Zerkalo (1975)

Jeg pleier vanligvis å være inkluderende og real og oppsummere plottet først, ikke sant? Nå kommer jeg til å være vrang og nekte å gjøre det. Men jeg har en grunn til det, altså, så ikke døm meg riktig ennå.

Det jeg fikk med meg, var at det var om en gutt som bodde med mora si. Faren hadde etterlatt dem. Mer enn det skjønte jeg virkelig ikke.

Altså, jeg har ikke noe imot kunstfilm. Tvert imot elsker jeg det, og jeg er ca. blodfan av alt Kim Ki-duk mekker sammen. Men... når filmen bortimot legger opp til at man ikke skal skjønne en dritt, da begynner jeg å få litt motforestillinger. For hva er vitsen, liksom? Dette er visstnok den mest sjølbiografiske filmen regissør Andrei Tarkovsky har lagd, men hvis den er så intern at det bare er meninga at han skal forstå den... altså, hva er vitsen med å lansere den for alle og hvermannsen da?

Jeg trur ikke filmen hopper i tid, til tross for at jeg tidlig fikk inntrykk av det. Likevel virker ikke handlinga så innmari kronologisk der vi får servert klipp hulter til bulter av hovedpersonen Ignat og mora hans Natalya (i væffal trur jeg at Natalya og mora var en og samme person, men det er neiggu ikke greit å si), krig og elendighet, noen tilsynletande randomme folk vi ikke har sett før, nærbilder av kunst, tyrefektere, og kinesiske maoister. For å gjøre det hakket mer forvirrende, er noen klipp i svart-hvitt, mens andre er i farger. Vanligvis når filmer velger å ha med begge deler, pleier det som regel å være en opplagt grunn for det. Her, derimot, virker det tilfeldig hvilke klipp som er i farger og hvilke som ikke er det. Vibeke fant faktisk på å sammenligne filmen med Monty Python - alt virker totalt random og omtrent uten mening. Men selvfølgelig, når det gjelder filmer av denne typen er jo absolutt alt metaforer, men det hjelper ikke når jeg det ene øyeblikket sitter og ser på en brann i nabohuset, før det er sceneskifte og vi er i Ignats drøm, som så våkner og er voksen (eller kanskje var det en annen enn ham? Vanskelig å si), før vi brått er i stua til en spansk familie. Replikkene virker også helt tatt ut av det blå. Ettersom filmen er relativt lite kjent, er det vanskelig å google fram noen eksempler, for jeg husker ingen i hodet nå, men de kunne likeså godt ha sagt "Jeg kjeder meg når jeg henger etter knærne i forvokste aspargeser." "Virkelig? Men potensmiddel med ertesmak hjelper mot det meste!" Du skjønner hvor jeg vil hen...

Også er det filmmusikken, som er et stykke for seg. Den er i beste fall malplassert. Skrekkfilmaktige strykere mens Ignat leser bibelvers for et menneske vi aldri får greie på hvem er. Pompøs og dramatisk kor der folk vandrer fredfullt gjennom skogen. Og plutselig! Idet den av og til gospelaktige musikken når sitt klimaks, får vi flasha opp et maleri av ei 16oo-talls frue! Wtf!?

Men én ting jeg virkelig likte, er sjølve måten den er skutt på. Flere av bildene, særlig svart-hvitt-sekvensene, er visuell poesi. Man ønsker at de bare skal vare og vare.

Men hva handling angår, er den umulig å få tak på. Kanskje hvis man er flinkere til å sette sammen scener som kommer i tilsynelatende meningsløs rekkefølge i ei som virker mer logisk, eller er flinkere til å legge merke til og tolke filmatiske symboler enn meg, at man kan skvise en slags forståelse ut av denne filmen. Inntil videre er det for meg umulig å si om den er bra eller dårlig - jeg forstod jo ikke et forbanna sekund av den! (Men jeg skal dømme ut fra meningene til brukerne av IMDb, er den visstnok dritbra.)

Dommeren har talt: 3