Løkka-hipster

Herregud. Dette ser jo virkelig ut som Oslos tristeste sted.

MEN DET ER DET IKKE!

Dere skjønner at bildene yter ikke et snev av rettferdighet til Oslos nest mest fantastiske leilighet (etter denne, som vi ikke fikk likevel etter at han som bodde der fra før bestemte seg for å bli boende). DET ER SÅ FINT DER! Med trevegger og stukkatur og store soverom! Og så har jeg kjøpt verdens fineste sofa! Med tilhørende stoler! Til fem hundre kroner! OMGOMGOMG!

Jeg er så glad vi endte opp med å gå på visning. Det ser jo unektelig litt Sovjet ut hvis skal man dømme ut fra bildene. Vi fikk heller ikke noe særlig inntrykk av at vi kom til å få den, med tanke på at utleieren ikke var så begeistra for at vi hadde katt, og så og så og så. Men! Så ringte hun i dag! OG DEN ER VÅR! OG DEN ER SÅ FIN! OG OG OG!

Vi skriver under kontrakt på tirsdag og flytter sannsynligvis inn en gang i løpet av uka. Og så på Grünerløkka, a gitt!

Livet et cetera

Jeg bor hjemme hos foreldra mine nå. Tar fem på sju-toget innover til Alna hver morgen før jeg jobber mellom åtte og tolv timer på min ensformige industrijobb. Kommer hjem med hodepine og søvnproblemer. Jeg føler på mange måter at jeg går tilbake i tid for hver dag som går, kryper baklengs, forvandles gradvis til den jeg var for noen år siden.

Forrige høsthalvår så mer eller mindre sånn ut. Det gjorde vel egentlig Bø-året mitt og. Og Skiringssal-året før der igjen. Det var på Skiringssal at jeg lærte meg å være sosial, og alt gikk plutselig veldig fort, og for omtrent et år siden, drakk jeg minst tre ganger i uka. Så sa det stopp. Jeg ville ikke mer. Rømte ofte fra mitt eget hjem for å slippe å se mennesker, for å slippe denne intense uroa som jeg bare ikke klarte å kvitte meg med. Slutta nesten helt å drikke. Ville ikke på fester. Avlyste avtaler. Og de eneste jeg egentlig ville møte, var søstera mi og kjæresten min.

Og sånn er det vel igrunn fortsatt. Jeg har fått en voldsom avsmak på mitt nye liv som kom så brått på meg for et par - tre år tilbake. Jeg har begynt å foretrekke ensomheten igjen, kanskje bare i selskap med nevnte søster og kjæreste. Jeg veit ikke om jeg liker det sånn eller ikke. Jeg gjør vel på en måte det, for jeg vil væffal ikke tilbake til hurra-meg-rundt-tilværelsen. I væffal ikke ennå. Kanskje seinere en gang. Ikke nå.

Så veit dere i det minste hvorfor jeg aldri gjør noe lenger.

Takk

Just a perfect day
You made me forget myself
I thought I was someone else
Someone good

Bananesker og tomme hyller

Vi flytter ut på tirsdag. Vi har ikke funnet noe nytt sted å bo. Jeg har cirka ingen penger.

Akk og ve.

Hvis noen har lyst på en Bunnpris-uniform, emoklær fra jeg var fjorten, en stor, blå skinnsofa, noen grå gardiner, ei bordlampe, ei bokhylle i to deler eller ymse annet rusk, er sjansen deres NÅ. Det er ikke før man pakker livet sitt ned i esker at man skjønner hvor mye drit man har til overs.

Noen ganger skriver jeg

Klokka var i nærheten av tre eller fire om natta, tirsdag, onsdag kanskje, jeg hadde kommet ut av det. Klokka var i nærheten av tre eller fire om natta, og jeg hadde nettopp dratt mitt humpete forsøk på en sentimental sjølbiografi til papirkurvikonet på dataskjermen. Høyreklikk. Tøm papirkurv. Lukka sammen skjermen før jeg rakk å angre, gikk ut på balkongen barbeint og tente meg en røyk. Sola som lå avventende bak fjella der borte, den blå himmelen som strakte seg fra turkisgul i horisonten til djup kongeblå i vest, silhuettene av furutrær, hardt mot lyseblått.

Så jævla idyllisk. Faen, som jeg hata dette stedet.

Det var vel den noen-og-tjuende forelesninga jeg kom til å skulke i dag eller i morgen eller hva man nå velger å kalle det. Jeg var stranda ved en av landets distriktshøgskoler, oversett av de andre i klassen, alltid blakk, alltid rastløs, med ei aggressiv skrivesperre som gnagde meg i nakken som et skadedyr. Full av sjølforakt, stort sett full av alkohol. Arrogant og ufyselig, ensom og venneløs, men jeg avskydde alle jeg kjente uansett. Kunstnerklisjé, langhåra jævel, pretensiøs narcissist, og fullstendig klar over det. Jeg hata og elska min egen tilværelse, dyrka angsten og depresjonen, boltra meg i min egen fortapelse, fråtsa i sjølmedlidenhet, pleide problema mine. Satt aleine på hybelen og drakk, lengta etter likesinnede, forbanna alle som hadde unngått å bli kjent med meg, rabla ned noen fylledikt i notatboka mi, glodde sjøltilfreds på de bitre orda etterpå, sendte det til alle tidsskrifter som ville være villige til å trykke, eller gjemte det blant resten, blant det som skulle bli debutdiktsamlinga mi.

Fy faen, så lei av meg sjøl jeg var.

---


Dette er kanskje noe som kan bli til noe, men jeg har ikke så mye ennå. Forhåpentligvis kommer ikke hovedpersonen til å irritere meg grønn i hjel innen jeg har kommet ordentlig i gang.

Jeg lukker et øye og ser halvt, jeg lukker begge og ser alt

Jeg trenger å begynne på nytt, på nytt og på nytt, om igjen og om igjen. Jeg vokser som ugrass, og det blir bare verre jo lenger jeg holder på med noe. Snart flytter jeg igjen, og så er det bare å vente. Tålmodig og optimistisk, noe jeg generelt ikke er. Vente og vente. Tre år. Jeg må bare finne noe passende å fylle mellomrommet med, og prøve å sørge for å ikke gå på tomgang. Jeg kan jo klare det. Folk har venta lenger. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.

Jeg slutter forresten aldri å la meg overraske over at folk skal ta meg i handa når de møter meg for første gang. Det å hilse med handa har liksom alltid vært noe de voksne gjør, de som har et eget liv som de har ordna sjøl. Jeg føler meg som når jeg forteller andre om kjæresten min - og bruker nettopp de orda, "kjæresten min" - akkurat som en barnehageunge. Når skal jeg slutte å tenke at jeg bare leiker virkelighet? Når skal jeg skjønne at maten jeg lager, ikke er sandkaker, og at penga jeg har i lommeboka mi ikke er tatt fra Monopol-esken?

Månedens TrafoTalent for juni

Næmmen! Har du sett!

 

Dette er alle de fine orda Rune Hjemås har å si om teksten min:

"Teksten tar utgangspunkt i teleskopet, et instrument som åpner for vide perspektiver både gjennom det man kan se, og i de tankene som følger med. Et «vi» – som kan stå for et kjærestepar, eller like godt hele menneskeheten – uttrykker en lengsel etter en alternativ måte å tenke på: «Vi skulle hatt et teleskop; lest stjernetåker, galakser og svarte hull istedenfor bokstaver». En mulig tolkning av dette er at fortelleren, heller enn rent fysisk å forflytte seg til et fjernt sted, ønsker å tre ut av de rasjonelle tankemåtene som preger hverdagen (å lese bokstaver), og åpne opp for de store perspektivene, som ofte blir glemt i all logikken og logistikken. Et interessant poeng er nemlig at det ikke ytres noe ønske om faktisk å bosette seg på en fjern måne eller å sveve i rommet – det er evnen til å fantasere om dette som er det viktige. Slik blir teleskopet først og fremst et bilde på det å flytte blikket, kanskje for å finne tilbake til noen av de grenseløse, fantastiske innfallene man kunne få som barn (haike med en komet hjem). Tanken på å kunne forstå universet – lese det som en bok – har fengslet mennesket til alle tider. Gjennom oppdagelsen av Higgs-bosonet nylig har temaet fått fornyet aktualitet. Bosonet skal være uten masse, men er likevel viktig for å forstå hvordan universet er blitt til. Slik kan man si at det illustrerer noe av det samme som teksten til Gustavsen: Når man nærmer seg ytterpunktene for fysikkens grenser, glir de aller største og de aller minste perspektivene over i hverandre. Det lille blir så lite at det føles stort, og omvendt. Tekstens vendepunkt, bokstavelig talt, skjer midtveis, idet teleskopet snus fra å peke utover i rommet til å se innover i mennesket. Molekylene og atomene sammenlignes på elegant vis med galaksene og planetene, og den svimlende reisen inn mot kvarkene gjør at man mister grepet om tid og rom og bare flyter med. «Alfa omega» er en tekst som i seg selv understreker sitt eget poeng: Selv om den er liten, inneholder den uendelig mye, og følelsen jeg får når jeg leser den er kanskje ikke så langt unna den følelsen Gustavsen beskriver i starten, av å lese stjernetåker og galakser som bokstaver. Man leser med teleskop. Ikke overraskende har forfatteren Kristian Hæggernes allerede uttrykt sin begeistring for teksten i kommentarfeltet, og jeg ser at også Tor Ulven har blitt nevnt i forbindelse med en av de andre tekstene Gustavsen har lagt ut. Det er et stort og velfortjent kompliment som jeg gjerne gjentar her. Gratulerer så mye!"

Og sjølve teksten: 

Vi skulle hatt et teleskop; lest stjernetåker, galakser og svarte hull istedenfor bokstaver. Fantasert om et liv på en fjern måne; vi kunne bygd et hus der og haika med en passerende komet hvis vi fikk hjemlengsel. Hver morgen kunne vi sett to soler stå opp over en horisont av ukjente mineraler, ledd av de svake gravitasjonskreftene, svevd i et iskaldt mørke opplyst av verdener langt borte. Og hvis vi en dag blei ramma av romsyke, kunne vi bare snudd teleskopet og reist inn i hverandre isteden; uendeligheten i DNA-molekylene, mysteriene og åpenbaringene, gravd oss ned til nøytroner, protoner og elektroner, opplevd kvarkene på nært hold, endelig; det store i det små.

  

Dette var moro! Kanskje jeg kan skrive likevel, da, sjøl om Bø er den ene skriveskolen som vil ha meg. 

Les hele greia her.