Remember, remember the fifth of November

Jeg skjønner ingenting. Jeg veit fryktelig lite. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre nå, eller åssen jeg skal gjøre det. Men saken er at da jeg gikk på jobb i dag, skjedde det omtrent som dette:



og deler av meg nekter fortsatt å tru på at gårsdagen faktisk skjedde, men den gjorde jo det, og Kristiania-Bohêmens feiring av Bonfire Night gikk over alle forventninger jeg overhodet kunne hatt, og nå bare... vil jeg være lykkelig resten av livet. Jeg håper jeg kan sortere dette. Det hadde gjort meg usannsynlig ekstatisk glad. Jeg føler litt at jeg kan nå dit nå. Kanskje.

Beklager at dette blei kryptisk, men sånn må det bli foreløpig. Og jeg beklager at jeg aldri viser dere bilder av livet mitt lenger, men når man nå en gang har gjort seg sjøl avhengig av engangskameraer, så må man leve med de upraktiske sidene ved det. Som at det ikke bare er å laste inn bildene på dataen samme dagen som man har tatt dem.

Føkk. Jeg er så glad og forvirra og redd at jeg ikke helt tør å tenke positivt, men ja. Jo. Gårsdagen skjedde jo.