere

Her har du altså en liten unge som elsker dyr, som nekter å bruke skinn og pels, og som seinere skal bli vegetarianer som trettenåring. Jeg husker ikke hvor gammal jeg var første gangen jeg så 101 Dalmatinere, men Cruella DeVille, den forfengelige kjederøykende kjerringa som ville drepe valper for å få lagd seg pelskåpe, blei den ultimate skurken for meg. Det betyr ikke at jeg ikke fikk en viss sympati for Cruella når hun til slutt endte opp i en snøhaug, eller at jeg ikke syntes hun så usedvanlig stilig ut med det lange munnstykket sitt mens hun røyka og snakka i telefonen, så det er godt mulig at dette er en av de første filmene som fikk meg til å kjenne på de tross alt ganske kompliserte følelsene som oppstår når man både syns synd på og beundrer noen man egentlig misliker.

6. Hercules

Da Hercules kom i 1997, var jeg egentlig ikke spesielt interessert i å se den, mest fordi jeg syntes den hadde en rar tegnestil, men så skulle Vibeke og venninnene hennes på kino og se Spice World: the Movie, og Hercules blei vist i en annen sal samtidig, så mamma og jeg så den mens Vibeke så Spice World, og da den kom på VHS og det blei klart at min barndomsvenninne Marte-Lise hadde en skikkelig hang-up på den, endte jeg opp med å se den ganske mange ganger hos henne, og jo flere ganger jeg så den, jo bedre likte jeg den. Dette er en av de Disney-filmene jeg ikke har sett igjen som voksen, og kanskje den jeg i skrivende stund har mest lyst på et gjensyn med. Jeg husker jeg syntes Hades var dritkul, og Megara var en forfriskende selvstendig jomfru i nød. "Vil du kjøpe et solur?" er for meg en av de mest ikoniske Disney-replikkene, og så har jeg ikke engang nevnt musene ennå! Rett og slett mye som er fortsatt er kult og freskt i denne, og tegnestilen har definitivt vokst på meg.

5. Alice i eventyrland

Jeg var et forholdsvis stort barn da jeg så denne første gang, stor nok til at det skulle en del mer til enn tidligere for å imponere meg, kanskje omkring ni – ti år, så da jeg endte opp med å elske Alice i eventyrland fra første stund, var jeg faktisk litt overraska over meg sjøl. I ettertid har jeg selvfølgelig null problem med å se hvorfor den fargerike, fantasifulle og til tider groteske surrealismen appellerte til meg, i og med at dette jo er ting som fenger meg den dag i dag, men ikke desto mindre vitner dette om det geniale ved Disney: evnen til å fenge barn på tvers av tid og kulturelle strømninger, og en sær feberdrøm unnfanga på begynnelsen av femtitallet, kan treffe en nerve hos sære unger like godt som eller bedre enn samtidige og mer konvensjonelle barnefilmer.

4. Den lille havfruen

Egentlig hadde jeg et sterkere forhold til spin-off-serien fra 1992 enn til originalfilmen, takket være en VHS jeg fikk på et eller annet tidspunkt som inneholdt et utvalg av episodene (Harmoni, sangen Ariel synger til den onde djevelrokken i en av dem, er fortsatt en sang jeg kan få på hjernen i ny og ne), men altså, som Sebastian synger, "darling, it's better here where it's wetter." Fordi Den lille havfruen – og spin-off-serien – gjør en veldig overbevisende jobb med å vise oss at livet under havet er bedre, og jeg sjøl syntes Ariel var temmelig dum som lengta etter den kjedelige verdenen på land. Dette universet er fargerikt, karakterene er elskverdige, i tillegg til at Den lille havfruen har noe av den aller beste musikken i Disney-katalogen. Og hvem i all verden skulle vel ikke innimellom ønske at de var en havfrue?

3. Pocahontas

Pocahontas er kanskje en slags prinsessefilm, men egentlig ikke. Pocahontas, med sitt store hjerte for dyr og evne til å kommunisere med naturen, var en utrolig mye lettere hovedperson å kjenne seg igjen i for fem år gamle Kristine enn virkelighetsfjerne bimboer som Tornerose og Jasmin, og det var ikke få piletrær jeg i min barndom prøvde å snakke med i håp om at akkurat dette treet skulle vise seg å inneholde ei klok, gammal kone. Sett fra dagens ståsted er selvfølgelig ikke Pocahontas direkte uproblematisk, men for en litt rar unge som likte dyr og natur bedre enn folk, var Pocahontas en både vakker og spennende film, og karakteren Pocahontas blei et av mine første forbilder (til tross for at jeg syntes hun heller burde ha forelska seg i Thomas, som etter min mening var mye kjekkere enn John Smith).

2. Et kongerike for en lama

Altså, de fleste som kjenner meg veit at Et kongerike for en lama har en veldig spesiell plass i hjertet mitt. Dette er, i all oppriktighet, en av de aller morsomste filmene jeg veit om, og den norske dubben er helt fantastisk, så fantastisk at jeg faktisk foretrekker den på norsk. Jeg kan veeeeldig mange av replikkene utenat, og jeg lover deg at det fins et Et kongerike for en lama-sitat for nesten enhver anledning. Kronk er verdens beste himbo, Kuzco er den kjekkeste Disney-prinsen (eller keiseren, om du vil) – seriøst, prins Eric ain't got nothin' on him – og Yzma er en hel #vibe. Wikipedia påstår at den har blitt en kultfilm, og det kan jeg skrive under på: blant mine bekjentskaper, er det enten de som aldri fikk med seg at den kom eller som har glemt at den fins, eller vi som veit at denne tilsynelatende unnselige filmen i all hemmelighet er et komedisk mesterverk allerede like legendarisk som det beste fra Monty Python.

1. Løvenes konge

Løvenes konge var sannsynligvis min aller første besettelse, og jaggu er den ikke like fantastisk i dag. Det var den aller første filmen jeg så på kino, men allerede før det hadde jeg en svær Løvenes konge-plakat på rommet mitt fordi jeg elska den allerede før jeg hadde sett den. Og kjærligheten min gikk ikke over etter mitt altså aller første kinobesøk. Jeg eide så mange Løvenes konge-effekter at dere aner ikke, og i barnehagen fikk ikke Anja og jeg lov å leike Løvenes konge – med mindre tante Lise var der – fordi de andre barnehagetantene syntes vi godt kunne leike noe annet innimellom og inkludere andre enn hverandre i leiken vår. Da jeg hadde mitt første gjensyn med denne filmen som voksen omkring 2012, grein jeg omtrent sammenhengende gjennom hele filmen. Animasjonen og musikken er noe av det aller vakreste som noen gang har blitt brakt til lerretet, og den klassiske, men tross alt både modne og mørke historien, om komplekse temaer som sorg, hevn, skyldfølelse og svik, fenger både voksne som barn. I hvert fall er jeg veldig takknemlig for at ingen undervurderte fireårige Kristine og tenkte at dette var en for voksen film for meg, for selv om jeg på den tida kanskje ikke hadde vokabularet til å forklare hva filmen handla om, snakka den til den intuitive forståelsen min av det som foregikk likevel. For mange barn er nok smartere enn hva mange voksne trur, og følelsene Løvenes konge påkalte i meg, er urmenneskelige og universelle.