Nattfall går nye veier

Nå lurer du sikkert på hva slags nyutklekka revolusjonsideer som lurer seg bak hjernebarken min (eller mest sannsynlig er jeg bare innbilsk og du bare leser fordi du kjeder deg), men det er ikke nyutklekka revolusjonsideer. Ikke helt, i væffal. Men for meg er det altså et stort skritt. Egentlig det omvendte av det han månemannen sa. "A small step for mankind, a giant leap for me", liksom, sjøl om jeg visselig har betenkeligheter om hvor mye menneskeheten egentlig bryr seg om mine indre revolusjoner.

Det har seg altså sånn at jeg var på en helt fabelaktig vinterferie i år. Turen gikk til Jølster i Sogn og Fjordane, til mine elskbare venner Anders, Eva og Ingrid, hvorav sistenevnte er en besatt pornografiker som (u?)heldigvis er djevelsk kreativ i tillegg. Ikke det at de andre ikke er det, men det var altså Ingrid som satte meg på disse rebelske tankene. Hør bare:

Tidligere har jeg sett på fanfic-forfattere som folk som ikke har noe liv. Og da snakker jeg om folk som har enda mindre å ta seg til på fritida si enn meg. Folk som er så til de grader obsessed med rollefigurene i bøker, spill, animeer osv at de lar sine gale/lystige/seksuelle fantasier få utløp på arket, eventuelt dataskjermen - og for all del, tenkte jeg, la dem holde på, men hvorfor i svarteste grisesatan må de absolutt brette ut sine perverse fetisjer på internett? Offentlig? Til lyst og skue for alle andre, foran masturberende fjortisjenter som ikke kan få seg noe i det virkelige liv? Hvorfor, tenkte jeg? HVORFOR?

Ingrid visste hvorfor. Så, hvorfor? Jo, det skal jeg si deg. Fordi fanfic er TØFT. Nettopp. Det høres kanskje sykt ut, men det er nettopp tøft det er. Og man behøver ikke nødvendigvis legge ut om dårlige erotiske skildringer om Harry og Draco aleine sammen på doen, man behøver faktisk ikke ha med wannabe-pornografi i det hele tatt. Det kan jo strengt tatt handle om hva som helst, sjøl om slashfic selvfølgelig er det jeg oftest forbinder med hele fenomenet. Men uansett om man velger å slashe, så trenger det jo fortsatt ikke å innebære nerdesex.

Så her sitter jeg. Jeg har nettopp publisert min første fanfic. Ikke på noen lugubre fanfic-nettsteder, sjøl om det garantert skjer etter hvert som Ingrid får vilja si, men på det aller vakreste nettstedet Skrivebua (that is, mitt kjærlighetsbarn). Nå spørs det om folk faktisk gidder å lese, jeg mener, Skrivebua, norske Skrivebua (haha, jeg skreiv først "Skeivebua"...) er vel sikkert ikke stedet der det florerer flest yaoi-fangirls som har nistirra på alle Death Note's trettisju episoder (for du kan vel tenke deg hvilke to lurifakser min handler om...). Men nå er det første hinderet overkommet. Jeg har sett mine egne fordommer i øya, og nå venter verden på meg. Eller ikke. Uansett er det et like stort skritt som det var i begynnelsen av innlegget.