Aurora

I fjor sommer var jeg på skrivekurs. En relativt hyggelig affære, sånn alt i alt, men den virkelige åpenbaringa, kom ikke før hjemturen. Jeg skulle altså ta buss fra Aurland, en fjott av en plass i Sogn et sted, til Drammen. Fem - seks timer. På samme buss som meg, satt Aurora. Jenta med det svarte håret og tatoveringa av den lille gutten som brukte fugler til å trekke seg vekk fra planeten sin på skuldra. Jeg hadde ikke snakka noe særlig med henne på kurset, som gikk over fire dager eller noe lignende, men jeg hadde blitt fascinert av henne. Hun hadde ei utstråling som var annerledes fra noen andre jeg noen gang hadde møtt, en utrolig drømmende skrivestil og en måte å snakke på som liksom beroliga meg.

Hva kan jeg si? Jeg har aldri opplevd noe lignende før eller siden igjen av det som skjedde på bussturen. Fem - seks timer, og ikke én pinlig stillhet, eller for den saks skyld ett overflødig ord. Vi diskuterte filosofi, liv og død, litteratur, psykologi og det meste annet, og det er kanskje de mest givende samtalene jeg noen gang har hatt. Og hele tida denne fascinasjonen.

Da jeg gikk av i Drammen, begynte jeg nesten å grine. Jeg ville ikke miste henne, men jeg visste jo ikke noe mer om henne enn fornavnet hennes. Så jeg fikk bloggadressa hennes, og jeg lovte meg sjøl å lese.

Og det gjorde jeg. I begynnelsen kommenterte jeg og, men slutta etter hvert fordi jeg følte meg litt dum. Hva var det å si til innlegga hennes? Hva kunne jeg si? Så jeg slutta. Etter hvert slutta jeg å lese bloggen og.

I stad fant jeg henne tilfeldigvis på Facebook.

Jeg tør ikke å legge henne til.