Hvem sier man ikke lærer noe av folkehøyskole?

Pre-Skiringssal: Jeg hata nye folk, fikk angst av tvunget sosialt samvær, og hadde venner som jeg så på film, sladra og festa med. Ikke sjeldent fant jeg på unnskyldninger for å slippe å være med på saker og ting, og sjøl om jeg blei med og hadde det gøy noen timer, lengta alltid deler av meg etter å være aleine, og jeg kunne i væffal ikke finne på å sove over hos noen, for da blei jeg bortimot aggressiv neste morgen, som en slags reaksjon på sosialoverdosen jeg hadde opplevd. Jeg funka ikke uten masse aleinetid i løpet av en dag, og syntes det beste i verden var å være aleine hjemme, deilig isolert som følge av førerkortet jeg ikke hadde og bussavgangene som ikke var der.

Post-Skiringssal: Jeg blir fortsatt nervøs ved tanken på mange nye folk på ett sted, og tvunget sosialt samvær er fortsatt ganske urovekkende, men jeg har fått venner som jeg faktisk savner når de ikke er her - hvilket vil si ganske ofte nå i min sommerferieavsondra tilværelse. Jeg kjenner at det faktisk er ganske mange jeg er oppriktig glad i, og - herregud - jeg tar til og med initiativ til å finne på ting med folk. Jeg får sosialabsitenser, og gruer meg til ferier og ensomhetstid. Det er så ille at jeg til og med vurderer å delta på et par av arrangementa som er en del av åpningsuka i Bø, og det er ikke med folk jeg kjenner en gang. Jeg er ganske livredd for folka jeg skal bo med, men er likevel letta over at jeg skal bo i kollektiv, fordi jeg trur enebolig hadde drept meg.

Hei hurra. Dette er vel min måte å si at jeg har begynt å glede meg en liten smule til jeg kryper ut av skallet om ei uke.

I morra skal jeg leike med Henrik i hovedstaden. Det vil bli min sannsynligvis siste kontakt av skiringssalsk grad før Telemark kommer og tar meg. Men jeg har jo faktisk et liv etter det og (20. AUGUST OMGGGG). Jeg mener, jeg hopper jo ikke akkurat ned i et svart hull heller. Håper jeg, da.