For det første: søknaden min om uføretrygd har blitt godkjent, og fra og med 1. november går jeg offisielt over til å bli 100% ufør. Det er en lettelse, jeg må innrømme det. Jeg kommer til å tjene omtrent det samme som jeg gjorde på Nokas, som teknisk sett er ganske lite sammenligna med gjennomsnittet, men jeg syntes egentlig at jeg hadde ganske god råd da jeg jobba på Nokas, så jeg kommer definitivt til å merke at økonomien min blir radikalt mye bedre enn hva den har vært de siste tre åra. Faktisk kommer jeg til å tjene litt mer enn da jeg jobba på Nokas, fordi jeg har Pawshake-jobben ved siden av, og jeg må skru prissatsene mine opp ganske kraftig før det begynner å gå utover den månedlige trygden.
For det andre: jeg skal plutselig tilbake på DPS igjen. Det er så lenge siden legen henviste meg at jeg faktisk ikke husker når det var, og henvisninga blei opprinnelig avslått, men så klagde jeg, og klagen gikk – litt uventa for min del – igjennom. Jeg har fått time til "utredning" allerede i morra, og egentlig er det eneste jeg vil ha en samtaleterapeut, ikke enda flere timer med utfylling av skjemaer, men jeg håper å møte på riktig person og at hele greia viser seg å bli fruktbar.
Egentlig var det ikke noe av dette jeg hadde tenkt å snakke om i dag, men siden jeg først var her, liksom, og siden det uansett har vært vanskelig å prioritere blogging den siste tida.
For å komme til det som var tenkt som sakens kjerne: jeg skal på TR/ST-konsert om litt under ei ukes tid. Det føles… uvirkelig. TR/ST er den artisten som har hatt størst innvirkning på livet mitt de siste åra, og å få se ham live er rett og slett vanskelig for meg å forstå. Dette høres fryktelig corny ut, for jeg veit jo at han bare er et menneske som alle andre, og nettopp det at han virker så jordnær og litt sjenert i intervjuer, er også mye av grunnen til at jeg virkelig liker ham som person og ikke bare som artist. Og det jeg føler på i forkant av konserten, er ekstremt vanskelig å sette ord på.
Jeg har problemer med å skille ulike følelser fra hverandre og å forstå hva de forskjellige følelsene jeg føler er, på fagspråket kalt alexithymia. I mange tilfeller er jeg bare i stand til å koke det ned til hvorvidt det jeg føler er "bra" eller "dårlig", men i tilfellet TR/ST-konserten klarer jeg ikke dét engang. Jeg er basically denne memen:
For i motsetning til hva man kanskje skulle tru, betyr ikke min mangel på forståelse av følelser at jeg ikke føler. Tvert imot føler jeg veldig ofte ekstremt mye, det veit de fleste som kjenner meg, og jeg trur man også skjønner det ved å lese denne bloggen. For selv om jeg ofte ikke er i stand til å forstå hvilken følelse jeg føler, forstår jeg som regel hvor mye jeg føler. Og i tilfellet TR/ST veit jeg at jeg føler veldig mye.
Jeg føler ikke det samme denne gangen som det jeg generelt pleier å føle når jeg går på konserter med artister jeg liker. For ikke lenge siden var jeg for eksempel på konsert med Nick Cave. Jeg følte ikke noe spesielt i forkant, utover at jeg var sliten. Jeg husker jeg fortalte folk at jeg skulle ønske jeg klarte å glede meg litt mer, for dette var jo noe jeg visste at jeg hadde lyst til, jeg var bare så sliten. Men alt det forandra seg da jeg faktisk så Nick Cave komme ut på scena.
.gif)
Nå skal det sies at det jeg føler for Nick Cave egentlig heller ikke er overførbart til noe annet, for Nick Cave er den eneste artisten jeg føler akkurat dette for, selv om det fins flere andre musikere jeg egentlig er like stor fan av. Nick Cave har noe spesielt ved seg som gjorde at fra øyeblikket jeg så ham på scena, følte jeg meg både rørt og stolt og full av kjærlighet til ham, som om han på et vis både var faren min, bestevennen min og sønnen min på én gang. Og selv om Nick Cave er en fantastisk låtskriver og en klok mann, ville det på et vis gitt mer mening for meg å føle det for Robert i forkant av TR/ST-konserten. Jeg har sett langt flere intervjuer med TR/ST enn med Nick Cave, selv om det fins uendelig mange flere av sistnevnte. Jeg føler meg på alle måter nærmere Robert enn Nick Cave, sikkert mye fordi Robert bare er noen få år eldre enn meg og ikke på langt nær like berømt, mens Nick Cave er eldre enn faren min og har vært verdenskjent lenger enn jeg har eksistert. Logisk sett burde jeg føle varme, kjærlighet og nærhet overfor Robert og noe som kanskje minner mer om ærefrykt overfor Nick Cave. Nick Cave føles i mye større grad som en slags legemliggjøring av noe guddommelig enn hva Robert, som bare er en fyr som tilfeldigvis er en talentfull musiker, teknisk sett gjør. Likevel var det Nick Cave-konserten jeg var fullstendig avslappa i forkant av, for så å føle meg god og varm og elska da konserten var i gang, og TR/ST-konserten jeg er stressa for.
Fordi når jeg sliter med å finne ord for å beskrive åssen følelser føles mentalt, er det lettere å beskrive åssen de føles fysisk, og det jeg først og fremst kjenner på når det gjelder TR/ST-konserten, er stress, og jeg har prøvd å finne ut av hvorfor det er sånn. Jeg skulle ønske jeg bare kunne glede meg, som strengt tatt er den mest naturlige reaksjonen i forkant av at man skal se en av sine yndlingsartister live for første gang, men det er akkurat som at konserten føles for viktig til at det å glede seg er en tilstrekkelig følelse. Sånn sett minner kanskje det jeg føler mer om det å skrive. De som har fulgt med på denne bloggen ei stund veit at det ikke er noe annet som påkaller like intense følelser for meg som nettopp skriving. Jeg elsker å skrive, kan falle inn i en mer eller mindre transcendental sinnstilstand når jeg skriver, samtidig som det ikke er noe i verden som stresser meg mer eller har en tilsvarende iboende mulighet til å virkelig dytte meg ned i mørket. Skriving er liv og død for meg, på godt og vondt. Kanskje det som skiller Nick Cave fra TR/ST for meg, er delvis sammenlignbart med noe så kleint som kjærlighet. Forskjellen mellom Nick Cave og TR/ST er en lignende forskjell som den mellom overfladisk forelskelse og et faktisk forhold. Førstnevnte er gøyalt, berusende, morsomt, deilig. Sistnevnte er hardt arbeid, og fantastisk når det er bra, og i stand til å ødelegge et menneske når det er dårlig. Jeg veit ikke om dette er en universell opplevelse eller noe som er unikt for meg, eventuelt unikt for autister, men jeg trur ikke det er mulig for meg å virkelig elske noe uten å også akseptere at det er noe mørkt og farlig der, for hvis det ikke er noe mørkt og farlig der, elsker jeg det ikke. Ei annen klein sammenligning: tenk deg den beste filmen du har sett, den beste boka du har lest, den beste serien. Den som bevega deg mest, forandra måten du tenkte på, som du aldri kommer til å glemme. Sjansen er stor for at det ikke var en lettbeint komedie som du fniste deg gjennom, men kanskje noe som skremte deg, fikk deg til å gråte, eller som holdt deg våken den påfølgende natta.
Jeg trur vissheten om at noe står på spill, er det som gjør det vakkert og viktig.
TR/ST-konserten er kanskje den mest etterlengta konserten i mitt liv. Den har blitt avlyst tre ganger før, noe som på et vis føles mer betydningsfullt enn det sannsynligvis egentlig er. Akkurat som at en opplevelse som denne, må være dyrkjøpt. Som at hele poenget er at bare det å i det hele tatt ha klart å komme så langt, er en bragd i seg sjøl. Nå gjenstår bare den mest krevende etappen av dem alle: finalen.
På én måte er jeg takknemlig for at jeg er i stand til å føle som jeg gjør, men på en annen måte er det utrolig slitsomt, og jeg er litt misunnelig på de som bare klarer å glede seg til noe, uten å føle at man enten kommer til å komme seirende ut på den andre sida som en helt, eller dø i forsøket. Det er bare en konsert, liksom. Det er bare musikk.
Og samtidig ikke.
Veldig fint innlegg og gratulerer med innvilget 100% ufør, jeg skjønner godt at det er en lettelse. Fint at du også har pawshake-jobben i tillegg og lykke til med DPS, håper du får den hjelpen du ønsker deg. Og det med en slags lett vinterdepresjon gir mye mening som forklaring på det med å være særlig sliten og overveldet, for det har på mange måter ikke vært så mye sommer som man kanskje trenger for å holde ut den lange mørketida. Håper november og 100% ufør er noe som kanskje gir en sånn ro som gjør det mulig å finne tilbake til noe av det manglende overskuddet.
SvarSlettOg jeg kan til dels forstå det med å føle veldig mye uten nødvendigvis å ha ordene for hva man føler. Jeg kjente på det litt i september fordi jeg var med på et gratis skrivekurs i regi av Ida Jackson kalt Sort Messe og vi hadde en oppgave der vi skulle gå inn i kroppen og skrive fra der i kroppen man kjente en følelse og jeg syns det var litt umulig fordi jeg ikke har den kontakten naturlig. Og jeg kjenner på det når jeg ser musikaler jeg virkelig elsker og kjenner så mye inni meg at det føles som jeg skal eksplodere, men så kunne jeg ikke definert noen av de følelsene helt spesifikt, jeg vet bare at med musikaler så syns jeg den kriblingen er noe av det deiligste som finnes.
Jeg syns du beskriver veldig godt og levende hvorfor konserten med TR/ST betyr så mye, hvordan den er som liv og død på samme måte som med skrivingen, noe som betyr så mye at det nesten blir mer stress enn å glede seg. Det høres slitsomt ut å ha det sånn, samtidig som jeg skjønner hvorfor det kan være litt magisk og.
Jeg tenkte litt på det du skriver om at det som treffer mest ofte ikke er en lettbent komedie og for min del så er det jo ofte en letthet som får meg til å elske ting i mange tilfeller. Jeg elsker Disney-sentimentalitet i filmer og når bøker føles så sprudlende og håpefulle at det føles som en bekreftelse på at optimisme ikke bare er et tapsprosjekt. Samtidig så er det jo ofte sårhet jeg elsker i musikalsanger, der elsker jeg at det står noe på spill og jeg kan kose meg med noe lett og sjarmerende og, men det jeg får mest ut av er sangene som treffer noe det ikke finnes ord for, men så finnes denne sangen i stedet. Så for meg så kan det som treffer mest både være noe som faktisk er ganske lett og noe som er sårt og klokt, men det pleier ikke nødvendigvis å være noe mørkt eller farlig under overflaten uansett om det er elsk fordi det er sårt og vakkert eller fordi det får mitt indre barn til å fryde seg. Så jeg er litt annerledes der kanskje.