Fordi hey, følelser skremmer meg. De overvelder meg. Følelser av alle slag kan overfylle den emosjonelle kapasiteten min og utløse noe som kanskje er angstanfall, men samtidig kanskje ikke helt, fordi det ikke trenger å være engstelige følelser som utløser de kraftige reaksjonene mine, det kan like gjerne være gode følelser, og ofte er det antakelig ei blanding av flere forskjellige følelser, som bare blir forsterka av min manglende evne til å identifisere dem.
Natt til fredag sov jeg veldig dårlig. Jeg dreiv og drømte at jeg kom for seint til konserten, og så våkna jeg av intense magekramper. Jeg trudde jeg hadde fått mensen, så jeg stod opp og tok en Ibux og gikk på do, men neida, det var ikke mensen, det var bare… vel, følelser.
På dagtid før konserten på fredag var jeg ekstremt rastløs. Jeg klarte ikke å konsentrere meg om noe, så da jeg hadde gjort de tinga jeg måtte, som å dusje og spise, bestemte jeg meg for å bare dra ned til Grünerløkka først som sist, fordi om jeg uansett ikke klarte å gjøre noe annet enn å vente, kunne jeg likeså godt vente på det eneste stedet som ikke utløste stressende tvangstanker om å komme for seint.
Og når jeg sier "spise", så er det en sannhet med modifikasjoner. Strengt tatt spiste jeg jo på fredag, men jeg hadde null matlyst, så jeg endte opp med å spise bare omtrent halvparten av hva jeg pleier å spise i løpet av en vanlig dag. Og det er jo ikke helt utenkelig at et for lavt næringsinntak har noe å si for emosjonell balanse, men jeg prøvde, okei, jeg prøvde virkelig.
Jeg var på plass i billettkø omkring en time før dørene åpna. Da var det én annen person i køen foran meg, og vi begynte å snakke sammen, selv om jeg til vanlig pleier å holde meg langt unna tilfeldige samtaler med fremmede, men dere veit, et ekstremt nøyt nivå av følelser i kroppen har en tendens til å få meg til å oppføre meg irrasjonelt og out of character. Jeg tulla ikke da jeg nevnte angstanfall innledningsvis; det er akkurat som at hvis følelsesintensiteten i meg blir høy nok, går jeg inn i en slags fight-or-flight-modus som ikke er direkte angst, men som har mange av de samme kjennetegna: adrenalinrush, hjertebank, skjelving. Med andre ord: følelsene mine kan gi meg en slags naturlig rus, og så har jeg også ved flere tidligere anledninger blitt mistenkt for å være rusa uten å egentlig være det, i hvert fall ikke på noe annet enn mine egne følelser, både av venner, vektere og politi. Dessuten trur jeg at jeg har liiiitt lavere terskel for å snakke med fremmede når jeg er i settinger der jeg på en eller annen måte føler meg hjemme. Jeg kan for eksempel framstå veldig mye mer utadvendt på et litteraturarrangement enn i en, jeg veit ikke, konfirmasjon. Hvis jeg føler meg på hjemmebane, hvis jeg har god grunn til å tru at de andre folka som er der faktisk syns det jeg eventuelt har å si er interessant, får jeg også litt mer motivasjon til å initiere en samtale. I de fleste andre sosiale sammenhenger man har en tendens til å befinne seg, for eksempel i jobbkantiner, familieselskaper eller nabolagsdugnader, pleier det liksom å være small talk det går i, og jeg ser ikke poenget med small talk, jeg liker det ikke, og jeg er ikke god på det. Dermed har tidligere kolleger, familiemedlemmer og naboer en tendens til å oppfatte meg som sjenert og inneslutta, eller, hvis jeg faktisk snakker om ting jeg syns er spennende, rar. Så når jeg møter noen nettopp på grunn av en interesse eller hobby jeg har, befinner jeg meg plutselig i en situasjon der jeg ikke trenger å forholde meg til small talk overhodet, men bare kan gå rett på the nitty gritty. Ingen som møter opp på TR/ST-konsert kommer til å syns at jeg er irriterende fordi jeg snakker om TR/ST, liksom.
Uansett. Å vente i en time i billettkø kan faktisk være ganske trivelig når man plutselig havner i snakk med noen som det er lett og gøy å snakke med. Vi visste jo allerede at vi hadde noe til felles, liksom. Og mens vi to stod der som stadig de eneste oppmøtte, kom hele bandet ut fra lokalet. Og plutselig tenkte jeg ekstremt mange ting på én gang. For vi lever i en tidsalder uten sidestykke, og sosiale medier har skapt en helt egen klasse av sosiale konstellasjoner, nemlig det parasosiale forholdet. Jeg veit det er mange usunne aspekter ved nettopp denne typen relasjoner, og man kan sikkert argumentere for at det ikke er en snakk om en relasjon overhodet, med tanke på at den bare går én vei. Jeg har alltid hatt lett for å føle meg knytta til folk jeg ikke kjenner, men beundrer fra avstand, og det er sikkert lett å trekke konklusjonen om at det er en uheldig konsekvens av mine utfordringer med sosialt samspill i virkeligheten og min frykt for å bli avvist og alt det der, men så er det jo sånn at jeg er egentlig ikke en ensom person. Jeg har gode venner i virkeligheten som jeg både kan støtte meg på når jeg har det vanskelig, og ha det gøy sammen med når jeg er i godt humør. For meg er ikke parasosiale forhold ei erstatning for virkelige forhold, det kommer i tillegg. For min del blir det en aldri så liten epler-og-appelsiner-situasjon, for jeg føler at jeg helt oppriktig får positive ting ut av parasosiale forhold som et IRL-forhold uansett aldri ville kunne gitt meg. Jeg ser ikke på det som noe trist i det hele tatt, men kan på et vis forstå at det kan se sånn ut for utenforstående. Litt som at foreldra til Ibelin syntes det var trist at han brukte den gjenværende tida si til å bare sitte inne aleine på rommet sitt, istedenfor å være ute med venner, før de skjønte hvor berikende gaming faktisk hadde vært for ham. TR/ST er mer enn bare musikk for meg. TR/ST har vært en så sterk inspirasjon i min egen skriving og mitt eget liv at det egentlig ikke gir mening å skrive om det engang, hvert fall ikke her og nå, for dette blogginnlegget er allerede i ferd med å bli farlig langt, men som jeg så vidt var innom sist gang: Robert er bare et menneske, og samtidig representerer han noe som er større enn seg sjøl for meg. Og jeg har fulgt ham fra avstand, både musikalsk og personlig, i så mange år nå, at en del av meg ikke helt hadde klart å skjønne at han ikke bare var en digital avatar, fordi han aldri før hadde eksistert i det samme fysiske rommet som meg.
Og så plutselig stod han der, bare noen meter unna meg, og var bare et menneske.
Og om du nettopp nå tenker at jeg umulig kan ha tenkt hele det avsnittet i de få sekundene det var snakk om, så tar du feil, for det gjorde jeg, vel å merke ikke i ord, men innholdet var cirka det samme. Og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det, for jeg følte jo på mange måter at han var vennen min og samtidig var jeg ekstremt klar over at han absolutt ikke var det, og jeg har sett nok av eksempler på folk som oppfører seg som respektløse, grenseoverskridende, egoistiske, aggressive, objektiviserende rasshøl i møte med folk de ser opp til, til å vite åssen jeg i hvert fall ikke har lyst til å oppføre meg. Chappell Roan har som kjent satt ettertrykkelig ord på det. Jeg har fulgt Robert over mange nok år nå til å ane at han er en ganske tilbaketrukket og privat person, som ikke liker å svare på personlige spørsmål i intervjuer og som knapt nok gjør intervjuer i det hele tatt, fordi selv om han elsker å lage musikk, virker han fortsatt veldig ukomfortabel med… alt det andre som følger med det å være profesjonell artist. Og uansett hvor sterke følelser jeg bærer rundt inni meg, kommer jeg aldri til å bli en sånn person som kaster meg over et annet menneske uten å være helt sikker på at de syns det er greit. Og i all oppriktighet trur jeg ikke engang vennene mine ville syntes det var greit om jeg overfalte dem på gata på den måten jeg ser enkelte såkalte "fans" gjøre med artister de liker.
Så jeg gjorde ikke noe og jeg sa ingenting, for hva skulle jeg uansett i så fall ha sagt, for når jeg er i følelsesindusert fight-or-flight-modus er jeg ikke på langt nær like velformulert som på bloggen min. Så isteden bare smilte jeg fårete, for jeg eier tross alt ikke pokerfjes, så om jeg er gira/entusiastisk/spent på noe, klarer jeg sjeldent å skjule det. Og jeg oppnådde blikkontakt med Lia, trommisen. Og så sa hun "I like your hair", jeg sa "thank you" med tårer i øya, og så smilte hun og gikk sammen med Robert for å hente en pizza som de deretter tok med seg inn tilbake i lokalet.
Jeg snakka med Vibeke om dette lille øyeblikket i går – for som sagt har jeg altså gode relasjoner til mennesker jeg kjenner i virkeligheten òg!! – og samtalen vår fikk meg til å innse noe veldig fint. Jeg er altfor høflig og sjenert, og har altfor stor respekt for musikeres rett til et privatliv, til å uttrykke hvor mye de betyr for meg verbalt når de tilfeldigvis går forbi, samtidig som man møter jo ikke opp en time før dørene åpner til en konsert med et band man er likegyldig til. Uansett hvor corny dette høres ut, så trur jeg Lia så i det fårete smilet mitt og i øya mine og min avgjørelse om å møte opp som en av de aller tidligste, at TR/ST er et band som betyr enormt mye for meg. Sjukepleieren min har sagt at jeg er en person som det er vanskelig å lese, men jeg trur ikke jeg var vanskelig å lese i det øyeblikket, og jeg trur hun visste nøyaktig hvor mye det betydde for meg å få et kompliment av henne.
Etter innslipp var det lett for meg å finne en god plass, for dét er jo tross alt en av de mest praktiske tinga med å være veldig fan av et band som fortsatt er relativt ukjente, sånn, sammenligna med for eksempel Nick Cave, som jeg snakka en del om i det forrige innlegget mitt. Jeg hadde overhodet ikke trengt å møte opp såpass tidlig for å sikre meg en god plass, selv om det ikke desto mindre var strengt nødvendig for min egen sjelefred sin skyld. Jeg fikk stå helt foran midt på, og dette var vel kanskje da det gikk opp for meg for alvor at jeg sannsynligvis var den største fanen i rommet. Som igjen sannsynligvis betyr at jeg er Norges største TR/ST-fan, ikke bare som en figure of speach, men helt bokstavelig. Folk kom til og med bort til meg etter at konserten var ferdig og kommenterte det, fordi som sagt har jeg ikke et spesielt sterkt pokerfjes, og hvert fall ikke når jeg er gira/entusiastisk/spent. Men I'm getting ahead of myself. Etter at jeg hadde sikra meg rommets beste plass, følte jeg at jeg endelig kunne slappe av. Nå var det ikke lenger opp til meg, jeg hadde gjort det jeg kunne.
Og jeg er veldig, veldig glad for at jeg, til tross for alle mine bekymringer og tvangstanker og kaotiske følelser som føltes som å grue seg, men som umulig kunne være å grue seg, for det er da ingen som gruer seg til å se et av sine absolutte yndlingsband live for første gang, klarte å kose meg. "Kose meg" er egentlig et for generelt begrep, for "kose meg" er det jeg pleier å gjøre på konserter. Dette var noe helt annet. Og bedre.
.gif)
Jeg liker å tenke på meg sjøl som et ganske autentisk menneske, som ikke prøver altfor hardt å være noe annet enn hva jeg egentlig er, men det er forskjell på åssen jeg danser aleine i mørket på stua når ingen kan se meg, og åssen jeg danser når jeg er på konsert. Det vil si, det pleier å være forskjell. En liten del av meg klarer ikke helt å gi slipp på et visst kontrollbehov offentlig, jeg pleier alltid ubevisst å holde litt tilbake, og det er jo egentlig naturlig. De aller fleste mennesker ser ikke på seg sjøl som uærlige eller falske fordi de ikke oppfører seg nøyaktig likt når ingen kan se dem kontra når de er ute blant folk.
Jeg trur dette er den eneste konserten jeg kan komme på å ha vært på der jeg nesten glemte at det var andre mennesker tilstede. Apekatthjernen min sliter med å være tilstede her og nå, og pleier ofte å vandre underveis når jeg gjør egentlig noe som helst, noen ganger litt, andre ganger veldig mye. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg følte meg hypnotisert under denne konserten, i ordets rette betydning. Hypnotisert som i at jeg hadde fullt fokus på det som skjedde foran meg der og da, og glemte at det fantes en verden rundt meg. Jeg tenkte ikke et eneste øyeblikk på at jeg kanskje så teit ut eller at andre kanskje blei pinlig berørt av at jeg dansa som om ingen så på. For jeg trur jeg har funnet ut at jeg har to måter å danse på: den ene måten er beregna på et slags publikum, enten i konkret betydning eller i overført betydning som i de andre på dansegulvet eller whatever, og så er det den dansinga som nesten skjer av seg sjøl. I samtale med andre har jeg funnet ut at ikke alle i det hele tatt opplever sistnevnte, men jeg må danse innimellom. Hvis noe blir for mye for meg, må jeg danse i fred i noen minutter, helst med støykansellerende headset så jeg kan fortape meg helt. Det er en type dansing som sannsynligvis ser helt bananas ut, fordi jeg går inn i en transeaktig tilstand som er lignende den jeg opplever når jeg kommer inn i en god skriveflyt. Og det var denne sistnevnte måten å danse på jeg plutselig fikk tilgang til under denne konserten, og den har ikke pleid å være tilgjengelig for meg når jeg er i nærheten av andre mennesker tidligere, selv om jeg aktivt har prøvd. Jeg klarte noe så sjeldent som å slippe alt av kontroll og bære være tilstede, la kroppen reagere instinktivt og la hjernen hvile. Jeg var klarere tilstede under konserten enn jeg noen gang har klart å være under meditasjon. Og det var mer enn gøy, det føltes rensende, bekreftende, på grensa til spirituelt.
Kanskje det er fordelen med alle de slitsomme følelsene mine. At jeg trenger dagevis med angst, stress og tvangstanker først, fordi de bygger opp en voldsom energi som ikke ville vært der hvis jeg hadde vært dem foruten, og som slippes løs som ei elektrisk overtenning når øyeblikket er inne. Kanskje er det dette alt sammen handler om, at det er dette som er poenget med at jeg tilsynelatende ikke klarer å føle på en normal måte.
Som sagt la andre merke til det. Flere kom bort til meg etter konserten, kommenterte at jeg måtte være verdens største TR/ST-fan. Jeg veit ikke om jeg er det, det er ikke umulig, men jeg trur som sagt at denne konserten beviste for meg at jeg helt på ordentlig er Norges største TR/ST-fan. Jeg er på et vis norgesmester i TR/ST.
En av de som kom bort til meg etter konserten spurte om hvor stor sjanse jeg trudde det var for at vi kunne møte på Robert ute på byen etterpå. Jeg sa jeg ikke trudde sjansene var spesielt store, i og med at de skulle spille konsert i København dagen etter. Jeg hang litt rundt i lokalet etterpå likevel. Lia kom tilbake ut på scena for å pakke sammen trommesettet sitt. Jeg var høy på adrenalin etter konserten og hadde lyst til å si noe til henne, men hva skulle jeg si, jeg var ikke i stand til å formulere ord som ga mening uansett, og hun var nok uansett lei av å høre floskler som "jeg er din største fan", "jeg elsker dere", "musikken deres betyr så mye for meg", selv om de ikke ville vært floskler om det hadde vært jeg som sa det, men det er liksom setninger som det har gått inflasjon i, fordi det er sånne ting jeg ser for meg at alle roper til musikere de liker. Men så så jeg at hun plukka opp en papirlapp og jeg ropte til henne om jeg kunne vær så snill å få settlista. Hun sa at hun dessverre hadde lovt den bort til noen andre, men i neste øyeblikk fant hun ei settliste til. Som hun ga til meg.
Jeg fikk ikke sove natt til i går, altså natta etter konserten. Det er også ment helt bokstavelig. For noe av problemet med å gire seg så mye opp som jeg er i stand til i enkelte sammenhenger, er at den energien ikke bare kan knipses bort når det er over. Jeg skulle egentlig vært i bursdag på Tusenfryd i går, men klokka åtte om morgenen måtte jeg melde bursdagsbarnet og si at jeg hadde ikke sovet noe og dessverre måtte prioritere søvn framfor bursdag. Jeg sovna kanskje omtrent i ni-tida og våkna litt over tolv.
Og akkurat som i en ekte berg-og-dal-bane, følges en lang opptur av en tilsvarende lang nedtur. Jeg følte meg skjør, emosjonell og deprimert i går, litt som om jeg var fyllesjuk eller hadde abstinenser av noe slag, noe jeg på sett og vis også hadde. Man kan ikke bare pumpe kroppen sin full av endorfiner og serotonin, og så like plutselig bare fjerne dem igjen og forvente at det går ubemerka hen.
I går fant jeg et bilde på Instagram, det var av han som hadde spurt meg om jeg trudde vi kunne møte Robert etterpå, sammen med Robert. Det var tatt inne på Parkteatret, så han hadde tydeligvis lyktes i å huke tak i ham etter konserten. Først blei jeg litt sjalu, samtidig som jeg ikke engang veit om jeg i det hele tatt hadde hatt lyst til å overrumple Robert etter konserten for å overtale ham til å ta et bilde. Om jeg hadde spurt ham før konserten, da han og Lia gikk forbi meg for å hente pizza, hadde han sikkert sagt ja, fordi jeg er en høflig og veldig ikke-truende person og hadde i så fall spurt veldig pent, men det gjorde jeg jo ikke, litt fordi jeg ikke ville være plagsom og litt fordi jeg uansett ikke turte. Og jeg trur ikke at å ta et bilde sammen strengt tatt egentlig ville føltes viktig for meg heller. Vi har alle våre måter å være fan på, og selv om man sikkert ikke mener noe vondt med det, klarer jeg ikke å syns at det er helt uproblematisk å ta tak i en artist etter å ha spilt et konsert, som tross alt både er en fysisk og emosjonelt krevende handling for musikerne. Jeg har vært på konserter før der bandet har gått ut til publikum etterpå, og da er det selvfølgelig helt greit, men når musikerne går backstage og venter til de trur alle har dratt med å pakke sammen greiene sine, syns jeg jo helt ærlig at man som fan skal respektere det. Jeg syns det er viktigere at artister har det så mentalt bra som mulig så de kan fortsette å lage musikk så lenge de lever, enn at jeg skal ta et bilde med dem. Jeg veit ikke, kanskje overtenker jeg igjen, men veldig pågående fans på konserter har alltid gjort meg litt uvel. Jeg hadde en lengre rant om det i forbindelse med Patriarchy-konserten i mars:
Jeg trur dessuten at Robert eksisterer i et merkelig limbo for meg, der han både er en slags mytologisk skapning som har fôra mine egne kreative prosjekter med overnaturlig kraft i mange år nå (litt som når Gry Jannicke Jarlum påstår at aliens har brukt henne som et medium til å skrive boka hennes gjennom henne), i tillegg til at han føles som en god venn, i tillegg til at han er et vanlig menneske som i sitt eget liv har ekstremt lite med meg å gjøre. Først og fremst er han jo sistnevnte. Så for meg å interagere med ham personlig, føles på ett nivå feil. Litt sånn kollaps av romtid-kontinuumet, på en måte. Men kanskje dette er noe som forandrer seg med tida. Kanskje omstendighetene en gang i framtida ligger til rette for at det vil være helt naturlig for meg å ta et bilde sammen med ham. Eller fortelle ham hvor stor fan jeg er. Eller si til Lia at jeg syns også hun er veldig fin på håret, og dessuten den kuleste trommisen jeg veit om.
Og jeg trur hvert fall Lia fikk med seg, i likhet med de andre konsertdeltagerne, hvor stor fan jeg var under konserten, for da hun så på meg og sa at hun hadde lovt bort settlista til noen andre, så hun helt knust ut, før hun altså fant ei settliste til. Og hun smilte så varmt da hun ga den til meg. Og når Lia fikk det med seg, vil jeg tru at også Robert fikk det med seg. Kanskje de snakka om det i bussen på vei videre til Danmark, hvor tilbakeholdne norske publikummere er, bortsett fra den ene gærningen med det rosa håret helt foran, som sang med på alle sangene og dansa som besatt.
Det har skjedd meg en gang før at jeg har blitt takka av en artist for å ha vært så engasjert og med (for norske publikummere generelt har en tendens til å stå litt på avstand og bare nikke), at jeg gjorde det så mye morsommere for henne å spille. Og dette var en artist jeg ikke engang hadde hørt om før jeg så henne varme opp for Molly Nilsson i 2022. Når jeg kan gjøre konsertopplevelsen mye morsommere for en artist som spiller en konsert jeg koser meg normalt mye på, liker jeg å tenke at kanskje TR/ST syntes at jeg var høydepunktet med å spille i Oslo for første gang. Og at både Robert og Lia skjønner hvor mye de har betydd for meg, selv om jeg ikke fikk sjansen til å fortelle dem det med ord.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar