Capote (2005)

Jeg innrømmer det gjerne: jeg var innstilt på å mislike denne filmen da jeg satte meg ned for å se den. Nå lurer du kanskje på hvorfor, men det lar seg enkelt forklare ved å få plottet i svært korte trekk oppsummert:

Et brutalt mord i Kansas i 1959 ryster lokalbefolkninga. Forfatteren Truman Capote bestemmer seg for å etterforske det hele på egen hånd for å samtidig samle stoff til å skrive det som skal bli den berømte boka Med kaldt blod.

Mord og etterforskning har aldri helt vært min greie. Krim generelt har aldri greid å få taket på meg, for joda, sjøl om jeg kan se at handlinga er innvikla og smart, så... vel, la meg bare si det sånn at det rett og slett ikke er min smak. Det var derfor jeg ikke akkurat var helt i hundre da jeg satte meg ned med denne, som jeg tross alt hadde hørt temmelig mye positivt om. Faktisk udelt positive kommentarer, men som den luringen jeg liker å innbille meg at jeg er, nekta jeg å tru på alt jeg hørte.

Først av alt: dette er ikke krim. Det var den første grove feilen jeg begikk i fordømminga mi. Riktignok spinner handlinga rundt et drap og herr Capotes etterforskning, men til tross for at det danner basen i dette dramaet, for det er drama det er, ligger kjerna i forholdet mellom herr Capote og en av de mordtiltate, Perry Smith. For i sin søken etter bakgrunnsstoff til boka si, avlegger herr Capote herr Smith flere visitter i fengselet for å snakke om det som skjedde. Etter hvert som samtalene blir flere og mer dypgående, utvikler forholdet mellom de to ganske så forskjellige mennene seg.

Philip Seymour Hoffman fikk Oscar for si tolkning av tittelrollen. Det syns. Ikke bare ligner han på forfatteren han spiller reint fysisk, men han makter i tillegg å få den eksentriske herremannen til å framstå som en arrogant, innbilsk og ikke så reint lite uspympatisk liten fjott - og han mister aldri grepet. Filmer av denne typen har en tendens til å før eller siden gli ut i en eller annen klisjé mot slutten - men det skjer ikke her, noe man kan takke herr Hoffman så vel som regissør Bennett Miller for. Aldri gir den etter for presset, og til tross for at man sitter i stolen/sofaen/saccosekken/søplebøtta/whatever og håper så inderlig at den jævelen av en hovedperson skal ta seg sammen og oppføre seg akkurat sånn som vi vil - med andre ord som hovedpersonen i ca. samtlige andre filmer av samme type - er man til slutt glad over at han ikke gjorde det. Det tilfører filmen en så helt sinnssyk mye mer troverdig følelse, og man kjenner seg på sett og vis igjen i ham og, provosorende som han er. For dere som har lest the Kite Runner, gir det kanskje ei viss mening hvis jeg sammenligner vår mann Capote med dennes hovedperson Amir.

Filmens tyngde ligger først og fremst i følelsene den formidler, og ikke så mye i historia. Du lar deg rive med av forholdet mellom herr Smith og herr Capote, og den er svært så gripende. Dette er en biografisk film om forfatteren Truman Capote, og som alle biografiske filmer har historia noen dødpunkt, men som sagt, så er det først og fremst alle de sterke følelsene man som publikum lar seg fascinere av.

Dommeren har talt: 5