Fra skisseboka: hva er mot?

For noen år siden søkte jeg på tekst og skribent-linja på Westerdals. Jeg kom ikke inn, noe jeg i ettertid ikke egentlig har syntes at har gjort så mye, med tanke på at jeg på intervjuet erfarte at de har en radikalt forskjellig tilnærming til skriving enn hva jeg har, pluss at jeg aldri kan se for meg at jeg hadde hatt råd til å gå der uansett. Opptaksprøvene gikk ut på å besvare noen gitte oppgaver skriftlig, og to av dem, Spise snø og Det er jeg som er katten, blei jeg ganske godt fornøyd med - de er til og med publisert i antologien Bruer. Det er derimot ei av opptaksprøvene mine jeg aldri har publisert noe sted. Jeg trur den enkle forklaringa rett og slett er at jeg ikke blei like fornøyd med den som med resten. Der oppgaveteksten til de to andre var henholdsvis Spis snø eller gress eller jord. Hva tenker du? Hva får det deg til å huske? og Velg deg et dyr. Gi dyret en stemme. Hva sier dyret?, gikk oppgaveteksten til den upubliserte opptaksprøva ut på å svare på hva mot er. Så vær så god, dette er mitt forsøk på å besvare spørsmålet:



Jeg, på den ene sida av et vindu. Kaffekopp i handa, håret i hestehale.  Hun, som kommer ut ytterdøra på den andre sida av gata, lilla hatt, rullator. 
   Det har regna. Hun triller omhyggelig rett ut i en dam, jeg lukker øya, prøver å kjenne fukten gjennom de tynne skosålene, føle den trekke inn i støttestrømpene, legge seg klamt om stortåa. 
   Jeg åpner øya igjen, hun har kommet lenger enn jeg hadde trudd. Hun rister, skaker, jeg er redd hun kommer til å dette fra hverandre innen hun kommer fram til lyskrysset. Hun ser rett fram, hendene knuga sammen til hvite, skrukkete klumper rundt håndtaka. Føttene subber mot fortauet, steg for steg, jeg lurer på om sokkene hennes surkler ennå etter sølevannet. Hele kroppen hennes henger over kurven foran på rullatoren. Hun virker så fortung. Jeg presser neglene inn i håndflatene idet jeg innser at hun hvert øyeblikk nå kan knekke sammen på midten, og hodet og overkroppen vil ramle over rullatoren, kanskje delvis havne i kurven.
   Hun er framme ved krysset. Den høyre handa hennes klemmer litt ekstra om håndtaket idet den venstre slipper tak, den dirrer på vei bortover mot trafikklyset. Fingeren hennes trykker inn knappen, handa blir trukket tilbake mot kroppen igjen, tilbake mot håndtaket, hun kan slappe av. Jeg puster ut. Så går hun over, ristende, skakende, dirrende, subbende, hele tida ser hun rett fram, hun kan knekke når som helst, er sikkert våt på beina.
   Jeg reiser meg opp, går til døra. Trykker ned håndtaket, drar inn. Låst. Går tilbake på kjøkkenet, setter på en ny kopp kaffe, går inn på soverommet, slukker lyset, legger meg under dyna. Neste gang jeg står opp, skal det være for å hente den ferdige kaffen.