Utdrag fra Mjuke, svarte stjerner

Oktober nærmer seg slutten idet jeg går av toget. Elisabeth er der allerede.
   ”Kattepus!” roper hun idet hun får se meg, løper mot meg, klemmer meg, jeg dytter nesa ned i og inn i håret hennes. Hun løsriver seg fra meg, jeg ser at hele ansiktet hennes lyser, smilet hennes får håret til å glitre. Jeg er varm i brystet, varm i hendene.
   ”Er ikke Hallgrim her ennå?” spør jeg.
   ”Jo da, han er på hybelen sin. Har du greiene?”, hun ser rundt meg, på sekken på ryggen min, som om hun forventa å se noen avslørende konturer eller buler eller noe.
   ”Kom!” sier hun, den vottekledde handa tar tak rundt armen min, og hun løper nedover mot bensinstasjonen med meg på slep, sekken humper baktungt opp og ned.
   Inne på bensinstasjonen handler vi aluminiumsfolie og en halvliter cola.
   ”De kommer til å skjønne hva vi skal lage!” hveser jeg til Elisabeth, Elisabeth bare ler og betaler.
   Vel hjemme hos meg sitter vi begge i senga mi. Vi tar store slurker cola annenhver gang. Elisabeth har lært meg forskjellen på hasj og marihuana. Hasj er brunt og klumpete, marihuana er grønt og ser ut som urter og lukter bedre enn det hasj gjør. Det er marihuana jeg har kjøpt. Det ligger mellom oss i posen sin, Elisabeth har allerede tatt det opp og lukta på det, konstatert at det er bra greier. Jeg er full av en boblende forventning, jeg minnes min første sigarett, det var på folkehøyskolen, jeg var kjempestolt fordi jeg ikke hosta, de andre jeg røyka med trudde ikke på meg, ”men du trekker jo ikke røyken ned!” sa de, ”hva mener du?” sa jeg, ”du må gjøre sånn”, sa de, mima at de svelga, jeg svelga, pusta inn, holdt pusten, slapp pusten, jeg trur de måtte innse at det var de som tok feil, jeg røyka faktisk på første forsøk uten å hoste, som om det var en naturgitt gave, et skjebnetalent. Etterpå blei jeg så kvalm at jeg måtte støttes inn på et rom og ned i en sofa, jeg fikk et glass vann, og vi fant ut at hvis vi skulle se en film nå, så måtte det bli Antichrist, fordi dette var ”the night of sin”, jeg lo av navnet, det var han jeg var forelska i som kalte den det, han hadde også nettopp tatt sin første sigarett, enda litt tidligere på kvelden hadde vi brent et stort trekors på jordet, det var til ei filminnspilling, etter at vi hadde filma det vi skulle, grilla vi pølser og marshmallows på det, følte oss på toppen av verden der midt på et jorde i indre Vestfold.
   ”Vil du ha siste slurken?” Elisabeth holder colaflaska mot meg, den er nesten tom. Jeg tar den, tømmer den, raper, ler, gir den tilbake til henne. Hun tar opp lighteren sin fra lomma, ”nei, dette vil kanskje du gjøre” avbryter hun seg sjøl, og gir meg lighteren og flaska. Jeg har allerede blitt berykta som stearinlysplukker i klassen, når vi er på Naboen liker jeg å helle salt og pepper inn i flammen så det slår gnister, jeg elsker å brenne negler og hår, men det lukter så vondt, så en gang tok vi med oss den lille lyset ut på røykeverandaen til Naboen, og jeg putta alt mulig rart jeg kunne finne inn i flammen, jeg veit ikke hvorfor jeg liker så godt å brenne ting, jeg liker jo ikke å ødelegge noe på noen annen måte, en gang gikk jeg forbi en ødelagt datamaskin i ei grøft med noen venner, vennene mine begynte med én gang å sparke og tråkke på den, dette var visst mange års frustrasjon som måtte ut, ”dette har jeg alltid hatt lyst til å gjøre med min egen data!” lo de, jeg bare stod og så på, nei, jeg så ikke på, jeg snudde meg bort, ville stenge ute lydene, en hel om så ødelagt datamaskin i ei grøft er én ting, men en sønderknust datamaskin i ei grøft er noe unødvendig apokalyptisk, noe bråkete, forstyrrende, støyende. Flammer har en reinhet ved seg, de etterlater seg bare aske som det kan dyrkes blomster i. ”Broren til Hallgrim er like pyroman som deg, dere burde bli sjelevenner”, sa Elisabeth den gangen på Naboen, men jeg tenkte at det er jo du som er sjelevennen min, Elisabeth, det er jo du.
   Jeg holder colaflaska vannrett med tuten mot meg og den flammende lighteren på undersida av den.
   ”Snu den, så det ikke renner smelta plast på deg”, sier Elisabeth, og jeg vipper flaska rundt, det har allerede begynt å bli ei grop der jeg har brent med lighteren, jeg stikker lighteren nedi den lille gropa, ser på plasten som bobler seg og blir svart, før det til slutt går hull på den.
   ”Hvor stort må det være?” spør jeg, og Elisabeth sier ”litt større”.
   Når det er stort nok, tar Elisabeth over. Hun river av en flik av aluminiumsfolien og bretter over hullet. Så tar hun ut den ene øredobben sin og stikker hull i folien med nåla.
   ”Er du klar?” Hun ser på meg og smiler.
   Sammen går vi ut av hybelen og studenthjemmet, jeg har posen med marihuana i jakkelomma, i nærheten er det en liten leikeplass med sandkasse og et klatrestativ som er plassert oppå en platting, det er et hull på baksida av plattingen, vi krabber innunder der. Elisabeth legger en liten dæsj marihuana oppå aluminiumsfolien, setter munnen for tuten, og tenner på marihuanaen med lighteren. Flaska fylles opp med røyk. Det er hypnotiserende.
   Nå rekker hun flaska mot meg, jeg er ikke særlig redd, burde jeg vært reddere, jeg som er så redd for så mye, jeg tar den og gjør som Elisabeth har gjort, tenner på, i flaska dukker det opp ei tjukk, hvitaktig tåke som kommer mot meg, mot munnen min, jeg tar imot med leppene og lar den gli nedover mot lungene, før jeg fjerner tuten og puster den ut. Jeg rekker flaska tilbake mot Elisabeth.
   ”Nei, bare kos deg litt, du, det er jo din fortjeneste at vi har det!” sier hun og smiler, og jeg røyker litt til, men er redd for å bli mer rusa enn Elisabeth, så etter to trekk insisterer jeg på at hun tar den tilbake, og så sitter jeg der og stirrer ut, er  ikke helt sikker på hva jeg merker, om jeg merker noe, hvor lang tid skal det gå før jeg merker noe, jeg vil ikke være hun der teite som merker noe før det er meninga å merke noe, biler kjører forbi der borte, ”trur du de kommer hit?” spør jeg, Elisabeth ler, ”er du paranoid allerede?” spør hun, jeg er alltid en anelse paranoid, jeg får flaska fra henne igjen og tar djupe, lange drag og puster skodde, jeg ser for meg at jeg er en gammal gresk gud som puster vind i seila til Odyssevs, jeg er kong Vinter som puster frost over åsene, jeg er røykmaskinen på en konsert, jeg har lyst til å fortelle Elisabeth om alt det fantastiske jeg kan være, men har inntrykk av at tankene vil fordufte om jeg gir lyd til dem, det er best å bare sitte sånn og stirre og tenke, ”jeg er Odyssevs”, sier jeg, men det blei jo feil, det var jo en gresk gud jeg var, og Elisabeth ler, ”du er fjern, ass!” sier hun og tar flaska fra meg.
   Litt seinere sitter vi på hybelen min igjen, jeg sitter med beina i kors på senga mi og tenker i lange, magiske assosiasjonsrekker, nå og da sier jeg høyt hva jeg tenker, og uansett hva det er får det Elisabeth til å le, hun ligger og hikster på senga mi med hendene på magen.
   ”Vi må se en film!” utbryter hun plutselig, ”har du en morsom film?” Jeg har Clerks, jeg setter den inn i dataen min og vi begynner å se, men til tross for at jeg har sett filmen før, ramler jeg av, klarer ikke å holde konsentrasjonen, uansett hva det er som skjer i filmen, virker det så tilforlatelig, jeg klarer ikke å se sammenhengen mellom de forskjellige scenene, jeg forstår ikke åssen den ene tingen leder til den andre, og plutselig er det et ord eller en setning noen sier som setter i gang en ny assosiasjonsrekke hos meg, tankene mine strekker seg over hele verden, jeg reiser med tankene mine, jeg ser dem for meg som et fysisk rutenett som brer seg utover jorda, og hvorfor stoppe ved jorda, de brer seg ut over hele solsystemet, lenger, lenger, til universets ytterkant, og hva er bakenfor, tør jeg virkelig å gå bakenfor, dit ingen andre har vært før meg, veit jeg virkelig hva det vil si å ha dette ansvaret, Elisabeth ler plutselig, jeg ser på skjermen, noe morsomt har skjedd, jeg presser ut en sprø haha-lyd for å vise at jeg også fikk det med meg.
   Et par år seinere skal Elisabeth vise meg et bilde hun har på telefonen sin, det er meg som ligger på senga mi på hybelen min med et helt vilt ansiktsutrykk, øya sperra vidt opp, jeg smiler som om jeg var katten i Alice i eventyrland, og jeg skal si at jeg ikke kan huske at hun tok det bildet, og Elisabeth husker det heller ikke, men det må ha vært nå, denne kvelden, jeg klemmer Elisabeth tettere inntil meg, klokka er sikkert to eller tre på natta, jeg har skrudd av lyset på hybelen, det er bare oss to i senga mi, hun sover allerede, tar nesten all plassen sånn at jeg ligger og balanserer på kanten, men det gjør ingenting, jeg flytter meg bare nærmere henne, borer nesa mi inn i nakken hennes, drar inn lukta av henne, armen min ligger rundt henne, men jeg er redd for hva som vil komme til å skje om jeg stryker henne over magen.

---

Prosjektet mitt har fått en arbeidstittel! Flere utdrag her, her og her.