TV-serie: Som tidligere nevnt sliter jeg med å gi slipp på Moby-Dick, og nå har jeg ikke engang mer igjen å se av Our Flag Means Death. Egentlig trur jeg dette er en slags autistisk greie, for jeg sliter generelt med avslutninger og vissheten om at alt er midlertidig. Jeg har alltid vært særdeles dårlig på å takle flytting, siste studiedag, ny veileder og hva enn det måtte være, og jeg trur det henger sammen med frykt og ubehag ved forandringer. Avslutninger av alle slag er nesten alltid for brå for meg, uten at jeg veit hva alternativet skulle vært. Uansett har jeg, som følge av alt dette, endt opp med å finne miniserien Moby-Dick fra 1998 på YouTube og har sett den mens jeg har passa katter på Nesoddtangen. Jeg syns det er vanskelig å være nøytral i vurderinga mi av serien, bare fordi Moby-Dick fortsatt tar så innmari stor plass i bevisstheten min for tida, men jeg opplevde serien som litt datert, dog ikke direkte usjarmerende. Til å begynne med syntes jeg Patrick Stewart ikke var helt riktig i rollen som Ahab, bare fordi han er litt for gentleman, og Ahab i hodet mitt er mer røff og rufsete, men under ei nøkkelscene som virkelig viser hvor kald Ahab faktisk er, slo det meg at scena kanskje ikke ville hatt den samme emosjonelle slagkraften om Ahab hadde blitt spilt på en mer uttalt hardbarka måte.
Spill: Cyberpunk 2077 er… en mektig opplevelse. Jeg har i skrivende stund spilt i over seksti timer, men jeg har med vilje unngått å gå videre på hovedhistorien og de siste ukene fokusert på sideoppdrag, bare fordi sist gang jeg spilte hovedhistorien, endte jeg opp med å tilbringe omkring tolv timer i Night City fordi jeg ikke klarte å rive meg løs. Ikke minst er det veldig gøy for meg, som elsker klær, at nettopp klesstil er en ganske viktig del av spillet, og jeg koser meg sykt mye med å sette sammen ekstravagante antrekk til V.
.png)
Film: In the Heart of the Sea, Boy, Lamb, Escape From Alcatraz og Sommeren '85. Førstnevnte er ei filmatisering av det virkelige hvalangrepet mot hvalfangstskipet Essex i 1820, som i sin tid fungerte som Romerriket til Herman Melville, og inspirasjon for Moby-Dick. Det sa seg dermed litt sjøl at da denne filmen dukka opp på Max noenlunde samtidig som jeg hadde en kjip dag, kom den til å ende opp som kveldens comfort-film. Og en dårlig film er den teknisk sett ikke, men med tanke på hvor oppslukt jeg sjøl blei av å lese om Essex-forliset rett etter å ha fullført Moby-Dick, er det egentlig litt merkelig at denne filmen ikke klarte å leve opp til sitt dramaturgiske potensial. Det er liksom… allerede så mye som er på plass, med tanke på at den virkelige hendelsen den er basert på nesten er en film i seg sjøl, spennende og brutal som den er, så at filmen likevel aldri føltes noe særlig mer enn middelmådig, gjorde meg ganske skuffa. Jeg ville liksom ikke trudd at det kunne gå an å gjøre en av nyere histories mest hårreisende tragedier bare sånn helt passe interessant, men det har altså teamet bak In the Heart of the Sea fått til. Det er nesten så jeg mistenker at jeg ville likt filmen bedre om den faktisk var dårlig, men så var den liksom bare helt grei, og det irriterer meg ekstra mye når den i utgangspunktet hadde alle forutsetninger for å bli fantastisk.
Musikk: De siste ukenes besettelser tatt i betraktning, kom det ikke overraskende på at jeg i februar skulle finne fram igjen Sailor Song av en av mine all time faves Regina Spektor. Ingen gjør det som Regina.
Du glemte Titanic 🥺🚢
SvarSlettMen den har jeg jo sett før! Mange ganger, til og med 🥲 (hvis det er noen trøst, vurderte jeg å nevne den i en parentes helt øverst, men endte opp med å la være. Kanskje det var feil valg 😳)
SvarSlett