Jaws (1975)

Alle veit hva kjære Jaws handler om, men her er et søtt, lite synopsis lell: en splitter gal hvithai finner det for godt å terrorisere ei idyllisk strand midt i den verste badesesongen. En lokal politimann skjønner sammenhengen mellom alle de opptygde badegjestene ganske kjapt, men i ekte Ibsen-stil går ikke myndighetene med på å stenge stranda fordi de er redde for å tape penger. Vår mann bestemmer seg dermed for å ta saken i egne hender, og får med seg en haiekspert og en rabiat sjømann for å drepe udyret.

Første gang jeg prøvde å se denne, sovna jeg. Denne gangen greide jeg å holde meg våken, og ikke bare det, men jeg fant ut at det faktisk ikke var så verst spennende heller. Riktignok går det litt treigt i starten, men når bare trekløveret får rota seg ut i båten for litt nærkontakt, er det jo faktisk skikkelig gøy (til tross for at en liten del av meg protesterer litt når jeg bruker ordet "gøy" om mennesker som spises til mos...). Og det som er real filmkunst her, er at ikke engang sentimentale vegetarianere som meg et øyeblikk vurderer om haien er et levende vesen som bare gjør det som er naturlig for den. Nei, jeg tviler aldri på at dette er et monster, eller en drepemaskin om du vil. Kudos, Steven!

Nå skal det nevnes at i Jaws vil du ikke finne noen filosofiske poeng eller et budskap som venter på deg helt til slutt. Dette er lagd for å underholdningsskremme deg, og sjøl om det er teit å ikke ta en film for hva den er, så krever jeg faktisk litt mer av en film for å få tilfredsstilt de kresne filmanmelderkrava mine. Men igjen; den er flink til det den prøver på, når den først kommer til kjerna.

Og så er den vertigo-effekten i folk-løper-opp-fra-vannet scena der kameraet både zoomer inn på og går vekk fra vår venn hovedpersonen skikkelig tøff. Og jeg veit åssen jeg gjør det!

Dommeren har talt: 4

Bad Santa (2003)

Julenissen fra helvete er på jobb igjen, og sammen med sin dvergevenn raner de gjentatte ganger kjøpesenteret han er utstasjonert på for å høre på barns juleønsker. En dag kommer en feit pjokk med rødt krusehår og snørr på overleppa til ham. Den samme pjokken hyler "Leave Santa alone!" når han seinere på dagen blir forsøkt badmoutha av en kar som trudde han var homo på en bar. Julenissen tilbyr seg å kjøre snørrungen hjem, og i og med at han etter hvert mister sitt bosted, flytter han inn til guttungen, som beundrer ham bunnløst, både som nissen og som hans eneste venn.

Dette er ekstremt lettbeint underholdning, men god sådan. Av grunner jeg ikke husker akkurat nå, var jeg i dårlig humør da jeg så denne, men jeg lot faktisk ei og annen uværssky lette på grunn av et manus som det svinger av. Dessuten er det gøy å se at den bryter litt med stereotypenoppfatningene våre, og lar kjøpesenternissen være en kriminell fyllik og kjøpesentersjefen være en halvsleip, korrupt moroklump. Det at jeg ikke lo så mye, har nok mer med å gjøre med mitt allerede nevnte dårlige humør, og det er faktisk ikke filmens feil (det er meg, ikke deg! Hører du, Bad Santa?). Og så er jo Billy Bob Thornton et sjarmtroll generelt, da, i drittsekkrolle eller ei.

Med et så godt utgangspunkt, er det trist å se at den absolutt måtte gå i den nesten obligatoriske trap of politisk korrektness, og med tanke på at et venneløst mobbeoffer er en ganske stor del av handlinga her, kan du jo tenke deg sjøl at det så klart blir en og annen leksjon i etikk og moral her. Det er jo vel og bra, det, men jeg begynner liksom å bli litt lei det. I væffal når det framstilles på en så typisk måte. At det er det indre som teller, at de verste rasshøla innerst inne bare er teddybjørner som vil ha en klem, og at mobbing er hemma, er liksom saker og ting som har blitt vist på film på nøyaktig samme måte litt mange ganger før. Det går jo an å argumentere for at det går an å se mellom fingrene på det, i og med at dette tross alt er en komedie og ikke ei poetisk-politisk dramabombe, men se så flinke de var i Superbad, for eksempel. Jeg bare nevner det.

Men, relativt grunt og med et påklistra budskap eller ei, så er det liksom ikke til å komme ifra at dette er en artig film. Ikke noe jeg trenger å eie på DVD, men noe som er kjekt å leie når det er din tur til å være vert for popkornkvelden. Dette er gøy, og det har et snertent manus, og en film som nok vil falle i smak hos de aller fleste.

Dommeren har talt: 4

The Player (1992)

Det begynner å bli noen uker siden jeg så den, så jeg greier ikke helt å huske hva hovedpersonen her heter. Jeg gidder heller ikke smelle opp IMDb for øyeblikket. Som allmektig filmanmelder kan jeg nemlig la sånne ting være. Respect my authority.

Men altså! Hovedpersonen her er filmprodusent. En vakker dag begynner han å motta særdeles skumle trusselbrev fra noen han antar er en manusforfatter han har avvist. Han leiter seg fram til en han trur det kan være, og havner i et slagsmål med karen som han ved et uhell ender med å drepe. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, for nå overtar han dama hans. MEN TRUSSELBREVA FORTSETTER Å KOMME.

I åpningssekvensen overhører vi en dude klage over hvor mange klipp det er i filmer som lages for tida. De ligner jo musikkvideoer, i følge ham. Så er også hele innledninga ei eneste lang sammenhengende greie. Må unektelig ha vært krevende, men jeg skjønner ikke hvorfor de gadd. Personlig syns jeg det tar seg mye bedre ut med flere klipp. Men det er vel smak og bak som alt annet.

Ikke at det hadde så veldig mye med filmen forøvrig å gjøre. Den er lagd for å være en satire over Hollywoods trang til å velge kommersiell seier framfor reell kvalitet, men jeg syns ikke den er kvass nok. Jeg syns den fokuserer for mye på sidehistorien med de mystifistiske beskjedene, som i seg sjøl ikke er uinteressant, men som blir gjort ganske uinteressant. Dødpunkta er mange og langtekkelige, og i det hele tatt er det få ting som egentlig fenger meg noe særlig her. Det er liksom ikke noe spesielt å legge merke til, og det aller meste som skjer er liksom bare helt greit. Helt greie skuespillere, verken eksepsjonelt gode eller underholdende dårlige, og et helt greit manus som verken slår gnister eller smuldrer opp mens de snakker. Spenningsoppbygginga er litt keitete lagt opp, liksom, så jeg sliter litt med å virkelig glede meg til neste høydepunkt på spenningskurva. For høydepunkta er litt fraværende, da. Og igjen; jeg savner en mer markant satire.

Men slutten! Den redder hele filmen. Slutten er bare dritfinurlig og artig på alle måter. Og ikke minst setter den meg i en kinkig situasjon når det gjelder hvor hardt jeg skal vektlegge den i forhold til karakter, når filmen fram til da er intenst rettlinja. Men jeg trur jeg har kommet til enighet med meg sjøl.

Dommeren har talt: 4

Årets fangst

Jeg har fått flere lesere siden i fjor, så da holder vi oss unna tradisjonen med karaktersetting på julegavene denne gangen. Heh.

Dette fikk jeg:


Og fordi noen detaljer er litt vanskelige å få øye på i det store bildet:


Uten å gå for nært inn på det, nevner jeg i forbifarta at ikke alle har skjønt seg like godt på stilen min. Det er jo litt leit å se når de først har brukt penger på det, så jeg må jo bare bli glad for det. Men likevel, liksom.

På julefronten kan jeg nevne at jeg syns kvelden har vært nesten like magisk som i fjor. Hehe, neida. Vibeke er jo her i år, og det letta klart på stemninga. Det føles som om hun aldri har vært borte. Ellers er jeg misunnelig på Tor Espen som en av de siste dagene før juleferien smilte og sa at jula var ei tid for familien. Mhm.

Jeg tenker både mye og lite for tida, men jeg trur ikke det er tanker med ord, så det er ikke så lett å skrive dem ned. Men jeg savner diverse folk, føler meg ensom, er glad i søstera mi og skulle ønske jeg var annerledes om hverandre. Om ikke annet, er jeg kanskje ferdig med det forbaska teatermanuset jeg helt sikkert har nevnt før. Jeg aner ikke om jeg blei fornøyd eller ikke, men innen den femte januar skal det i alle høve sendes inn til konkurransen til DUS. Jeg er bare glad jeg nådde sideantallet innen fristen.

Jo, og fordi de krever at jeg skriver et innlegg om det, har jeg registrert meg på Bloggurat. Wooooo. Og så måtte jeg visst si ifra at bloggen min har tilholdssted i Drammen og, sjøl om den ikke har det. Lier var visst for eksklusivt for bloggkartet.

Der Name der Rose (1986)

For originaltittelen var ikke på engelsk, nei! Håh!

Sean Connery i munkeutgave drar til et kloster der det har skjedd et mystisk mord. Med seg på flyttelasset har han tenåringsversjonen av Christian Slater. Disse to skal sammen finne ut hvem som står bak morda - for det blir flere! - og helst før The Holy Inquisition blir tilkalt. Dem bør man som kjent holde utafor ting. Mens de avhører og styrer og steller, blir Adso, som unge herr Slater her heter, betatt av ei gorillaaktig bondejente. Hva det har med historien å gjøre i det hele tatt, er jeg ikke helt sikker på, men det kompliserer selvfølgelig ting.

Tja. Hva kan man si om denne nesten-klassikeren som alle snakka om i historie og filosofi-timen for to år siden fordi den inneholdt den mest nasty sexscena de noen gang hadde sett? For det første er den ikke så bra. Jeg mener, gode kritikker til side, denne er ikke så veldig original. Nå har jeg ikke lest boka, men filmen fokuserer i første omgang på krimgåta om hvem som tar livet av munkene og hvorfor. Med andre ord; helt plain underholdning, og helt greit spenningsmessig, men ikke så altfor mye mer enn det. Dessuten syns jeg som så vidt nevnt at kjærlighetshistorien virker påtatt, men det syns jeg uansett ganske ofte. Likevel skaper det jo en viss konflikt mot slutten, og William of Baskerville (altså godeste herr Connery) og Adso ender opp med å representere hver sin motpol; fornuft og følelser. Det er jo litt snedig. I tillegg til at jeg syns Sherlock Holmes-referansene tidvis er litt artige. Men utover det, er den farlig ordinær, altså. Helt ærlig, liksom.

Én ting som faktisk er ganske gøy, er hvor herlig politisk ukorrekt den egentlig er. Jeg håper jeg ikke røper for mye når jeg nevner at det viser seg at albinomunken i tillegg er pedohomse, og at pukkelryggen er semi-voldtektsmann og religiøs fanatiker. Sukk... de lager ikke så fordomsfulle filmer nå lenger.

Men ja. Det er jo litt engasjerende, da, og særlig mot slutten begynner temperaturen å stige. Et ekstremt klassisk fortellergrep og en like klassisk sluttreplikk gjør sitt for å bidra til at jeg opplever filmen som enda mer allminnelig. Men ikke egentlig en dårlig film, altså. Bare litt lite oppfinnsom til tider.

Dommeren har talt: 4

A Serious Man (2009)

Larry Gopnik er prototypen på mannen i gata. Han bor i et lite, stygt, typisk 60-tallshus (men så befinner vi oss også på 60-tallet i filmen), har to unger, ei kone, jobber som lærer, og går generelt with the flow. Plutselig en dag rakner derimot absolutt alt for ham. Kona vil skilles, han står i fare for å miste jobben, sønnen røyker hasj og hans mentalt ustabile bror gambler bort pengene deres. Midt oppi det hele dør konas nye forlovede, og den blakke jævelen som må betale for begravelsen, er ingen andre enn Larry.

A Serious Man er kategorisert som en svart komedie, men jeg syns den minner mer om en dramafilm med visse humoristiske elementer. Men så er det kanskje vanskelig å si dét og, i og med at nevnte humoristiske elementer er såpass absurde og geniale som man kan forvente av Coen-brødrene. Det er ganske enkelt dritmorsomt når sønnen i huset møter kanonstein i sin egen bar mitzvah, eller når faren til en elev av Larry møter opp på døra hans for å true ham til å godta sønnens bestikkelser. Likevel er undertonen så gravalvorlig at jeg ikke greier å hyle av latter av hendelsene heller. Kanskje det er der svart komedie kommer inn? Vondt å si.

Men sjangerplassering er ikke det eneste som er vondt å si når det gjelder denne filmen. Det er mange detaljer jeg ikke helt har fått til å passe inn i puslespillet ennå, og dette er helt garantert en av de filmene jeg må se flere ganger for å få en viss grad av oversikt. Skal ikke diskutere slutten med dere her, men den er definitivt en av de som er åpen for tolkning.

Med dét sagt, vil jeg trekke fram et glimrende manus og en supersmud kameraføring som glitrer perfeksjon lang vei. Dette er godt håndverk inn til beinmargen, og hvis noe overhodet i filmen er tilfeldig, så er det lagt opp på en sånn måte at det ikke virker tilfeldig. Coen-brødrene kan film, og dette er noe de nok en gang har bevist med denne merkfundige, men høyst severdige saken.

Dommeren har talt: 5

Publiciteh!

Det har skjedd så mye rart de siste månedene at jeg strengt tatt syns jeg fortjener å være litt narcissistisk av meg. I hereby give to thee medieomtalen jeg har fått siden boka kom ut i begynnelsen av november:

Her: http://www.folkehogskole.no/index.php?page_id=4792
Her: http://dt.no/article/20091119/LPKULTUR/470815078
Her: http://dt.no/article/20091214/NYKULTUR/712149939
Her: http://www.bt.no/kultur/litteratur/litteraturanmeldelser/Det-gode-mot-det-onde-979567.html
Og ikke minst her, sjøl om det ikke har en dritt med saken å gjøre, haha: http://www.skiringssal.fhs.no/Fanemeny/Fag_Og_Linjer/Film.aspx
... pluuuss at jeg har vært på radioen (NRK Østafjells ffs!), og så at Lierposten forleden dag hadde et portrettintverju av meg på trykk som kun havna i den fysiske utgaven, her representert ved mine skanneskillz:


Og så har vi jo intervjuet som ligger ute på YouTube, da, og som jeg egentlig trur at noen av dere allerede har sett, men som det så klart ikke skader å laste opp her og. Jeg høres uendelig lite intelligent ut:



Av annet nytt og eventuelt spennende, kan jeg melde at storsatsinga "Flasketuten peker på" (a.k.a. den romantiske komedien jeg har nevnt hist og her tidligere) er helt, helt ferdig, men at vi skal spare premieren til vi har elevkveld en gang i januar eller februar. Med andre ord får dere ikke lov å se den ennå. Men den blei helt sinnssykt bra, altså. Bare trist vi måtte filme den før vi får det nye utstyret over nyttår.

Og hvis det lures på åssen jeg har det, så joda. Det går faktisk veldig fint med meg. Jeg kom til Lier i går, og skal være her + i Jølster i ferien. På mandag kommer endelig Vibeke og greier. Og jeg fikk klem av ham både på torsdag og i går, og med tanke på at han normalt sett har en intimgrense med radius på to meter, tilsvarer jo det i praksis sex, hahaha.

Utpå nyåret får jeg se hele gjengen igjen, bortsett fra tre som har blitt utvist. Deriblant Kristian fra Bodø. Jeg syns det er så helt forjævlig trist.

Lokloklok

Her har dere et par unødvendige filmsnutter som egentlig er dritmorsomme, men som jeg ikke veit om dere kommer til å syns er morsomme. De er jo ikke så lange, da.






I morgen skal jeg styggtidlig opp for å gjøre noe semi-umoralsk!

Dagens velmenende visdomsord: lave forventninger er nøkkelen til positive overraskelser!

Zombieland (2009)

Åh, som jeg elsker zombier! Jeg leste et eller annet sted at det er spådd at nettopp zombiene snart kommer til å overta plassen vampyrene nå i det siste har hatt i populærkulturen. Død snø, Pride and Prejudice and Zombies, og nå Zombieland? Hvorfor ikke? Håper bare ikke de blir like oppbrukte som sine bloddrikkende frender. Zombiene vil jeg ha for meg sjøl!

Zombieland handler om den dagen i ikke så altfor fjern framtid når et mystisk virus får alle amerikanere til å bli kannibalistiske, råtnende, lobotomerte halvlik. Vel, nesten alle. Det er noen få som ennå ikke har verken blitt zombier eller mat for zombiene, og disse bestemmer seg for å forene seg. Det hele blir sett fra den håpløse nerden Colombus sin synsvinkel. Med seg på lasset har han den hardbarka Tallahassee, baben Wichita og søstera hennes Little Rock. Splatterfilmtradisjonen tro er det ikke så mye til plott utover dette, og det kommer heller aldri noen åpenbar løsning på konflikten, som dramaturgiteorien vi har hatt kaller det. Derimot er det mye blod og gørr på veien.

Det største problemet med Zombieland er at den er så varierende. Åpningssekvensen med gladvold i sakte film er aldeles nydelig, og det samme er alle scenene som involverer ingen ringere enn kjære Bill Murray, i en helt fantastisk rolle som seg sjøl. Sjølve blod-gørr-og-innvoller-o-meteret lever òg opp til forventningene, og deler av manuset funker òg ganske greit. Men det er andre deler av manuset som ikke funker like greit, og det er så synd! Kunsten å lage en god splatterfilm er lik kunsten å balansere det dørgende seriøse med det sjølironiske. I Drag Me to Hell var det for mange av de tilsynelatende alvorlig mente sekvensene, mens i Evil Dead II var fordelinga igrunn akkurat som den skal være. Her er det derimot, av alle ting, for mange av de sjølironiske bitene. Det er vanskelig å forklare hvorfor det er et minus, men det blir liksom litt for... rene og pene spøker tidvis. De er på en måte for velformulerte, og virker liksom litt påtatt teite fordi manusforfatteren sannsynligvis prøvde litt for hardt å følge splatterspillereglene. De faller ikke alltid så naturlig, på en måte.

Men teknisk sett er den jo faktisk veldig bra, da. Sjøl om den nok ønsker å gi litt inntrykk av at den er det, er den på ingen måte noen lavbudsjettsfilm, og zombiesminka sitter som et skudd.

Men en gøy film, da!

Dommeren har talt: 3

Die Hard (1988)

Denne har faktisk en norsk tittel som ingen husker lenger, nemlig "Aksjon skyskraper." Det der putter det aller meste i skyggen...

Vår mann politibetjent John McClane drar for å besøke kona si, som jobber i et superkonsern som har tilholdssted i en skyskraper, på julaften. Beklageligvis for dem begge har en gjeng tyske terrorister bestemt seg for å rane denne skyskraperen, og tar likeså godt alle som er i den som gisler. Nå er det herr McClane som må rydde opp i misforståelsene, samtidig som han prøver å rettlede en gjeng dysfunksjonelle politifolk.

Nå er action veldig mange lysår fra å være min personlige yndlingssjanger, så anmeldelsen blir nok en smule farga av nettopp det. Det er omtrent like dypt og poetisk som krim, bare mindre innvikla og mindre spennende. Jeg mener, det som tross alt gjør ei krimgåte til en viss grad engasjerende å følge med på, er jo så klart det - hvis det er vellagd, vel å merke - intrikate spinnet man må nøste opp for å komme fram til noe. Når man ikke engang har dét i en actionfilm, blir det ekstremt grunt, altså. Nå er dette i tillegg en sjangerfilm til fingerspissene, og noe maskulin skuddveksling og et par eksplosjoner kombinert med et knippe småharry replikker er det man har å forholde seg til. Underholdende? Helt sikkert for noen. Men likevel var det jo ikke egentlig kjedelig for meg heller, til tross for motstridende subjektive preferanser.

For dette er jo tight, da. Det er ikke mange puster i bakken å spore her; det går stort sett i ett fra terroristene ankommer til de endelig peller seg ut igjen. Og egentlig før det og, for som sjangeren nesten krever, sliter så klart politihovedpersonen med ekteskapet, og det er duka for krangel og intriger og drama allerede idet han ankommer skyskraperen og oppdager at kona ikke engang bruker hans etternavn lenger. Ouch.

Joda, det er temmelig grunt, og deler av manuset er faktisk nokså jalla (til og med berømte "yippie-kay-yay, motherfucker!" blir liksom bare cheesy), men jeg får faktisk litt av den samme følelsen som i Evil Dead, bare ikke i like stor grad; ja, det er ganske halvteit, men det er på en måte der sjarmen ligger. Denne filmen smaker testosteron, og man kan velge å ta det bunnseriøst eller med ei klype salt. Og som allerede nevnt; jeg kjeda meg ikke noe særlig, så sjøl om dette aldri hadde vært førstevalget en popkornlørdag, så er den jo en underholdende film, sjangeren tatt i betraktning.

Dommeren har talt: 4

The Curious Case of Benjamin Button (2008)

Endelig fikk jeg sett hele. Jeg har nemlig gitt denne et forsøk før, men det blei til at vi tok pause midtveis, og så satte vi den aldri på igjen.

Sjøl om den er såpass til blockbuster at alle egentlig veit hva den handler om allerede, tar vi et kjapt handlingsreferat lell: Benjamin Button blir født som en gammal rynkeklump med leddgikt og organsvikt og generell oldinghelse. Jo eldre han blir innvendig, jo yngre kropp får han. Vi møter Daisy, hans livs kjærlighet som har kjent ham bortimot hele livet, på dødsleiet, der hun gjennom ei gammal dagbok lar dattera si bli kjent med herr Button. Og det blir jo så klart vi og.

Men sjøl om den norske oversettelsen av tittelen lover en fantastisk historie, er den ikke egentlig så ekstraordinær. Ser vi bort fra det åpenbare, mener jeg. Herr Button lever et temmelig allminnelig liv med oppturer og nedturer og sorg og glede og kjærlighet og død. Og sjølve fortellermetoden er strålende klassisk. Og med dét sagt, vil jeg ikke påstå at det ikke funker, for det gjør det jo. Hva er ikke mer rørende enn døende, gamle mennesker med hemmeligheter som røpes i dødsøyeblikket og en akkurat passe åpenbar symbolikk som gjør at filmen biter seg sjøl i halen og skaper ro og harmoni og en følelse av helhet? Don't fix it if it ain't broken og never change a winning team. Oppskrifta denne følger, er på ingen måte nyskapende, men det har gått bra så mange ganger før, og det går jaggu bra denne gangen og. Det er tidvis nesten overtydelig hvor sterkt denne tigger om en Oscar, men så vant den jo velfortjent tre stykker og. Og når jeg sier det på denne måten, høres det nok unektelig negativt ladd ut, men jeg vil gjenta enda en gang at dette er en veldig god film. Veldig gjennomført til fingerspissene, med bunnsolide skuespillerprestasjoner, helt glimrende sminke, velskrevet manus og ei fortelling som fenger til tross for at den breier seg i borti tre timer. Og så vil jeg trekke fram sekvensen der Daisy blir påkjørt i ei bilulykke, som er helt fantastisk og nydelig gjort, og kanskje min yndlingsdel av filmen i det hele tatt.

Altså, "problemet" med filmen, hvis det er et problem i det hele tatt, er at den er litt for perfekt. Filmskaperne har pugglest dramaturgifagstoff og filmfortellingsteknikkpensum på forhånd, og har lært seg absolutt alt ordrett utenat. Ikke en eneste gang tråkker den feil, og på meg virker det nesten som smisk med et filmpublikum som har blitt flaskafora på Hollywood. Så kanskje den eneste grunnen til at jeg ikke lar den nå heeelt opp, er fordi jeg personlig syns det er mer sjarmerende når folka bak tør å eksperimentere og utforske nye baner. For dette er opptråkka stier, men for all del er de opptråkka av de store dramaklassikerne som vi ennå husker.

Men siden Benjamin er liten når han blir født, hvorfor er han da ikke en 1.80 høy baby helt til slutt? Oh well.

Dommeren har talt: 5

Sett inn døvt, egendefinert ordspill om rødt hår her

Dette skulle egentlig ha kommet før, da, men det skjedde ikke.

Jeg er overeksponert og nesa mi ser nasty ut, meeeen det er ikke poenget. For se; rødt hår! Fargen på Firefoxen min får det til å se mer brunrødt ut, da, sjøl om originalbildet som er lagra på harddisken ikke får det til å se brunrødt ut, og jeg lover at det uansett er knallrødt med innslag av mørkerosa striper. Lars sitt verk, nok en gang, fredag i forrige uke.

Det ser vel å merke ikke likt ut nå, da. Det er virkelig helt utrolig hvor fort farge detter ut av mørkt hår, OG IKKE MINST FORDI (lang historie forut - dette er din sjanse til å puste dypt inn!) den tarden i bagasjeinnsjekkinga på Torp på fredag (jeg dro jo til Bergen, husker dere) trudde jeg skulle ta et tidligere fly, enda det stod hvilket fly jeg skulle ta på billetten min, og dum som jeg var trudde jeg ham da han sa at innsjekkinga var stengt, men det skulle gå bra om jeg tok bagen min som håndbagasje. Naiv gikk jeg gjennom sikkerhetskontrollen, bare for å oppleve at min nyinnkjøpte, fargebeverandre hårkur til tohundreogti føkkings kroner som jeg har brukt én jævla gang blei tatt fra meg fordi den så klart hadde terrortendenser i og med at det var over tohundreogfemti milliliter eller hva den der grensa er for noe. Og da jeg kom meg til gaten, så jo hun dama der at nei, jeg skulle jo på det flyet som gikk om to timer, jeg, så jeg kunne bare slappe av. FAENS FLYHAGENISSER.

Men bortsett fra det var Bergen kos, da. Jo, og bortsett fra kombinasjonen regn og tøysko, et oversvømt bad, kaldt vann i dusjen, en resepsjon som tydeligvis ikke skjønte hva det å være vegetarianer innebærer, sult og litt generell angst. Men jeg fant både Kristina og Anders, og ja. For helt konkret handlingsreferat, kan dere ta en titt på bloggen til Panthera.

Og to dager etter at snøen kom til Sandefjord, har den blitt borte igjen!

Next Friday (2000)

Nok en gang har jeg rokket ved et av prinsippa mine når jeg ser film, nemlig å ikke se oppfølgere før den første. Jeg har altså ikke sett Friday, men Henrik skulle ha det til at det trengte jeg egentlig heller ikke. Fair enough.

Ice Cube spiller hovedrollen som en g-star maddafakka jeg ikke husker navnet på. Fordi det skjedde litt for mye drøyt fredag for ei uke siden, velger han å tilbringe denne fredagen hos fetteren sin. Men det er ikke noe mindre livat på den fronten. Tvert imot har han en noget spesiell far som igjen har ei enda mer spesiell kone, han har en jobb i en tvilsom CD-butikk som igjen har en enda mer tvilsom eier, han har en kjip eks-kjæreste som igjen har ei enda kjipere venninne, og sist, men ikke minst har han nabolagets peneste girl next door, men hun igjen har et skikkelig rasshøl av en bror. Det er duka for forviklinger.

Det tar litt tid før man skjønner hva som egentlig er plottet her. Veldig mye av filmen går nemlig ut på kjøring av en masse randomme gags uten sammenheng etter hverandre. Det er tilsynelatende ingen rød tråd her, bortsett fra de to hovedpersonene, og folk som introduseres tidlig i filmen, dukker ikke nødvendigvis opp igjen. Litt sånn som i Twilight er det liksom snart slutt før det går opp for deg at joda, det er til en viss grad et poeng her. Ikke at det er så veldig viktig her heller, for komedie er komedie, men jeg bare nevner det, liksom.

Men er det gøy, da? Tja. Det er temmelig enkel humor vi presenteres for her. Bæsj på buksa og hunder høye på tjall er eksempler. Og med dét sagt, så trenger ikke all humor være Wes Anderson heller (herregud, alle veit jo hvor sykt morsomme American Pie-filmene er!). Det er bare det at det bare ikke funker så bra som i American Pie her. Så klart er det litt småartig her og der, og de fleste personene er så karikerte at du kan ende opp med å le av bare åssen de ser ut, men det er snakk om ting du har sett før, og som har vært morsomme litt for mange ganger til at det er akkurat like gøy denne gangen og. Så klart, noe av det er faktisk ganske festlig sjøl om det ikke akkurat er noe nytt, og det er de øyeblikka som gjør at dette tross alt, med nok snop og en gjeng venner med smittende latter, ikke er en altfor stor nedtur. Jeg kjeda meg jo ikke mens jeg så den heller, så sjøl om sketsjene går i et hit or miss-mønster, og den er like langt fra å revolusjonere noe som helst som Erna Solberg, så er den ikke så håpløs hvis bare stemninga er riktig.

Dommeren har talt: 3

Paranormal Activity (2007)

Denne så jeg før Norgespremieren og greier! Filmklubb er phett.

Paranormal Activity er en slags mockumentary filma i Blair Witch-stilen som handler om samboerparet Katie og Mica. De har ganske nylig flytta inn i et palassaktig hus og kjøpt et temmelig rått filmkamera, sistnevnte først og fremst fordi Mica vil prøve å fange på teip de underlige tinga som skjer i løpet av natta. Katie kan derimot fortelle at dette har skjedd med henne før, og når de får en ekspert på ånder og sånt på besøk, kan han fortelle at en demon forfølger Katie og ikke vil slutte med det sjøl om de flytter til et nytt hus.

Plottet er med andre ord ingen Rubiks kube. Gutt og jente opplever creepy ting i et hjemsøkt hus? Pfffft. Men det er jo likevel ikke det som er greia her. Det hele oppleves veldig troverdig, og ikke minst på grunn av noe jeg sjelden ser i skrekkfilmer, nemlig skuespillerprestasjoner. Både Katie og Mica greier å bli overbevisende redde, og sjøl om han derre spesialistduden virker en smule stiv, så er det muligens òg bare på grunn av rollen hans. Jeg mener, sånne hokus pokus-folk sliter jo med å framstå seriøse til og med i virkeligheten.

Og JA, det er skummelt. Jeg vil ikke ha det til at det er den skumleste filmen jeg noen gang har sett, og det er ikke så jævlig som de tusen videoene som florerer på YouTube skal ha det til, men man merker gåsehuden her, altså. Likevel skjer det også med denne filmen som det ofte gjør med filmer av denne typen; det er liksom verst sånn midtveis uti, når innledninga er overstått og ting akkurat har begynt å skje. Det er jo klart det er gufnest med forsiktig knirking i dører og diskrete hvislelyder framfor fullt kjør med mennesker som blir dratt ut av sengene. For det er frykten for det ukjente som filmen hviler på her, og sjøl om det vel å merke aldri blir (TAKK OG LOV) avslørt noen ting som helst, er det uunngåelig, liksom.

Det er imponerende åssen fraværet av filmmusikk og kun en håndfull freaky lydeffekter likevel gjør en såpass uggen film. Men det som er, er at den er sniker-seg-innunder-huden-på-deg-skummel framfor proppa av BØ!-scener. Og akkurat som med de aller verste mindfuck-filmene (ta for eksempel Antichrist), er det jo akkurat dét som gjør at en film fester seg. Der du ikke hopper himmelhøyt i sofaen, blir du i steden liggende i senga uten å tørre å kikke over dynekanten om nettene. Og sånn som jeg ser det, er sistnevnte uendelig mye ukoseligere.

Og sist men ikke minst vil jeg legge til at joda, man skal ta en sjanger for det den er, men hallo. Skrekkfilmer flest er så grunne at det er vanskelig å la dem score særlig høyt i de aller fleste tilfeller. Dette er intet unntak. Men det er ikke til å komme ifra at hårene på armen din vil reise seg i kjølevannet av denne.

Dommeren har talt: 4

Ønskelisteeeeee

Jeg gidder liksom ikke å skrive samme greia tusen ganger, som har pleid å være tilfellet i alle år, så fra nå av skal jeg bare ha alt på ett sted, realistiske som ikke-oppfyllbare, og bare henvise hit til alle som spør. And here... we... go:

- makrolinse til Canon EOS 300D
- super 8-kamera
- CD'er, og i og med at jeg ikke har så fryktelig mange, gjør vi det enkelt og bare sier at jeg ønsker meg de til dem med mange plays på last.fm-profilen min
- DVD'er, der en tragisk ufullstendig oversikt er å finne på ønskelista mi hos Platekompaniet
- bøker av ymse slag, der to read-lista mi på Goodreads er et godt utgangspunkt (og noen få dem av har jeg allerede, men det funker å legge ved en byttelapp, gjør det ikke? Og forresten; er originalspråket engelsk, ønsker jeg meg dem på engelsk)
- armbånd, kjeder, øredobber og kanskje også ringer fordi jeg vil lære å gå med dem, og både hjemmesnekra og butikkjøpte duger som dusan
- klær i størrelse S/36 (for eksempel fra AsiaJam eller YesStyle)
- leggvarmere og knestrømper
- rosa neglelakk (fordi min helt plutselig er borteeee!)
- flytende eyeliner
- tjukke hårbøyler
- penger og gavekort
- plakater og bilder og tegninger jeg kan henge på veggene, og veeeeldig gjerne hjemmelagde hvis du er en av dem som får sånne ting til
- stativ til bassen min
- Playstation 3!
- spill til Playstation 2, Xbox 360 og Playstation Portable, gjerne RPG (for eksempel Final Fantasy I - VI + VIII og Fable I og II), men òg helt andre ting
- godteri og kake
- te
- vannpipe
- TV-serier på DVD (det vil si alle sesongene bortsett fra den første av Battlestar Galactica, Firefly (det fins bare én sesong, og den vil jeg ha!), alle sesongene av LOST, alle sesongene av Entourage og alle sesongene av Heroes)
- animeserier (i første omgang ønsker jeg meg Death Note, Fullmetal Alchemist og Ouran High School Host Club)
- manga (altså Angel Sanctuary 18 - 20 og Death Note 4 - 12 + How to Read 13)
- såpebobler
- fuktighetsgivende ansiktskrem
- ooooog egentlig alt annet jeg ikke trenger, men som er søtt og gøy og fint, og som for eksempel er å få tak i på nettsider som Etsy og Gadgets

Kommer jeg på mer, skal det skrives opp!

Og btw må alle være i Bergen førstkommende lørdag klokka to på dagen! Da er det åpent hus på kontoret til Panthera Publishing, der bøkene selges billigere enn ellers og jeg signerer og slår av prater med alle som vil!