Jeg innrømmer det gjerne; skriving er vel kanskje det jeg lever og ånder for mest her i verden. Historiefortelling sånn i det hele tatt er vel menneskehetas aller største skatt. Det å skape sin egen verden med ord, å formidle et budskap gjemt i bokstaver, å la en annen ta del i en hemmelighet... Akk, jeg elsker skriving.
Men. Det er jo alltid et men. For det første fins det skrivesperre. Men det fins også prestasjonsangst, og det fins stressangst, eller hva jeg skal kalle det. Det er sistnevnte jeg for øyeblikket lever av. Jeg har nemlig overvurdert meg sjøl, undervurdert min egen evne til å unngå kjedsomhet, og har så mange jern i ilden at jeg blir tullerusk. Jeg har... skal vi telle opp her... fire lange prosjekt på gang. Og innimellom er det selvfølgelig dikt, noveller og skolestiler. Og jeg, snill som jeg er, liker selvfølgelig å dedikere greier til folk og dele mine skriblerier med andre. Så er altså problemet at når jeg har så mye å skrive på, går det som regel litt treigt med hver ting. Og når ting går litt treigt med hver ting, begynner de jeg har lovt greiene bort til å mase. Altså, jeg klandrer dem ikke, for det er på det meste flere måneder siden jeg skreiv på prosjekta sist, men det gjør ikke ting bedre heller. Jeg har skygger og dårlige samvittigheter hengende over meg på alle kanter, og jeg føler at jeg aldri kan slappe av fordi jeg har noe å skrive på. Hvis jeg gjør noe annet enn å skrive, får jeg også dårlig samvittighet, særlig hvis jeg tenker på hvor langt jeg kunne ha kommet hvis jeg faktisk hadde skrevet.
Jeg veit ikke hvor jeg vil med dette. Jeg vil ikke ha trøst heller, ikke sånn egentlig. For all del, vil du gi meg trøst, så be my guest, men det er jo min egen feil, dette her. Men igjen, så veit jeg ikke hvor jeg vil med blogg i det hele tatt. Det er vel bare for å la folk få innblikk bak kraniet mitt. Så nå veit dere at jeg stresser med skriving. Og jeg får rett og slett lite lyst til å skrive heller. Det er når jeg først har satt meg ned med det at det blir gøy. Og noe annet jeg er redd for, er at hvis jeg ikke er hundre prosent i humør til å skrive, så kanskje det jeg skriver blir skikkelig dårlig. Men inspirasjonen kommer ikke av seg sjøl heller, og jeg kommer væffal ingen vei ved å bare unngå å skrive. Det er når jeg først har tvunget meg i gang at inspirasjonen kommer. Så... kanskje jeg skal skrive litt nå. Trenger... bare... litt... mer... motivasjon... først...
hahahaha, jeg vet hvordan du føler. beklageligvis.
SvarSlettMen jeg har funnet ut, at hvis man bare tenker på andre ting så tuster underbevisstheta med det man vil skrive i all hemmelighet helt til den finner på noe lurt.
Men det kan jo ta sin tid. hrm.
Jeg tror jeg skal skrive litt john/paul slashfanfic? med masse ironisk distanse og hele registeret av klisjéer og sånt. det kan bli flott^^
Jeg har stor forståelse for problemet ditt, jeg driver med massevis av skriveprosjekter selv. Vi har "I skjebnens skygge", "I skyggen av en rose", Arthur Wildeman" og "Lyktestolpenes hemmelige selskap", bare for å nevne noen av de mange konseptene som spinner rundt i hodet mitt, men som jeg på ingen måte har kommet noe godt i gang med. Det fine er at jeg har gitt meg selv frist innen jeg blir førti til å bli berømt forfatter. Så jeg har fortsatt 18 år på meg :) Lykke til med skriveprosjekter og sånt da!
SvarSlettMen nå skal jeg skrive litt selv for jeg er faktisk i skrivemodus akkurat nå.
Døh, har ikke skjedd det samme som med meg ihvertfall: dævvskalle. Ja, jeg er helt tom om dagen. Helt tom. Det er derfor jeg startet med blogg, så får jeg væffal skrevet noe . Du må få gitt ut bok snart da, Terry Pratchett ga jo ut The Carpet People som 17-åring :3
SvarSlettGodt at jeg har deres medfølelse og forståelse, om ikke annet!:] Det er kanskje bare sånn det må bli når man elsker å skrive.
SvarSlettNå veit jeg ikke helt åssen det går med bokplanene, men hadde vært artig om jeg kunne fått noe utgitt^^ Kanskje hvis jeg er overtrøtt nok, at jeg tør å sende inn noe til et forlag, mener jeg.