Innkjøp: Stengene på mitt hyppigst brukte solbrillepar knakk, noe som nesten var full krise, for jeg haaaater følelsen av sol i øya, samtidig som jeg er ekstremt kresen på… de aller fleste ting, helt ærlig. Jeg er liksom ikke typen til å bare kjøpe noe; hver en ting jeg går til innkjøp av må liksom . ݁₊ ⊹ . ݁˖ . ݁spark joy ݁.˖ ݁.⊹ ₊ ݁.. Heldigvis tok Kit meg med på Flying Tiger og jeg fikk kjøpt meg et dugelig par. Ikke bare det, jeg kjøpte meg også et fryktelig søtt kjøkkenglass!
Spill: Jeg tviler på at er noe vits for meg å tilføre noe som helst om Baldur's Gate 3 etter mitt forrige innlegg i denne omgang, men det er kanskje verdt å nevne at en gang i august da jeg passa katt i en leilighet som ikke hadde TV, og dermed null mulighet for å spille PS5, lasta jeg ned Disco Elysium på Steam etter anbefaling fra Hannah. Å game på Mac er langt fra min yndlingsmåte å spille på, men enkelte typer spill egner seg faktisk dårlig nok på konsoll til at jeg kan tåle å spille dem på laptop, og Disco Elysium er et eksempel på nettopp det. Jeg har ikke kommet fryktelig langt ennå, og nå som jeg er atter gjenforent med min PS5 veit jeg ikke når jeg spiller det neste gang, men det var nesten latterlig tilfredsstillende å spille som en alkoholisert politietterforsker som er sykt boksmart, men så sosialt klønete at til og med jeg ville framstått karismatisk i forhold. Noe av det gøyeste med spill må jo være å kunne gjøre ting man innerst inne alltid har hatt litt lyst til å gjøre, innafor trygge rammer som ikke har konsekvenser i den virkelige verden, og å gå bort til folk og lire av seg verdens mest unhinged replikker som inntil nylig ga fullstendig mening i eget hode, er en uventa fornøyelse jeg har kost meg overraskende mye med.
Film: Sinners, Heretic, Talk To Me og Bring Her Back. Talk To Me er den første filmen til de australske tvillingregissørene Danny og Michael Philippou, Bring Her Back er deres andre film, og de var begge gode på hver sin måte. Begge er skrekkfilmer som har noe de vil utover å skremme, og i en sjanger der det ikke er en selvfølge, føles filmene deres ekstra velkomne. Talk To Me framstår for meg som den mest filosofiske av de to, en film som kjennes som om den fortsatt har et liv inni hodet mitt etter at rulleteksten er over, mens Bring Her Back virker mer avslutta på et vis; jeg følte meg ferdig med den da jeg gikk ut av kinosalen, uten at det nødvendigvis er ment som kritikk, heller et spørsmål om hva man sjøl liker best.
Musikk: Jeg er ute av stand til å svare på hvorfor, men i august trengte jeg å høre usedvanlig mye på Dragula av Rob Zombie.
