De fleste bøkene som har betydd mye for meg i nyere tid, har allerede fått et blogginnlegg tilegna seg, så jeg tenkte å benytte anledninga til å snakke om ei av mine aller første yndlingsbøker, nemlig Ringenes Herre.
Jeg skulle gjerne likt å kunne si at jeg er en purist som selvfølgelig leste boka lenge før jeg så filmene, men sannheten er at da filmversjonen av Ringens brorskap kom, var jeg elleve år og leste i all hovedsak Animorphs og W.I.T.C.H.-bladene. Jeg var fortsatt liten nok til at jeg syntes at alt som Vibeke gjorde var det kuleste i hele verden, så da hun hadde vært på kino og sett Ringens brorskap og kunne melde om at det var den beste filmen hun noen gang hadde sett, måtte selvfølgelig jeg også se den. Jeg er i dag faktisk litt usikker på om jeg umiddelbart etterpå også syntes Ringens brorskap var den beste filmen jeg noen gang hadde sett fordi den faktisk var det, eller om det var fordi jeg ville være like kul som Vibeke, men fra og med det øyeblikket var den yndlingsfilmen min, og det skulle bare mangle om jeg ikke også leste boka, som jeg rakk å fullføre før jeg så både To tårn og Atter en konge på kino, en bragd jeg ikke nødvendigvis ville vært i stand til å gjenta om det hadde vært i dag.
Da jeg begynte å høre Ringenes Herre på lydbok for litt over et år siden, var det første gang jeg leste den igjen siden elleve – tolvårsalderen, og første gang jeg leste den på engelsk. Det var en spesiell følelse å gjenoppleve det som sannsynligvis var min aller første dille i livet som voksen, og jeg nekter å prøve å vurdere den som om jeg var en slags litteraturkritiker, bare fordi betydninga den har hatt for meg som leser og menneske gjør at jeg er fullstendig inhabil. Ringenes Herre føles som familie, og jeg ville vært tilsvarende uegna til å være dommer i en konkurranse der et menneskelig (eller kattelig) familiemedlem var deltager. Men noe jeg er i stand til å si, og som jeg også trur var hovedgrunnen til at den blei min første yndlingsbok omkring 2002 en gang, er at den er ufattelig rik. Både da og nå blei jeg helt lamslått av det faktum at den, med sine nesten tusen sider, egentlig bare er en bitteliten flik av et materiale av kosmiske proporsjoner. J.R.R. Tolkien skapte sine egne språk, sin egen historie, sin egen mytologi, sin egen geografi, sine egne naturvitenskapelige lover. Jeg veit ikke om det i det hele tatt fins en forfatter verken før eller etter hans tid som har vært like grundig når det gjelder world-building. Tolkien var en usedvanlig lærd mann og professor, og ofte tenker jeg at det var først og fremst det han var, mens forfatter kom i andre rekke. I første omgang var han en slags skaper, og så dukka bøkene med utgangspunkt i universet hans opp nærmest som en ettertanke. Jeg er sikker på at mesteparten av materialet hans ikke engang fins som bøker, og å lese bøkene hans kjennes ikke som å lese skjønnlitteratur, men som å lese noe i nærheten av Bibelen eller kongesagaene til Snorre. De føles som eldgamle tekster som har blitt gravd ut av en katakombe av arkeologer, som ingen veit opphavet til, og som bare kan dateres omtrentlig. Ved å lese dem får man en anelse om konteksten tekstene har blitt til i, men det meste av det vil være prisgitt gjetting og kvalifisert synsing.
Til tross for at jeg ikke klarte å ordlegge meg like elegant da jeg leste Ringenes Herre som barn, var jeg likevel veldig klar over at det var nøyaktig sånn det var å lese den. Ringenes Herre var mer enn bare et klassisk eventyr, for fortellinga strakk seg så langt utover boksidene i både den ene og andre retninga at jeg bare kunne skimte omrisset av den. Og den følelsen blei enormt skjellsettende for meg, og selv om det jeg skriver i dag på de fleste andre måter ligner veldig lite på Ringenes Herre, har jeg et håp om å skape noe som, om ikke føles like mektig (fordi det trur jeg at jeg med 99% sikkerhet ikke er i stand til), så i hvert fall noe som føles større enn sjølve fortellinga. Jeg vil gi leserne en opplevelse av at disse karakterene lever liva sine også utafor boksidene, og at alt det som ikke står på trykk, like fullt føles tilstede i orda.
Fint innlegg om Ringenes Herre. Jeg leste triologien da jeg var rundt 20 tror jeg og husker at den ikke nødvendigvis var like fengende hele veien, men jeg ble veldig glad i stemningen og at den inneholdt dikt og slikt underveis (noe som kan ha vært inspirasjonen til at de fleste Nanowrimo-historiene mine har inneholdt sangtekster og dikt og annet bonusmateriale fordi jeg syns det er mer gøy å skrive noe der man kan variere litt underveis enn når alt er rettfrem prosa).
SvarSlettDet må likevel innrømmes at jeg kun har sett første filmen og første halvdel av andre film og en del av grunnen til at jeg ikke har gjort noe med det er at jeg har blitt skremt litt av lengden, at det ikke har føltes viktig nok og litt trass fordi jeg i årevis var barnslig bitter over at Toy Story 3 ikke vant beste film under Oscar når Ringenes Herre 3-filmen vant det. Og jeg innser i ettertid at det sannsynligvis var en langt bedre film enn Toy Story 3, særlig tatt i betraktning at det faktisk VAR en avslutning der det senere har kommet Toy Story 4 og senere skal komme en film 5 og, men jeg kan være veldig trassig av og til, i tillegg til at det ble blandet med bitterheten en del av meg generelt sett i årevis har vært over hvor lite på alvor Oscar tar animasjonsfilmer med at de ikke alltid en gang ser alle de nominerte, anser det som barnefilm selv om det langt i fra nødvendigvis er tilfelle og sjelden lar animasjonsfilmer vinne eller en gang være nominert til noe annet enn beste animasjonsfilm. Og en del av meg husker at jeg nesten tok det for gitt at Toy Story 3 kom til å vinne beste film fordi den faktisk var nominert til prisen og jeg tenkte at den kom til å vinne fordi Ringenes Herre 3 vant og at jeg var ekstremt skuffet, selv om det er vidt forskjellige filmer og man kan argumentere at Oscar ikke betyr alt heller.
Anyway, nok om det, uansett så burde jeg etter hvert faktisk se hele trilogien, for det går an å dele det opp over flere dager sånn når det gjelder lengden og konsentrasjonsskillsene mine og jeg føler meg av og til litt utenfor siden det er veldig, veldig mange som elsker den filmtriologien og det er en del referanser jeg ikke henger så godt med på rundt Ringenes Herre, som popkulturelt sett hadde vært fint å henge mer med på.
Og denne kommentaren er allerede ganske lang, men jeg ville bare kommentere det siste du skriver der om å gi følelsen av at karakterene lever et liv utenfor det som står i boka, for det minner meg om en videokritikk av Zelda-spillet Tears of the Kingdom som jeg har sett flere ganger fordi den er så smart og underholdende. Der pekes det på at universet i Tears of the Kingdom ikke føles oppslukende og levende nok fordi tingene i spillet er der fordi det er et spill, ikke fordi det gir mening at det er der. Jeg har etter at jeg så den videoen blitt særlig takknemlig for det i spill når det føles som det er noe som foregår i spilluniverset selv når jeg ikke er i det og det er en veldig fin følelse i historier i det hele tatt, følelsen av at man får en bit av historien og vet at det er så mye mer. Jeg kan skjønne at i så måte må Ringenes Herre uansett medium være noe av det mest inspirerende og rike materialet som finnes og jeg håper du får til å skrive noe som føles større enn selve fortellingen, for sånt er veldig givende for en leser å lese og.