Fra skisseboka: Tyngden mellom oss - det opprinnelige førstekapittelet

Mitt kanskje største problem når jeg skriver, er at jeg ender opp med å bli lei av prosjektet underveis. Jo lenger siden det er jeg skreiv begynnelsen, jo verre er det, for jo mer har jeg utvikla meg i løpet av tida det har tatt å skrive det gjennom. Med andre ord føkkings hater jeg å redigere tekst, og de kjedeligste stedene å redigere, er de samme stedene der redigering er absolutt mest nødvenig. Jeg burde antakelig ha brukt enda mer tid på å redigere Tyngden mellom oss før den blei trykt, men jeg leid av det samme syndromet da som nå: redigering er så helvetes kjedelig, og særlig der det trengs mest. Men første kapittel kunne jeg bare ikke la stå som det gjorde. Det endte jeg opp med å skrive helt på nytt. Dette er sånn som boka endte opp med å begynne - heldigvis. Opprinnelig så nemlig åpninga ut som dette:



”Jeg sier bare at vi bør rase fra oss nå mens vi har sjansen”, sa jeg, og lot handa knuse vannoverflata, som egentlig ikke var så veldig uknust fra før av heller, med tanke på at det rant en kontinuerlig strøm fra en schtøgg fiskestatue midt uti, som spy fra en full femtenåring. Og med dét hadde jeg trollbundet prinsessen, a.k.a. Tobias som satt ved siden av meg og kverulerte. Eller han hadde i hvert fall kverulert helt fram til nå.
   Det var bare Tobias og meg i dag, og han hadde pakka seg inn i det samme nøtteskallet han alltid hadde med seg når det bare var ham og meg. Han var den typen som hadde solgt hasj og herja på ungdomsskolen, helt til han hadde sett lyset på en veldig ateistisk måte, og blitt nesten straight-edge og tøffel. Han hadde flytta på hybel for å begynne på videregående et helt annet sted for å få en ny og bedre start, og hadde siden den gang vært min faste klassekompanjong og rådgiver, sistnevnte tidvis til min store frustrasjon. Jeg hata at moralprekenene hans faktisk hadde grunnpilarene sine festa til historier fra virkeligheten som du leser om i ukeblader; du veit, de artiklene som går over mer enn fire sider, og som er prega av skyggebada ansikter i profil mot et vindu, anonymiserte og uthviska. Jeg kunne liksom ikke fnyse av dem i samme toneleie som til foreldra mine, for når han trakk fram eksempler til skrekk og advarsel, fortalte han ikke i to dimensjoner som foreldra mine gjorde. Noe jeg på sett og vis skulle ønske, for da hadde det vært så mye lettere å avfeie det.
   ”Neeeei… det er for varmt for meg, ass”, sa Tobias, garantert bare for å få meg til å droppe temaet.
   ”Fontena”, sa jeg.
   ”Hæ?” sa Tobias.
   ”Fontena”, gjentok jeg.
   ”Hæ?” gjentok Tobias.
   ”Kom her, da”, sukka jeg, og før han rakk å si ”hæ?” igjen hadde jeg spruta vann på ham. Akkurat nok til at han merka det, så klart, og ikke noe mer. Jeg hadde ikke samvittighet nok til å gjøre ham klissblaut.
   ”At jeg kan kjøle meg ned i fontena?” spurte han.
   ”Hva trur du jeg ligger med handa neri detta ekle grumset etter, a?” spurte jeg og trakk opp igjen handa mi og holdt den fram mot ham som bevis, til tross for at den så like rein ut som om den hadde blitt spylt ned med anti-bac.
   ”Det er uansett sola som er problemet”, sa Tobias og myste opp mot den hvitgule badeballen et sted langt over oss.
   ”Hæ?” var det min tur til å si.
   ”Jeg smørte meg ikke med solkrem i dag”, utdypa han.
   ”Det var smart”, bemerka jeg.
   Han sa ikke noe mer. Satte seg ikke engang i skyggen. Bare lente albuene tungt på knærne og stirra på et mystisk punkt på bakken. Sjøl rulla jeg meg over og lå på sida istedenfor ryggen og så inn på den halvrustne, morkne fisken med det enorme gapet som trofast kasta opp liter etter liter med semi-kloakk. I motsetning til de andre ungene i nabolaget, var jeg aldri redd for den fisken da jeg var liten. Jeg syntes den var dritkul, i likhet med alt annet med supersvære kjefter. Bortimot ingen jeg gikk i barnehagen med, med unntak av de tøffa gutta som turte å si ”faen” til barnehagetantene, greide å gå forbi den uten mamma eller pappa i nærheten, hvis det ikke var for å tøffe seg for de andre, eller aller helst for et tvillingpar jeg har glemt navnet på, men som var de desidert verste badassene i området. Han ene av dem hadde tourette’s, men ingen av fireåringene skjønte hva det innebar, og syntes han var kjempeskummel fordi han brukte ord ingen av oss hadde hørt før når han blei sinna. De to pleide i hvert fall å mobbe de andre gjennom å klistre på seg glis så frastøtende at bare barnehageunger får det til og si: ”Jeg vedder på at du ikke tør å stikke huet inn i kjeften på fisken.” Og alle turte omsider i frykt for å få bank, men det var med tårer og snørr i hele trynet og resten av dagen tilbrakt snufsende på fanget til nærmeste voksne. Men ikke jeg, for på det punktet holdt faktisk mobberne seg unna meg. Som sagt digga jeg den fisken, og pleide å late som om jeg hadde en like megadiger munn sjøl, og noen ganger når jeg var hjemme, leika jeg at jeg spiste opp barbiedokkene mine med det evigstore sluket mitt.
   ”Hallo?” sa Tobias.
   ”Hæ?” sa jeg og rulla meg over til den andre sida.
   Jeg hadde ikke peiling på åssen ringetone Tobias hadde, for jeg hadde aldri hørt den. Han skyldte på alle nevrosene han hadde vært systematisk igjennom før han flytta hit, og påstod at han var ekstra følsom eller at blodet hans hadde en sjette sans eller noe som gjorde at sjøl om han alltid polstra seg inni tjukke, mørke olabukser, kjente han mobilen vibrere som et ekkolokaliseringskall fra det hinsidige i lomma. Alltid. Også nå.
   ”Fetters!” utbrøt han, og til tross for at han satt med ryggen imot meg, kunne jeg høre på stemmens hans at han smilte.
   ”Yeah, det gjør vi. Cool shit, yo. Ha det.” Tobias la på, snudde hodet mot meg så det formørka sola som en måne, og smilte så stort de tynne leppene hans ville tillate uten å vise tennene.
   ”Vi får låne hytta te Julian hele sommer’n”, kunne han informere.
   ”Smud, dude!” gliste jeg.
   ”Ah. Jeg elsker Julian”, konstaterte Tobias idet han putta mobilen tilbake i lomma.
   Julian hadde begynt i klassen vår et par uker etter skolestart, men alle visste hvem han var da han først kom, sjøl om det var det han aller minst hadde ønska. Men det var uunngåelig. Helt siden første dagen på VG1 hadde lærerne tiska og hviska og sladra sammen i gangene med blikk over skuldrene og neser som nesten rørte borti hverandre om ”han som trenger litt ekstra tid.” Gjennom å forhindre elever i å snakke ved å holde på taushetsplikta kun i klasseromma, sånn at de med lengst ører fikk et utall gylne muligheter til å plukke opp de viktigste stikkorda der de tilfeldigvis slentra forbi to lærere i fortrolig og dempa samtale med hverandre i gangene, endte han i klassen med glattest sleik opp med å spørre sine nærmeste ”Når kommer han med hjerneskaden, a?” et par minutter før Julian faktisk stod på dørterskelen, med bygning som en høy og muskuløs teddybjørn og den eneste på skolen med tredagersskjegg. Og det hele altså til tross for at ingen noen gang, ikke engang lærerne, hadde nevnt noe om en hjerneskade.
   Åssen Tobias og jeg hadde endt opp med å bli venner med ham, er ikke så greit å si, men saken var nå i hvert fall at vi hadde en nesten tre måneders lang hyttetur foran oss.
   ”Gabriel kommer òg, eller?” spurte jeg.
   ”Han sa ja sist gang jeg snakka me’n, men han ska visst jobbe en del”, svarte Tobias. Jeg nikka.