Soracon + The Machinist (2004)

Åh, jeg var på Soracon i dag med Ingrid. Det var så kos! Og der møtte vi Morten, og også Pompom og Pimpom fra AsiaJam-forumet. Mange flinke cosplayere som har overbevist meg om at jeg MÅ cosplaye på neste Desucon, antakeligvis som Rikku fra Final Fantasy X. Og klemmekonkurransen, ikke minst! Det er så fantastisk herlig når alle går rundt og vil klemme deg. Jeg er nesten øm i hele trynet, uten at det er negativt av den grunn. Ikke alle som ville ha en klem var med på konkurransen engang, så det var ekstra kos. Sist gang jeg fikk så mange klemmer i løpet av en dag, må ha vært på skoleavslutninga i 10., og det sier litt. Til og med veska mi (den rawrness-tingen, vettu, som jeg fikk av Vibeke i bursdagsgave, og som jeg har bilde av i aprilarkivet) fikk klemmer, og mange komplimenter. Og jeg spiste Pocky og sære dropser med kryddersmak, og drakk sukkervann med kullsyre, og klemte enda flere mennesker. Ingrid, som i motsetning til yours truly hadde med litt flere kronasjer enn akkurat nok til inngangsbillett og togtur hjem, kjøpte sin egen Death Note (til å skrible navn i, altså - beware!), rosa kaninlue og hårbøyle med katteører. Yayness!

Stemningsbilder ohoy:

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Da jeg først så The Machinist, blei jeg helt i hundre. Vibeke la en demper på stemninga ved å peke på åpenbare hint, enda flere åpenbare hint og atter åpenbare hint. Men! Nå skal jeg starte i riktig rekkefølge her og gi dere alle en pent og pyntelig liten synopsis.

The Machinist er historia om maskinisten Trevor Reznik, spilt av ingen ringere enn Batman himself, Christian Bale, i en noget tynnere og bleikere utgave enn hva vi så ham som i The Dark Knight. Han har ikke sovet på ett år, noe som sliter på ham både fysisk og psykisk. Arbeidskollegene hans misliker ham, og en dag får hans manglende konsentrasjonsevne fatale følger. Ulykka ender med at en av kollegaene hans mister armen, noe som gjør at Trevor får en enorm skyldfølelse. Omtrent samtidig begynner mystiske og uhyggelige beskjeder skrevet på post-it-lapper å dukke opp i huset hans. Og hvem er egentlig Ivan, den nye ansatte i bedrifta Trevor jobber, men som av merkelige grunner ikke engang er skrevet opp på lønningslistene?

Bare for å få det unna: dette er ikke for sarte sjeler. Nå mener jeg ikke reint fysisk. Selvfølgelig er det noe blod og gørr, men det er ikke verre enn at de fleste tåler det. Nå tenker jeg mer på hvor psykisk hjemsøkende den er. Hele filmen er skutt med et uthviskende, dust filter som gjør at kontrastene glir over i hverandre og at én farge dominerer hver enkelt scene. Herr Bale sjøl vagler rundt med bulende øyne og måpende ansikt, ikke helt ulik visse skrekkfilmfigurer. Ser man bort fra at The Machinist er mer skremmende enn de fleste skrekkfilmer, da. Som sagt snakker jeg ikke om det man reint fysisk ser, men det er ei gjennomgående dritcreepy stemning som regjerer her. Den snikende musikken, de løse trådene som bare blir gufnere og gufnere jo mer man finner ut, enkeltbildene som snarere antyder enn skyfler gugga opp i trynet på folk, noe som viser seg å være uhyre mer effektivt skremselsmessig enn nettopp sistnevnte.

Plottet er særs gjennomtenkt. Man får hint underveis, joda, men til tross for at man gjennom hele filmen sitter og har en vag anelse om å henge med, greier man ikke å finne den siste puslespillbrikka som gjør bildet komplett. Når man endelig får vite det, derimot, er det en deilig aha-opplevelse, og uten unøvendige overforklaringer går det likevel opp for en hva som hele tida har pågått, uten at man blir sittende med spørsmålstegn tatovert både i huet og i ræva, noe som ofte er tilfellet med filmer av denne typen. Som sagt ville Vibeke ha det til at hinta var for åpenbare, men jeg er ikke enig. Sjøl om de er der, og det er ganske mange av dem, greier man likevel ikke å finne ut av det før helt til slutt. I væffal ikke jeg, da.

Så vidt jeg ser det er The Machinist en bortimot perfekt thriller. Den makter å snike seg under huden din på en ufattelig ubehagelig måte, men du ønsker deg ikke ut av det grepet av den grunn. Det hele er sinnssykt spennende, og kjører nervene dine til det snart ikke er mer igjen av dem, og du greier aldri å nekte for at du nyter det. Gode rolleprestasjoner av habile mennesker øker inntrykket enda noen hakk. Innafor sin sjanger er den utvilsomt noe av det beste du kan se.

Dommeren har talt: 6