Lettere forelska

Det er bare én dag siden jeg blogga sist, og egentlig føler jeg at jeg burde skrive noe mer utfyllende om Bø, men det får bli en annen gang, for her om dagen, kanskje fredagen rett før jeg reiste, var jeg innom Facebook-profilen til Eirin, og kom over Vladimir Kush. Og jeg kommer sikkert ikke til å ha sånn altfor mye med tid i dagene framover (som sagt, fadderuke, konserter og helt seriøst masse å lese og sette seg inn i), og jeg føler at alle bare må oppdage ham NÅ for de som ikke har gjort det ennå, for herregud. Jeg skal innrømme at jeg egentlig ikke helt har hatt noe ordentlig forhold til billedkunst, og at jeg er flinkere til å bedømme om kunsteren er teknisk flink enn om jeg faktisk liker jeg det ser. Når det gjelder kjære Vladiboy, greier jeg faktisk å si veldig rett ut at FY FAEN, DETTE LIKER JEG NOE SÅ SINNSSYKT GODT. For bare, bare, bare herreguuuud:


Min gode venn Dalí, jeg er fortsatt veldig glad i deg av åpenbare grunner, men sjøl om jeg egentlig ikke veit hva jeg snakker om, trur jeg faktisk at surrealismen for min del har fått en sånn overmannaktig skikkelse i denne Kush. Og hvis du bildegoogler, vil du se at dette bare er et fryktelig snevert utvalg av bilder som bare er så overjordisk vakre at jeg nesten er glad jeg verken kan tegne eller male, for da hadde jeg så sykt aldri noen gang kunne ha følt meg tilstrekkelig igjen. Trur jeg.

Nå burde jeg vært på filmklubben her i Bø og meldt min interesse, men så endte det visst opp med Pepsi max på hybelen aleine i steden. Ja, ja. To dager fylla på rad gjør sitt, for å si det sånn.

Men ja. Vi snakkes, går jeg ut i fra. En eller annen gang om kanskje litt lenge.