La tigre e la neve (2005)

Innledningsvis må jeg få lov å nevne at siden jeg så Livet er herlig (La vita e bella), har jeg hatt stor sans for Roberto Benigni. Det var derfor jeg ikke var helt forventningsløs da jeg satte plata i speller'n. Det italienske multitalentet skuffa ikke.

Filmen er skrevet og regissert av ham sjøl, og han spiller også hovedrollen som proffesor i poesi, Attilio de Giovanni. Han er håpløst forelska i den nydelige Vittoria (romantisk nok spilt av hans kone i virkeligheten, Nicoletta Braschi), som dessverre ikke har heeelt de samme følelsene for ham. Hun er forfatter, og blir med dikteren Fuad til hans hjemland Irak for å skrive en biografi om ham. Men krigen der rammer også sivile, noe stakkars Vittoria får erfare. Hun blir offer for en eksplosjon, og havner i koma på et sjukehus i Bagdad. Fuad ringer Attilio for å bringe den tragiske nyheten, og forteller at hun ikke har lenge igjen. Nå er det opp til Attilio å foreta den ca. umulige reisa fra trygge Italia til herja Irak for å berge den personen han elsker.

Ut fra plottet høres nok dette ut som en hvilken som helst romantisk film, men hallo. Dette er Roberto Benigni.

Akkurat som i Livet er herlig, er ikke de tragiske temaene som tas opp nok til å sette en stopper for den humørfylte stemninga som preger filmen. Men der Livet er herlig tidvis blei så rørende at man måtte tørke noen tårer, er det litt for kort mellomrom mellom de utrolig komiske og absurde situasjonene i Tigeren og snøen, som den norske tittelen er. Ikke at det er noe negativt - dette er tvert imot sinnssykt vellykka, og jeg fikk av og til vondt i magen av latter - det blir bare ikke til at de bevegende scenene varer lenge nok til at seeren rekker å bli oppriktig trist, til tross for at det, for all del, er flere grunner til å føle seg litt melankolsk etter hvert som man fraktes gjennom de fargerike og noen ganger helt sprø scenene. Det er krig, det er død, det er fattigdom, men vi får aldri dvelt lenge nok ved de fæle øyeblikka til at dette blir ei tåreperse av den grunn. Som sagt er den det stikk motsatte, nemlig en livlig feel-good-film, og man kan ikke annet enn å bli sjarmert over åssen Attilio ikke bare ofrer absolutt alt for sin kjære Vittoria, men også åssen han nekter å innse deprimerende fakta, som at Vittoria er døende.

En annen ting jeg virkelig likte her, er symbolbruken. Den er subtil, uten at man overser den av den grunn. Sluttscenene er blendende vakre i all sin fargeprakt og fornuftigstridighet, og ikke så reint lite poetiske, noe som igrunn bare skulle mangle, ettersom denne filmen dreier seg i hovedsak om tre skribenter, som titt og ofte siterer ymse poetiske verk.

Konklusjonen min er at dette er en søt og romantisk film, som passer ypperlig for alle som verdsetter det skrevne ord, samt en sunn dose god humor.

Dommeren har talt: 5