Tre anbefalinger på I

Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken - Ei av de siste ukene våre i Bø, hadde vi Stig Sæterbakken som gjesteforeleser. Han ville at vi på forhånd skulle ha lest hans daværende nyeste bok, Ikke forlat meg. Fortsatt i ørska og langt på etterskudd med alt det var meninga at vi skulle ha lest i litteraturteorien, leste jeg ikke Ikke forlat meg før ei tid etterpå, men det var til gjengjeld en uforglemmelig opplevelse. Jeg klarte ikke å la være å lese i den, jeg turte nærmest ikke å la være, og jeg grein masse fordi alt var så forferdelig, og jeg skreiv kaotiske dagboknotater mens jeg leste, notater jeg knapt nok forstår den dag i dag, og så dette språket, så skjørt og så vakkert, inni alt dette fæle. Jeg hadde aldri før lest noe lignende, aldri lest noe som så til de grader greip tak i sjela mi og sugde den til seg. Dette er en av de mektigste leseropplevelsene jeg noen gang har hatt, jeg følte meg utslitt og suicidal da jeg var ferdig, men det var helt fantastisk. Og i tilfelle du skulle lure: idet du trur det ikke kan bli mørkere og mer depressivt, er det akkurat dét det blir. Les et utdrag fra den her.

Iblard jikan - Dette er et nydelig samarbeid mellom den japanske kunstneren Naohisa Inoue og alltid like fantastiske Studio Ghibli, som jeg for noen år siden anmeldte her på bloggen min. Det er vel liten vits i å gjenta det jeg allerede har skrevet i anmeldelsen, og jeg skal innrømme at det er ganske lenge siden jeg har sett den nå, men jeg husker at den gjorde enormt inntrykk på meg. En nesten handlingsløs, men desto mer sanselig, reise gjennom maleria til nevnte kunstner, med vakker musikk og knirkefri animasjon til å akkompagnere det hele, av noen beskrevet som "en slags impresjonistisk Fantasia". "Iblard" er navnet på verdenen som går igjen i bildene til Inoue-san, og "jikan" betyr tid. Tida går, årstidene skifter, og hovedpersonen vår flyr. Jeg trur ikke man får tak i den i Norge, jeg er ikke sikker på om man får tak i den andre steder enn i Japan engang, og YouTube er bare behjelpelig med soundtracket og en kort infosnutt på japansk, men hvis du skulle komme over et eksemplar, så kan du se fram til et vidunderlig lite stykke filmpoesi. Bare se på disse magisk stillbildene:

  

I Break Horses - Disse svenske shoegaze-englene oppdaga jeg ved en tilfeldighet via Urban Outfitters en gang for lenge siden, haha. Siden har jeg sett dem live to ganger; i Kulturkirken Jakob under by:Larm 2012 og som oppvarming til Sigur Rós da de gjesta Spektrum nå ganske nylig. De er egentlig alt man ønsker seg av tradisjonell shoegaze/drømmepop: flytendene vokaler gjennom et hav av ymse ekko-filtere, støyende synth, og et seigt og så smått dronete lydbilde satt til en harmonisk melodi. Man kan høre albummet deres Hearts på Spotify (og OI, de har visst sluppet et nytt album siden sist jeg sjekka, det må jeg høre på når jeg er ferdig med å skrive dette). Favorittene mine er derimot de to singlene Hearts og Winter Beats, som begge er typiske eksempler på nøyaktig hvorfor jeg liker denne sjangeren så godt. Jeg poster dem likeså godt inn her, så god fornøyelse til dere alle: