.gif)
Innkjøp: Nei.
TV-serie: Endelig har AMC-serien Interview With the Vampire dukka opp på Netflix, og av grunner jeg føler det er overflødig å forklare, elsker jeg det, i hvert fall første sesong; andre sesong går litt treigere unna, kanskje fordi Lestat er vesentlig mindre med i den. Jeg må innrømme at fordi alt ved denne serien er så innmari min greie, har jeg oppriktige vansker med å forholde meg objektiv til den, og jeg er genuint usikker på om det faktisk er en god serie, eller om jeg bare blir litt blenda av, y'know, kjekke vampyrer og New Orleans tidlig på 1900-tallet.
Spill: 2025 har først og fremst vært et intenst spillår for meg, noe jeg med stor sannsynlighet kommer til å snakke mer om en gang om forhåpentligvis ikke altfor lenge, prega av Cyberpunk og BG3 og tomrommet som fulgte i etterkant. De siste månedene har hovedsakelig handla om å fylle dette tomrommet, eller i det minste finne en måte å akseptere det på, og i prosessen har jeg vingla litt mellom spill. På PS5 har jeg veksla mellom Clair Obscur: Expedition 33 og playthrough nummer to av Cyberpunk, og som tidligere nevnt har jeg vært… småskuffa over E33. Mye av det er nok fordi det hadde en veldig urettferdig oppgave foran seg, nemlig å leve opp til den nye standarden satt av mine to beste spillopplevelser kanskje noensinne, men nå som kjærlighetssorgen min tross alt har hatt litt tid til å roe seg, ser jeg spillet i et marginalt klarere lys, og jeg syns fortsatt ikke det når opp til BG3 og Cyberpunk – i hvert fall ikke for meg personlig, for alle rekordene det har satt og andres lovord tilsier at flertallet ikke er enig med meg. Jeg er nå helt på slutten av spillet og liker det bedre nå enn på begynnelsen, nå som jeg i større grad kan utforske mer eller mindre fritt og gjøre litt mer som jeg vil. Det er fortsatt intenst vakkert å se på, men det virker som at den viktigste grunnen til at fansen elsker det, er på grunn av historien, og kanskje er det nettopp derfor dette spillet ikke helt hadde den effekten på meg som jeg hadde håpa på, for jeg syns rett og slett ikke historien er så god. Det er mye ved den som funker, men jeg syns spillet bruker en del kjedelige narrative klisjeer og virkemidler som blir for lette å gjennomskue til å fortelle det det vil. En stor grunn til at jeg for eksempel aldri har likt krim, er tendensen enkelte krimforfattere har til å bevisst og på kunstig vis holde tilbake informasjon. For meg ligner dette rett og slett på et billig triks for å distrahere lesere fra det faktum at plottet ikke er spennende nok i seg sjøl. BG3 gjør til dels det samme innimellom, men BG3 har så gode karakterer og et så sinnssykt engasjerende gameplay med sine myriader av ulike versjoner av den samme historien at jeg ikke opplevde det som et like stort problem. Som en leser med universitetsutdanning innen skrivefaget, sliter jeg rett og slett med å tru på historien i E33, ikke fordi den i seg sjøl er usannsynlig, men fordi Verso sin motivasjon for å holde tilbake informasjon ikke er sannsynliggjort grundig nok for meg. Eller kanskje er det heller det at jeg ikke kjøper det faktum at de andre karakterene ikke peprer ham med spørsmål om typ alt med én gang de møtes og han forteller dem hvem han er. Og det verste av alt er at historien egentlig er ganske god, men på grunn av virkemidlene som brukes for å fortelle den, lures hjernen min til å tru at den er dårligere enn den faktisk er, litt som en oppriktig skummel skrekkfilm som lener seg tungt på jumpscares som den egentlig ikke hadde trengt, men som den slenger på likevel bare i tilfelle de ikke har klart å lage skummel nok stemning uten dem. Istedenfor å, vel, stole på at håndverket står støtt som det er. Misforstå meg rett, jeg liker spillet og syns det er bra, men jeg syns ikke det er fullt så bra som jeg hadde trudd det skulle være.
Men dere, jeg har faktisk også spilt på Steam i det siste!! Da BG3-avhengigheten min var på sitt verste, dro jeg med meg Playstationen min rundt til katteeiere for å spille mens jeg var ute på oppdrag, men en av mine faste kunder har ikke TV, og fordi jeg er inne i en periode nå der jeg ikke klarer å ha lyst til noe annet enn å spille på kveldstid, blei det til at jeg spurte venner om anbefalinger til spill som funker på laptop og resten er historie. Jeg har siden den gang kommet skikkelig inn i Disco Elysium, og om jeg skal være helt ærlig, er jeg mer personlig investert i det enn i E33. Det er et isometrisk rollespill som ser litt retro ut i lys av samtidas 3D-default, men for meg som har vokst opp med Fallout 2 er old school-vibbene pur nostalgi og good times. Og: det er et av de best skrevne spilla jeg noen gang har spilt, kanskje det faktisk best skrevne. Det klarer å balansere så perfekt mellom hysterisk morsomt og mindblowingly filosofisk at man nesten ikke skulle tru det var mulig, men det er det altså!!
Film: Train Dreams og Weapons. Førstnevnte var en langsom og melankolsk meditasjon over livet, og riktig så fin. Sistnevnte hadde en veldig god idé og var guffen og interessant fram til mysteriet blei avslørt for raskt – og som så ofte er tilfellet, var løsninga på mysteriet temmelig utilfredsstillende.
Musikk: Min mest spilte sang i desember var Stamina av Pixel Grip. At jeg syns vokalisten er skikkelig heit er en fin, liten cherry on top på ei allerede kul og sexy låt.
