Kjærleik er å vilja vel

Hadde egentlig ikke tenkt å blogge allerede nå, for jeg tenkte at jeg ikke kom til å vite hva jeg skulle si så fort, men hey, la oss fjese det: jeg kjeder meg en liten smule.

Så! I går holdt Gåte, et band jeg har elska med blodrød lidenskap siden ungdomsskolen en gang, sin aller siste konsert på Operataket. Ironisk nok var det første gang jeg fikk somla meg til å se dem live. Og bare for å nevne dét først som sist: jeg går aldri på konsert for å ta bilder, så til tross for at mobilkameraet mitt innehar hele 8.1 megapixler, blei det ikke noe verdt å vise fram. Likevel har jeg tjuvlånt noen bilder tatt av Sunniva Grimsgaard som er lagt ut på Facebook-sida til event'en bare for stemningas skyld.

Og hvilken stemning.

Det et kjent og vedtatt at en magisk konsert ikke lar seg gjengi i ord, og i væffal ikke i ord i et simpelt blogginnlegg, så jeg skal ikke prøve på noe jeg ikke kommer til å få til uansett. Men likevel. På en måte skulle jeg ønske litt at det bare hadde vært meg og scena, og ikke noen hoder for mye og en vannpytt i veien, men likevel: Gåte er en av mine aller beste konsertopplevelser. Dessuten var det min aller første konsertopplevelse der jeg hadde hørt nesten alle sangene fra før. Oftest er det sånn at jeg liker noen sanger av et band veldig mye, og så finner jeg ut at jeg skal på konsert med dem, og så plutselig blir jeg servert så mange andre sanger som jeg elsker at jeg egentlig ikke begynner å høre ordentlig på dem før i etterkant. Sånn var det jo ikke her, da, og det var en unik følelse å vite nøyaktig når fela kommer inn, eller når klimakset nås, eller når sangen blir ferdig med et smell. Eventyrlig.

Og så spilte de alle yndlingssangene mine. Seriøst, bare hør på Knut Liten og Sylvelin:



Bare sjølve oppbyggina i den sangen er helt sinnssyk. Hvis en sang inneholder noen form for dramaturgi, er denne en thriller. Måten den begynner nesten knapt uhørlig, til den tar helt av i et fantastisk inferno av instrumenter og Gunnhilds surrealistiske stemme, er bare helt sinnssykt. Jeg gir meg ende over. Og så Springleik, da. Tenk at jeg fikk høre den live:



Jeg greier ikke å beskrive de psykdelisk-destruktive bildene jeg får i hodet av å høre den sangen, og som et levende stykke musikk rett framfor meg, var det like før jeg trippa. En eller annen gang i løpet av livet skal jeg lage en kunstkortfilm med den sangen som soundtrack.

Og videre fikk jeg Rike Rodenigår! Kjærleik! Kara tu omna (med den drøyeste vokalprestasjonen noensinne)! Snåle mi jente! Stengd dør! Og bare massemassemasse annet, toppa av Sjåaren helt til slutt, som var så rørende at hadde den vart i bare et minutt til, hadde jeg begynt å sippe.

Tusen takk for at dere er så utrolige som dere er, Gåte, og tusen takk for at dere er det beste norsk musikk noen gang har hatt. Hvis dere noen gang vil spille en konsert igjen, skal jeg være der, om det så blir på Nordpolen.

Og helt til slutt må jeg bare få lov til å medgi at Magnus garantert er det tøffeste mennesket i hele verden.