Dette er en offentlig beklagelse

Det er så mange som sier at dette er et valg jeg har tatt, at det er min feil. At jeg bare kan rette det opp igjen hvis jeg bestemmer meg for det. Og kanskje kan jeg det, men jeg trenger noe jeg ikke veit hva er til å ta den bestemmelsen. Jeg har virkelig lyst til å ha lyst til å gå ut, være sosial, ha det gøy. Jeg vil finne glede i alt det som det tydeligvis er vanlig å finne glede i. Jeg har lyst til at det skal være enkelt, til at gode venner skal kunne gjøre meg i godt humør, til at det å delta i livet skal gi meg noe tilbake. De siste månedene har det bare vært to ting jeg virkelig har hatt lyst til, der det ene er å være sammen med Jørgen, noe jeg uansett ikke kan få gjort i nærheten av hvor ofte jeg vil, og det andre er å ligge på sofaen eller i senga og drikke brus. Jeg vil ikke lage mat, jeg vil ikke spise. Jeg vil ikke skrive, eller jo, jeg vil jo det, men jeg får det ikke til uansett, klarer aldri å skrive noe jeg blir i nærheten av fornøyd med likevel, klarer egentlig ikke å skrive noe i det hele tatt, skjønner ikke hvor orda har blitt av. Jeg vil ikke gå tur, kjøpe meg på noe nytt, snakke med venner, henge med venner, drikke med venner, gå ut døra.

Jeg skulle ønske jeg hadde et skilt hengende rundt halsen min til enhver tid. "Advarsel! Denne personen er åndssvak. Hold deg unna." Jeg bør ikke bli kjent med nye folk, for jeg bare skuffer dem. Jeg klarer ikke å leve opp til de forventningene man forbinder med ordet "venn." Og det er ikke personlig, så vær så snill, hvem enn som måtte lese dette og føle seg truffet, det er faktisk ikke deg, det er meg. Jeg er et av de kjipeste menneskene i hele verden, og det beklager jeg. Jeg kan ikke gjøre noe annet.

Dette blei altfor personlig og jeg er en idiot. Unnskyld.