Kristine - en analyse

(Nå innså jeg at "analyse" kan leses som "anal-yse." Hva enn "yse" er for noe.)

Jeg får fortsatt ikke sove, så det eneste naturlige å gjøre, er å sitte og ta masse teite personlighetstester på internett. Og ikke snakk til meg om pakking.

Den første jeg tok gikk ut på å finne ut hvor man stod hen på en femgrads skala. Og her står altså jeg:


Ikke et fryktelig overraskende resultat. Da var den neste jeg tok, som gikk ut på at jeg skulle laste opp et bilde av meg sjøl rett forfra og uten å smile - jeg snappa et kjapt og stygt et på Photobooth som dere overhodet ikke får se - litt mer spennende. Den får meg jo til å virke som en mysende hammerhai:


Om ordskya som fulgte, som skulle inneholde egenskapene mine, var et resultat av målinger av trynefaktoren min eller konsekvensene av en del spørsmål jeg svarte på, vites ikke. Poenget er i væffal at den hadde mye trivelig å si om meg:


Både open to new experiences (skal jeg dømme ut fra den første) OG unadventurous, altså. Ikke verst.

En annen målte hvor mye jeg var det og det prosentmessig:


Jeg husker ikke helt hva konseptet bak enneagram, som det kaltes, var for noe, men her blir det i væffal utdypa. Som dere kan se av tabellen over, er jeg hypersensitiv. Hurra:


Misplaced children og real family. Så fint at jeg gikk på Skiringssal, da. Er det rart jeg ikke vil begynne på et nytt sted?

En atter annen skulle finne ut av om jeg trudde at eksterne eller interne faktorer styrer liva våre. Den beviste for ørnte gang hvor ansvarsfraskrivende jeg egentlig er:


Mental disorders-test er alltid greie å ha med seg, og denne målte til og med resultata opp mot gjennomsnittet:


Jeg er i væffal mindre paranoid enn the average Joe, da. Men seriøst, mindre antisosial? Det hadde jeg aldri trudd. Men så lærte jeg jo noe på folkehøyskole og, da, som jeg snakka om for litt siden.

Og fordi jeg ikke visste hva histrionic var, men som jeg tydeligvis var veldig mye:


Så vendte jeg meg mot min gode venn Freud. Det viste seg at jeg ikke elsker fyren uten grunn, for testen som var basert på hans psykoanalyser, var nesten gørrskummelt accurate:


Cattell regna ut fra seksten faktorer, og ved hjelp av en test som baserte seg på hans hurlumheier, satte den meg inn i et skjema som ser sånn ut:


Nevrotisk og innadvent. Hurra for meg.

Her er noe jeg ikke helt husker hva er for noe:


men som blei fulgt opp av denne:


Og nå innser jeg at hvem som helst som leser dette om meg uten å ha møtt meg i virkeligheten, sannsynligvis får et helvetes førsteinntrykk. Bwahaha... ha?

I morra skal jeg se igjen folk. Mamma er kjempebekymra fordi jeg gjør ting så tett opptil Bø, men uansett hva jeg forteller meg sjøl på gode dager, så vender jeg alltid tilbake til det at det er slutten på noe framfor begynnelsen på noe. Jeg veit at jeg ikke burde bekymre meg for å skli vekk fra vennene mine når de tross alt er så gode som de er, men igjen; kanskje det er derfor jeg bekymrer meg så fælt. Før hadde jeg liksom ikke all verden å tape. Gleder meg uansett til å se Thomas i morra. Han er vel den eneste av de jeg trenger å se igjen i løpet av sommeren som jeg faktisk ikke har sett siden skoleslutt.