... har så fantastisk sexy stemme?Bare et tankekors...
Viser innlegg med etiketten stemmer. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten stemmer. Vis alle innlegg
lørdag 14. juni 2008
En sak å undres over
Ikke ett vondt ord om utseendet til Kappei Yamaguchi. Jeg mener, fyren er jo tross alt '65-modell, og på ingen måte i mi målgruppe, sånn, tiltrekningsmessig. Likevel, syns du det ikke er litt pussig at en som ser sånn ut:
... har så fantastisk sexy stemme?
Bare et tankekors...
... har så fantastisk sexy stemme?Bare et tankekors...
torsdag 17. april 2008
Åh nei, det er Stemmen igjen!
Egentlig er det stemmeR, da. Og det er ikke noe "igjen" inni bildet. Det hørtes bare litt tøft ut på en manisk måte.
Men hvor var vi? Jo. Stemmer. Av den typen vi liker, altså. For det har seg sånn at det er opptil flere band og artister jeg liker hovedsaklig fordi vokalisten har så elskbar stemme, på den ene eller den andre måten. Jeg tenkte jeg skulle dele noen av favorittstemmene mine med dere, pluss noen tanker om de enkelte. Og se! Denne gangen har jeg til og med lagt ved YouTube-linker, og har spart deg for stresset det innebærer å søke på egen hånd. I tillegg har jeg valgt ut sanger som passer stemmen til akkurat den vokalisten perfekt! Jeg er med andre ord ikke så dum som jeg ser ut som. I tillegg har du denne gangen heller ikke noen unnskyldning for å si "jeg har ikke hørt det, MEN..." Ond, jeg? Litt. Men det er til ditt eget beste, for dette er saker. Jeg lover.
Adam Lazzara (Taking Back Sunday) - La meg gjøre én ting klart for deg først. Taking Back Sunday er emo. Og med emo mener jeg ikke jalla-tenåringsrock som My Chemical Romance og Tokio Hotel, men jeg snakker om et band, og ikke minst en vokalist, som greier å fange sjølve essensen av emo. De har knallgode tekster, bra melodier og en vokalist som gir alt, og putter alt av hjerte og sjel inn i hvert eneste ord han skriker ut. Du hører det, og du merker det. Herr Lazzara er eieren av en av de stemmene som har vært blant mine favoritter lengst, og det er ikke uten grunn.
Andrew McMahon (Something Corporate) - Nå er det litt feil å plassere herr McMahon på denne lista, i og med at stemmen hans på ingen måte er blant mine favoritter. Tvert imot syns jeg den ofte er slitsom og altfor lys. MEN. Det fins ett unntak. Sangen heter Punk Rock Princess, og sjøl om han er sitt vanlige slitsomme, altfor lyse jeg på refrenga, er stemmen hans slik han synger på versa den mest sexy stemmen gjennom tidene. Seriøst. Hes, nesten litt sløv, mørkere enn vanlig... rawr.
Angela Gossow (Arch Enemy) - Rett og slett fordi hun er det levende beviset på at damer kan synge mer enn bare "I love you, please don't leave me, stay with me, baby" og annen suppe. Hun er den skapte metallsanger, og har en stemme som røsker langt nedi røttene.
Brian Molko (Placebo) - Herr Molko har vel utvilsomt en av de mest særegne stemmene jeg veit om. På en måte er den litt kald, og samsvarer dermed perfekt til det av og til slightly elektroniske lydbildet til Placebo. En ting er sikkert, han har en utrolig spesiell stemme som kan gi deg lydorgasme når som helst. Running Up That Hill er på verdens vakreste-lista mi.
Brody Dalle (The Distillers) - Akkurat som med frøken Gossow oppi her, banker frøken Dalle snørra ut av de fleste mannlige vokalister innafor samme sjanger, som ikke er metall for denne damen, men pønk. Og i og med at det ikke er om å gjøre å brøle så truende som mulig i pønk, kan du faktisk høre stemmen hennes og. Hvilken klang den har, liksom. Men la meg bare si det sånn at det ikke er for klangen at jeg forguder stemmen hennes, men for raspet. Youch. Det svir.
Gackt - Åh, høyere makter. Om jeg så hadde stått naken på Sørpolen med isbiter teipa til kroppen... hadde jeg hørt stemmen til herr Camui, hadde jeg likevel blitt leirbål innvendig. Seriøst. Uansett kontekst, er det ikke mer enn et par sungne ord fra hans munn som skal til for å frelse meg. Nærmere guddommelighet på jord kommer du ikke. Sangen jeg har linka til, er på verdens vakreste-lista mi.
Gunnhild Sundli (Gåte) - Nå har ikke frøken Sundli den vakreste stemmen jeg veit om, men hun tar igjen så det synger etter (haha...) når det gjelder kraftfullhet! Her snakker vi nemlig makt til å knuse diamanter. Jeg er sikker på at jenta når over flere oktaver enn et apparat med mulighet for både infralyd og ultralyd.
Jón Þór Birgisson (Sigur Rós) - Forblir min favorittstemme gjennom tidene. Ingen andre kan ta meg til himmels, sende meg til helvete, for så å kaste meg tilbake igjen til jorda i løpet av bare ei strofe. Herr Birgissons stemme er slett ikke menneskelig, men overjordisk. Det er umulig å beskrive den bare ved hjelp av ord uansett, så jeg anbefaler at du besøker linken og heller erfarer selv hvordan min favorittvokalist i mitt favorittband framfører en av mine favorittsanger - på verdens vakreste-lista, for all del.
Loreena McKennitt - Stemmen hennes er nydelig. Eventyrlig. Det er akkurat sånn jeg forestiller meg at alver synger. Hun går både høyt og lavt, og holder tonen kort og lenge, men det høres like klokkeklart ut uansett. Nevnte jeg at stemmen hennes er nydelig?
Matthew Bellamy (Muse) - Til og med når gitarene bråker som verst, skinner stemmen til herr Bellamy igjennom som ei sol. Jada, det var dagens kvalmeste, men det er jo sannheten, da. Han er høyt og lavt med den stemmen sin, men alltid med en viss eleganse og stil. Dommedagsprofetier har aldri hørtes bedre ut.
Miyavi - Nå er jeg klar over at det hersker meget delte meninger om musikken til herr Myv, men ingen kan nekte for at stemmen hans rett og slett er genial, i mangel på bedre ord. Det eneste jeg kommer på å sammenligne ham med, er en whiskydrukken nattergal. Stemmen hans har liksom en snert av alt. Den er både supertøff, supersexy, supersøt og supervakker. Samtidig.
Robert Smith (The Cure) - Nå er det ikke The Cure som har sangen det er linka til, men Blink 182. Det er derimot herr Smith som synger mesteparten av tida. Og hva kan jeg si? Stemmen hans er sikkert blant de aller mest følelsesladde jeg veit om. Jeg er sikker på at hadde han sagt "barna i Afrika" i det rette tonefallet, hadde jeg begynt å grine på flekken. (Psst...! Sangen jeg har linka til, er på verdens vakreste-lista mi!)
Sarah Brightman - De aller fleste har vel hørt frøken (fru?) Brightman synge. Det er nok til å gi en engel gåsehud. Jeg kan godt innrømme at jeg normalt sett ikke er så fan av opera, men hun her synger rett og slett bare ufattelig vakkert.
Shakira - Jada, jeg veit hva du mest sannsynlig tenker. Og du har egentlig full rett til å tenke det og. For hva i helvete gjør egentlig en topp 20-artist på den prestisjetunge (yeah, baby!) lista mi? Vel, det skal jeg si deg. Frøken Shakira er en av de få som faktisk har dumpa inn på listetoppene IKKE fordi hun har store pupper, men fordi hun faktisk kan synge. For det kan hun jo, til de grader. Hun har rett og slett en veldig fleksibel stemme som jeg ikke gidder å beskrive nærmere nå, fordi de fleste mest sannsynlig har hørt henne likevel.
Victoria Bergsman (The Concretes) - Jeg syns egentlig The Concretes lager litt kjedelig musikk. Søt, dog, men fortsatt litt kjedelig. MEN! I sangen til Peter Björn and John, hvor frøken Bergsman dukker opp med gjestevokaler, får hun meg til å bli skjelven fra tåspissene og ut til mine flisete hårtupper av stemmen sin. Akkurat som med nevnte herr Smith, har hun dette med følelse i den, som ligger så intakt at jeg kan tru på hva som helst, så lenge det er hun som sier det.
Men hvor var vi? Jo. Stemmer. Av den typen vi liker, altså. For det har seg sånn at det er opptil flere band og artister jeg liker hovedsaklig fordi vokalisten har så elskbar stemme, på den ene eller den andre måten. Jeg tenkte jeg skulle dele noen av favorittstemmene mine med dere, pluss noen tanker om de enkelte. Og se! Denne gangen har jeg til og med lagt ved YouTube-linker, og har spart deg for stresset det innebærer å søke på egen hånd. I tillegg har jeg valgt ut sanger som passer stemmen til akkurat den vokalisten perfekt! Jeg er med andre ord ikke så dum som jeg ser ut som. I tillegg har du denne gangen heller ikke noen unnskyldning for å si "jeg har ikke hørt det, MEN..." Ond, jeg? Litt. Men det er til ditt eget beste, for dette er saker. Jeg lover.
Adam Lazzara (Taking Back Sunday) - La meg gjøre én ting klart for deg først. Taking Back Sunday er emo. Og med emo mener jeg ikke jalla-tenåringsrock som My Chemical Romance og Tokio Hotel, men jeg snakker om et band, og ikke minst en vokalist, som greier å fange sjølve essensen av emo. De har knallgode tekster, bra melodier og en vokalist som gir alt, og putter alt av hjerte og sjel inn i hvert eneste ord han skriker ut. Du hører det, og du merker det. Herr Lazzara er eieren av en av de stemmene som har vært blant mine favoritter lengst, og det er ikke uten grunn.
Andrew McMahon (Something Corporate) - Nå er det litt feil å plassere herr McMahon på denne lista, i og med at stemmen hans på ingen måte er blant mine favoritter. Tvert imot syns jeg den ofte er slitsom og altfor lys. MEN. Det fins ett unntak. Sangen heter Punk Rock Princess, og sjøl om han er sitt vanlige slitsomme, altfor lyse jeg på refrenga, er stemmen hans slik han synger på versa den mest sexy stemmen gjennom tidene. Seriøst. Hes, nesten litt sløv, mørkere enn vanlig... rawr.
Angela Gossow (Arch Enemy) - Rett og slett fordi hun er det levende beviset på at damer kan synge mer enn bare "I love you, please don't leave me, stay with me, baby" og annen suppe. Hun er den skapte metallsanger, og har en stemme som røsker langt nedi røttene.
Brian Molko (Placebo) - Herr Molko har vel utvilsomt en av de mest særegne stemmene jeg veit om. På en måte er den litt kald, og samsvarer dermed perfekt til det av og til slightly elektroniske lydbildet til Placebo. En ting er sikkert, han har en utrolig spesiell stemme som kan gi deg lydorgasme når som helst. Running Up That Hill er på verdens vakreste-lista mi.
Brody Dalle (The Distillers) - Akkurat som med frøken Gossow oppi her, banker frøken Dalle snørra ut av de fleste mannlige vokalister innafor samme sjanger, som ikke er metall for denne damen, men pønk. Og i og med at det ikke er om å gjøre å brøle så truende som mulig i pønk, kan du faktisk høre stemmen hennes og. Hvilken klang den har, liksom. Men la meg bare si det sånn at det ikke er for klangen at jeg forguder stemmen hennes, men for raspet. Youch. Det svir.
Gackt - Åh, høyere makter. Om jeg så hadde stått naken på Sørpolen med isbiter teipa til kroppen... hadde jeg hørt stemmen til herr Camui, hadde jeg likevel blitt leirbål innvendig. Seriøst. Uansett kontekst, er det ikke mer enn et par sungne ord fra hans munn som skal til for å frelse meg. Nærmere guddommelighet på jord kommer du ikke. Sangen jeg har linka til, er på verdens vakreste-lista mi.
Gunnhild Sundli (Gåte) - Nå har ikke frøken Sundli den vakreste stemmen jeg veit om, men hun tar igjen så det synger etter (haha...) når det gjelder kraftfullhet! Her snakker vi nemlig makt til å knuse diamanter. Jeg er sikker på at jenta når over flere oktaver enn et apparat med mulighet for både infralyd og ultralyd.
Jón Þór Birgisson (Sigur Rós) - Forblir min favorittstemme gjennom tidene. Ingen andre kan ta meg til himmels, sende meg til helvete, for så å kaste meg tilbake igjen til jorda i løpet av bare ei strofe. Herr Birgissons stemme er slett ikke menneskelig, men overjordisk. Det er umulig å beskrive den bare ved hjelp av ord uansett, så jeg anbefaler at du besøker linken og heller erfarer selv hvordan min favorittvokalist i mitt favorittband framfører en av mine favorittsanger - på verdens vakreste-lista, for all del.
Loreena McKennitt - Stemmen hennes er nydelig. Eventyrlig. Det er akkurat sånn jeg forestiller meg at alver synger. Hun går både høyt og lavt, og holder tonen kort og lenge, men det høres like klokkeklart ut uansett. Nevnte jeg at stemmen hennes er nydelig?
Matthew Bellamy (Muse) - Til og med når gitarene bråker som verst, skinner stemmen til herr Bellamy igjennom som ei sol. Jada, det var dagens kvalmeste, men det er jo sannheten, da. Han er høyt og lavt med den stemmen sin, men alltid med en viss eleganse og stil. Dommedagsprofetier har aldri hørtes bedre ut.
Miyavi - Nå er jeg klar over at det hersker meget delte meninger om musikken til herr Myv, men ingen kan nekte for at stemmen hans rett og slett er genial, i mangel på bedre ord. Det eneste jeg kommer på å sammenligne ham med, er en whiskydrukken nattergal. Stemmen hans har liksom en snert av alt. Den er både supertøff, supersexy, supersøt og supervakker. Samtidig.
Robert Smith (The Cure) - Nå er det ikke The Cure som har sangen det er linka til, men Blink 182. Det er derimot herr Smith som synger mesteparten av tida. Og hva kan jeg si? Stemmen hans er sikkert blant de aller mest følelsesladde jeg veit om. Jeg er sikker på at hadde han sagt "barna i Afrika" i det rette tonefallet, hadde jeg begynt å grine på flekken. (Psst...! Sangen jeg har linka til, er på verdens vakreste-lista mi!)
Sarah Brightman - De aller fleste har vel hørt frøken (fru?) Brightman synge. Det er nok til å gi en engel gåsehud. Jeg kan godt innrømme at jeg normalt sett ikke er så fan av opera, men hun her synger rett og slett bare ufattelig vakkert.
Shakira - Jada, jeg veit hva du mest sannsynlig tenker. Og du har egentlig full rett til å tenke det og. For hva i helvete gjør egentlig en topp 20-artist på den prestisjetunge (yeah, baby!) lista mi? Vel, det skal jeg si deg. Frøken Shakira er en av de få som faktisk har dumpa inn på listetoppene IKKE fordi hun har store pupper, men fordi hun faktisk kan synge. For det kan hun jo, til de grader. Hun har rett og slett en veldig fleksibel stemme som jeg ikke gidder å beskrive nærmere nå, fordi de fleste mest sannsynlig har hørt henne likevel.
Victoria Bergsman (The Concretes) - Jeg syns egentlig The Concretes lager litt kjedelig musikk. Søt, dog, men fortsatt litt kjedelig. MEN! I sangen til Peter Björn and John, hvor frøken Bergsman dukker opp med gjestevokaler, får hun meg til å bli skjelven fra tåspissene og ut til mine flisete hårtupper av stemmen sin. Akkurat som med nevnte herr Smith, har hun dette med følelse i den, som ligger så intakt at jeg kan tru på hva som helst, så lenge det er hun som sier det.
Abonner på:
Innlegg (Atom)