Hmz

Jeg er ganske bekymra for tida. For framtida mi og - dette er nytt - samtida mi.

Framtida er vel ingen fremmed fugl for noen, egentlig. Greia er jo det at det blir jo ikke folkehøyskole et år til, liksom, og det blir nye folk. Og igrunn bekymrer jeg meg ikke for nye folk generelt. Litt angsty er det jo innledningsvis, men det går seg til. Det er liksom mer det at... vel, det er hvem som helst andre enn folka her, da. Nå skal jeg ikke si at jeg aldri har savna vennene mine i Lier mens jeg har vært her, for det har jeg jo, men jeg har likevel tilbrakt såpass mye tid rundt og med dem og i de samme gatene at jeg var jækla klar for å flytte ut og se noen andre ansikt, egentlig. I tredje på vgs følte jeg at tida var inne, liksom. Det gjør jeg ikke her. Vi har jo bare så vidt kommet i gang, for faen! Det begynner å gå opp for meg at påskeferien nærmer seg med faretruende stormskritt, og etter det er det snakk om sikkert tre uker før det er Cuba-tur, og etter det er det... friggings to uker igjen av hele bøtteballetten. Det friker meg seriøst ut. Jeg er ikke forberedt på å gi slipp på ting alt nå. Igjen, savn kan jeg faktisk leve med, men denne følelsen av at ting kommer for fort, før jeg i det hele tatt har rukket å vende meg til én type tilværelse, er faen meg for jævlig. Det blir nesten som å bli fratatt maten før du er mett - og legg til at med "maten" mener jeg en superdigg pizza med masse fyll og rømmedressing. Faen, altså. Dette er ikke gøy.

Og det er vel kanskje litt av grunnen til at jeg til tross for å ha fått én type stress en smule på avstand, likevel stresser litt igjen. Jeg er plaga av at vi liksom aldri gjør noe lenger. Nå veit jeg strengt tatt ikke om vi egentlig gjorde så mye før heller, men da hadde jeg i væffal ikke følelsen av at vi bare surra rundt på tomgang. Vi kakler piss i foajeen og ser en film hvis det er helg. Legger oss altfor seint fordi vi ikke gidder å drasse de feite rævene våre over til internata før vi blir jagd ut. Jeg sløser bort stipendet mitt på godteri når realiteten er at jeg er nødt til å låne penger for å i det hele tatt komme meg en én time og ti minutters lang togtur hjem om ei ukes tid. Det er faen meg nedverdigende. Jeg er så kjei. Jeg føler at jeg prøver å ta initiativ til småting, men enten så har ikke folk penger, eller så har jeg spurt så lang tid i forveien at når alt kommer til alt og jeg minner dem på det, har de lagt andre planer. Eller så bare vil de ikke. Jeg tenker òg at jeg bør prøve å bli mer engasjert i saker som skolen arrangerer, som snøballkrig og salsakurs, men faen, hvis jeg driter i det, tenker jeg at det er min egen feil at jeg kjeder meg fordi jeg ikke engang gidder å prøve, og hvis jeg blir med, lengter jeg til det er over. Så hva er det riktige her? Å prøve å være sosial og deltagende og positiv og håpe at konkret handling forandrer en abstrakt tenkemåte, eller la være å ljuge for seg sjøl og sløve aleine fordi jeg innerst inne faktisk ikke har lyst til å endre mine dårlige vaner? Dillemmaaaaaa.

Og noe av meg tenker at jeg ikke burde skrive det her fordi det er på en måte litt... jeg veit ikke, kanskje flaut. Dessuten tenker jeg at dere bryr dere sikkert ikke likevel. Men jeg er helt oppriktig bekymra for Tor Espen, jeg. Bekymra for at han ikke skal bli ferdig med opptaksprøvene sine i tide, og for at han ikke skal komme inn på de skolene han vil, og for fyren i det hele tatt. Han sier veldig lite under måltidene for tida, og forsvinner stort sett bare rett på rommet sitt når vi er ferdige med å spise. Vi må liksom ringe ham for at han skal komme bort til oss. Litt ironisk, egentlig, i og med at jeg så vidt lufta nevnte bekymringer for Henrik i stad da vi satt på biblioteket og storyboarda vårt nyeste prosjekt Kjell og Jan, og idet jeg var ferdig med å snakke, ringte faktisk Tor Espen og erklærte at han kjeda seg. Så vi ba ham komme bort, noe han gjorde.

Dette var sannsynligvis gørrkjedelig, men jeg føler meg bedre nå som jeg har prakka tankene mine over på noen andre.

I morra skal jeg lese et utdrag fra I dypet av en ruin høyt for hele jævla skolen. Gjett om jeg ikke vil, a. Skrivestilen er pinlig og teit, og jeg kommer til å virke som en oppblåst sjøldigger. Legg til at jeg lesper og har stygg stemme. Dette blir kleint, det.