Fiji Kitsune fra landet bak drømmer

Hva skal vel en blogg brukes til om ikke skruppelløs sjølpromotering og egosentrisme?

1. september kommer den andre Panthera-romanen min. Den skal kunne kjøpes fra nettsidene til Panthera og i utvalgte Libris- og Outland-butikker rundt om i landet, samt på Dragens hule. Og ja, vel, jeg har jo faktisk brukt fire år på boka, så jeg håper den er litt bedre enn I dypet av en ruin. Og så føler jeg meg vel herved ganske ferdig med fantasy-sjangeren for ei stund. Her, ta et lite utdrag, og nyt etter beste evne:

(Foto: Daniell N. de Sousa)

---

Jo lenger ned vi ble dratt, jo mer av landskapet åpnet seg under meg. Det var trær, så skinnende grønne at de så fuktige ut, og etter hvert så jeg også blomster med enorme kronblader i farger jeg knapt nok kunne ha forestilt meg på forhånd. Sommerfugler på størrelse med hodet mitt virret svimmelt rundt, og dyr med store øyne, lange fingre og glatt pels var over hodene våre og innimellom buskene.

Da vi landet på bakken, slapp den andre Fiji hånden min for første gang. Først hadde jeg ingen balanse i det hele tatt, men etter kort tid lærte jeg meg at det å bevege seg her var en fryd. Jeg oppdaget at jeg kunne ta kjempestore skritt som førte meg lenger av gangen enn skrittene jeg tok hjemme, og jeg kunne klatre i de enorme trærne uten vanskeligheter. Jeg svingte meg oppover trestammen til et av dem ved å ta tak i lianer og grener som hang og stakk ut fra den. Som om en slags motsatt tyngdekraft trakk meg, var jeg oppe i trekronene fortere enn jeg trodde var mulig. Jeg dyttet løvverket til side, og oppdaget at det var det enkleste i verden å klyve ut og opp på de helt øverste bladene og bare bli sittende der. Lyset på denne planeten kom ikke allestedsfra som det gjorde hjemme, men var konsentrert i en skinnende ball som stakk i øynene hvis jeg så direkte på den. Men denne ballen fikk området rundt meg til å gløde på en måte som liksom kom innenfra, og alt virket så uendelig… levende. Alt pustet rundt meg, og da jeg selv tok et dypt innpust, føltes det som om jeg luktet alt samtidig. Vann, krydder, jord, planter, det var liksom et snev av alt, og jeg foretok lange reiser inne i hodet mitt bare basert på duftene.

Men synet! Oppe fra trekronen kunne jeg se en bred elv sno seg langt fremme ved horisonten. Den lignet flytende gull. Og med det samme hørte jeg en lyd, og da jeg så opp, strøk en enorm rosa fugleflokk forbi.

Jeg reiste meg. Føttene mine var nesten ikke nær løvet engang, og jeg visste at jeg kunne fly. Jeg strakk begge armene ut til sidene, og tok meg tid til å føle på vinden. Den var lun og varm, og med et slags strøk av noe vått. Uredd lente jeg meg fremover, og en het oppvind tok tak i brystet og magen min og løftet meg opp over trekronene, og jeg kunne snu meg, ligge på ryggen og bare drive av sted mens øynene mine fortapte seg i det evige blå over meg.

Da jeg rullet rundt på magen igjen, peilet jeg meg nedover mot bakken. Den andre Fiji hadde kommet frem fra skogbrynet, og hun smilte opp mot meg. Jeg smilte tilbake, og hadde kursen rett mot henne…

Da plutselig bakken under henne revnet. En stor sprekk, som dukket opp av ingensteds, og knakk opp landet fra der hun stod og flere kilometer innover, vippet henne i overbalanse. Jeg prøvde å fly fortere, men det gikk ikke, og noen hundre meter unna var jeg vitne til at hun skrikende falt ned i den nyåpnede revnen.

Fortvilt så jeg meg om etter et sted å lande, men bakken under meg var i kaos. Biter av bakken ble flerret opp og slukt av en usynlig energi langt nedenfra et sted, de stolte trærne fra den fuktige skogen ulte idet de falt overende mens barken splintret, og dyrene prøvde å flykte, men snublet i sine egne ben og datt med ansiktene først ned i fallgruvene.

Blodet dundret i tinningene. Fingrene mine føltes numne, og balansen der jeg svevde ble vanskelig å opprettholde. Jeg kunne kjenne meg selv ramle ned gjennom luften; et hjelpeløst offer for den magnetiske kraften det ikke nyttet å kjempe imot.