Kanskje

Jeg er lykkelig når jeg kan ligge på en sofa med teppe over meg og Jørgen ved siden av meg og spise kjeks.

Jeg har forresten klipt meg:

 

Jeg har også sett Beasts of the Southern Wild. Den anbefales. Veldig.

Remember, remember...

Er det femte november i dag? På ingen måte. Hva gjorde jeg den femte november i år? Jeg jobba, snakka med Jørgen i telefonen og sov. Hva gjorde jeg den femte november i fjor? Jeg kyssa Jørgen. For første gang.

Jeg har tilbrakt så mye tid med bitre kvinner at jeg har blitt oppdratt til at det er teit å være forelska og i væffal patetisk å vise det, men det skal jeg gi en lang faen i akkurat nå.

Det høres så totalt klisjé ut å si dette til noen andre enn mitt eget hode, men jeg tør faktisk ikke å tenke på hvor jeg hadde vært i dag hvis det ikke hadde vært for Jørgen. Det hender noen ganger, i perioder bekymringsverdig ofte, at jeg føler at jeg ikke har lyst til å leve et sekund lenger. Og før bare... var det sånn. Jeg kunne tilbringe flere dager i strekk i senga mi uten å gå ut av rommet eller spise eller noen ting og bare sove, stirre apatisk i taket eller grine i timevis fordi jeg ikke skjønte åssen noen ting noen gang skulle bli bra. Og jeg skal ikke ljuge, det er ikke sånn at etter at jeg blei sammen med Jørgen, har livet mitt vært fantastisk og problemfritt. Men i steden for å tenke at hvis jeg bare hadde blitt borte nå, hadde ingen savna meg, tenker jeg at hvis jeg hadde blitt borte nå, hadde jeg ikke kunnet være sammen med Jørgen. Og hvis jeg har hatt en dårligere dag enn ellers, trenger jeg bare å ringe ham og alt blir ørlite grann bedre. Og jeg veit at uansett er det bare snakk om noen dager før neste gang jeg skal se ham.

For når jeg er sammen med ham, er alt så bra. De dagene jeg er hos ham, eller han hos meg, eksisterer ikke det vonde. Og da er jeg tilfreds med alt. Plutselig er alt overkommelig på en måte det liksom aldri er ellers. Og riktignok blir denne følelsen borte samtidig som han blir det, men nå veit jeg i det minste at den kommer tilbake neste gang vi er sammen. Og når alt hangler som verst, trøster jeg meg med at en gang i framtida kommer vi til å bo sammen. En vakker dag kommer vi faktisk til å være sammen hele tida, og den tanken kan få meg til å holde ut hva som helst.

Jeg ser i kjent stil ganske mongo ut her, men det kan ikke dekke over det faktum at vi faktisk er innmari søte sammen.

Gratulerer med ettårsjubileet, du min aller vakreste.

Allehelgensdag

Hei dere. I dag er det faktisk første søndag i november!

I går hadde jeg besøk av en liten gjeng folk. På forhånd hadde Jørgen og jeg skåret ut gresskar, bakt kake av innvollene og pynta med døde kvister. Og egentlig skal dere få se bedre bilder av dette en gang i fjern, fjern framtid som jeg får fremkalt bildene mine, for jeg er jo ikke så mainstream av meg at jeg har instagram med tilhørende iPhone eller SmartPhone eller hva det nå er de heter, alle sammen. Men! Det har jo Kristine! Instagram, altså. Og sikkert en iPhone.

Så, altså:

Dette er meg, da.

Og dette er Jørgen. Han er tøff:

 

Og så til slutt et bilde av Jørgen og meg. Vi har jo tross alt ettårsjubileum i morra:

Håper ikke Kristine blir sur for at jeg stjal bildene hennes. Jeg spurte jo ikke engang om lov først.

November

Det er endelig minusgrader, endelig tussmørke, endelig trær uten blader. Det er igjen tid for å høre på Current 93 og Salem, ta på seg den mørkegrønne blondekjolen og det svarte korsettet, lese Stig Sæterbakken og drikke rødvin (om enn alkoholfri, tatt i betrakning at jeg for øyeblikket går på medisiner). Og i helga blir hjemmet mitt inntatt av onde ånder, eller mer nøyaktig av gode mennesker utkledd som det. Det er allehelgensaften, i væffal i følge enkeltes utregninger.

;

Hver gang jeg kommer tilbake til Oslo, har jeg lyst til å legge meg ned og bli borte. Med én gang.

Jeg savner deg så fælt. Alltid.

Bookstars

Jeg går ut fra at de som leser bloggen min er over gjennomsnittlig interessert i bøker. Eller. Kanskje de er gjennomsnittlig interessert i bøker. Eller. Det jeg kan si for sikkert, er at de som leser bloggen min, kan lese. Og det er jo en god forutsetning for å sjekke ut Bookstars, en ganske fersk bokhandel plassert i Trondheim sentrum.

På Bookstars selger de ikke bokbind, Diddl-stæsj og klistremerker. De selger bøker, for det er en bokhandel. Og de selger ikke det Aschehoug sier at de skal selge, fordi de er eid av dem. De tar inn bra bøker, uavhengig av forlag, for at bra bøker skal bli tilgjengelig for folk flest. Eller væffal de som bor i Trondheim. Eller de som besøker Trondheim en gang i blant.

Jo, og så selger de kaffe. Og kanelboller, så vidt jeg har fått med meg. Hvilket beats the shit out of skolesekker og bursdagskort.

Faksimile: Adressa.

Og vil dere vite noe morsomt? I morra skal jeg lese der. I selskap med Carl Frode Tiller og Jørgen Brekke. Det er ganske tøft. Så vidt jeg har skjønt, er det hele gratis, og det begynner klokka sju på kvelden. Så innbyggere i Trondheim-området: komkomkomkom! Og ta med en venn. Eller fem. Hvis det er plass, vel å merke. Og hvis det ikke er plass, kan du komme innom en dag seinere, for bøker og kaffe har de uavhengig av tidspunkt.

Bildet innledningsvis er forøvrig stjålet fra Facebook-sida deres. Lik dem, og få oppdateringer direkte i feeden din. Det skjer mye framover, så følg med!

Dette er en offentlig beklagelse

Det er så mange som sier at dette er et valg jeg har tatt, at det er min feil. At jeg bare kan rette det opp igjen hvis jeg bestemmer meg for det. Og kanskje kan jeg det, men jeg trenger noe jeg ikke veit hva er til å ta den bestemmelsen. Jeg har virkelig lyst til å ha lyst til å gå ut, være sosial, ha det gøy. Jeg vil finne glede i alt det som det tydeligvis er vanlig å finne glede i. Jeg har lyst til at det skal være enkelt, til at gode venner skal kunne gjøre meg i godt humør, til at det å delta i livet skal gi meg noe tilbake. De siste månedene har det bare vært to ting jeg virkelig har hatt lyst til, der det ene er å være sammen med Jørgen, noe jeg uansett ikke kan få gjort i nærheten av hvor ofte jeg vil, og det andre er å ligge på sofaen eller i senga og drikke brus. Jeg vil ikke lage mat, jeg vil ikke spise. Jeg vil ikke skrive, eller jo, jeg vil jo det, men jeg får det ikke til uansett, klarer aldri å skrive noe jeg blir i nærheten av fornøyd med likevel, klarer egentlig ikke å skrive noe i det hele tatt, skjønner ikke hvor orda har blitt av. Jeg vil ikke gå tur, kjøpe meg på noe nytt, snakke med venner, henge med venner, drikke med venner, gå ut døra.

Jeg skulle ønske jeg hadde et skilt hengende rundt halsen min til enhver tid. "Advarsel! Denne personen er åndssvak. Hold deg unna." Jeg bør ikke bli kjent med nye folk, for jeg bare skuffer dem. Jeg klarer ikke å leve opp til de forventningene man forbinder med ordet "venn." Og det er ikke personlig, så vær så snill, hvem enn som måtte lese dette og føle seg truffet, det er faktisk ikke deg, det er meg. Jeg er et av de kjipeste menneskene i hele verden, og det beklager jeg. Jeg kan ikke gjøre noe annet.

Dette blei altfor personlig og jeg er en idiot. Unnskyld.