torsdag 14. november 2013

Om å kjøpe røyk

Jeg forteller de dårligste vitsene i hele verden, men Hallgrim og Elisabeth ler og ler. De har begynt å kalle meg ”katten”; liten og angivelig søt, som følger etter dem overalt, men det er bare koselig. De spanderer så mye røyk på meg at jeg har måttet begynne å kjøpe min egen for å veie opp for den dårlige samvittigheten. Men jeg tør ikke. Det er jo helt idiotisk. Jeg er tjue år, og jeg har et bankkort som beviser det. Men hva om tonefallet mitt, måten jeg uttaler orda på, hva om kroppsspråket mitt, enten er jeg kanskje for sjølsikker eller helt omvendt, bare hva som helst, det kan jo være så mye, tenk om noe avslører at dette har jeg ikke gjort før, jeg er ikke en integrert del av miljøet, jeg er bare her fordi noen har forbarma seg over meg, egentlig er jeg en verdiløs etterdilter som skjelver i beina og gjør som jeg får beskjed om, verken mer eller mindre. Tenk om kassadama gjennomskuer meg. Tenk om Hallgrim og Elisabeth gjennomskuer meg. Tenk om alle gjennomskuer meg, og så ser de meg som jeg egentlig er, som den det alltid har vært meninga at jeg skal være, som den jeg sjøl har kjent hele livet og som jeg har hata like lenge, tenk om. 
    ”Jeg tør ikke”, sier jeg til Elisabeth. Hun forstår ikke problemet, men lover at hun skal være med meg når jeg gjør det. Heldigvis har jeg vært med Hallgrim og Elisabeth såpass mange ganger at jeg veit at man skal si ”tjue løkki” og ikke ”tjue lucky strike”, for da sier man implisitt at røyking er en naturlig del av selvet ditt, det har alltid vært sånn, så selvfølgelig som pusten. Det er det jeg skal si.
   Og så står vi der, Elisabeth og jeg, i køen til kassa, og jeg skjønner at jeg ikke kan si ”tjue løkki” fordi det er jo ikke sant, hvem er det jeg prøver å lure, jeg lurer jo ikke engang meg sjøl, og hvem skal da i så fall kunne tru på meg, det er som å spille skuespill og attpåtil være skikkelig dårlig i det.
    ”Skal jeg si løkki eller lucky strike?” spør jeg Elisabeth.
    ”Det er det samma”, sier Elisabeth.
    ”Jammen hva jeg skal si”, sier jeg.
    ”Du kan si løkki”, sier Elisabeth, og så er det plutselig min tur.
    ”Hei, jeg skal ha tjue lucky strike”, sier jeg, og han i kassa ser på meg, han trur ikke på meg, han har gjennomskua meg, jeg visste han ville gjøre det.
    ”Har du legitimasjon?” spør han. Jada, det har jeg, jeg gir ham kortet mitt. Så snur han seg i svingstolen, strekker seg til hylla over seg og tar ned ei pakke med tjue løkki. Jeg tar imot, betaler, og så var det gjort.
    ”Du greide det!” Elisabeth smiler, hun er jo oppriktig glad på mine vegne. Hun har sjøl kjøpt sjokolademelk, jeg kjøper noen slurker av henne ved å gi henne en løkki, og vi røyker og drikker sjokolademelk foran butikken, og dette skal vise seg å være et av mine lykkeligste øyeblikk i livet, og jeg kjenner det der og da også, og jeg ser det på verden; det er høst, bladene på trærne er aldri så intense andre steder, tåka er tjukkere her enn ellers, det er florlette ishinner over vanndammene, vi er 163,44 kilometer fra Oslo og 69,6 meter over havet, og livet er uendelig vakkert.

---

Utdrag fra samme greia som dette og dette. La oss bare kalle det "prosjektet" fra nå av.

I kveld skal jeg se Styrtet Engel på Nationaltheatret, og på tirsdag skal jeg sammen med andre Buskerud-forfattere lage adventskalender for Buskerud Fylkesbibliotek. Hipp hurra!

4 kommentarer:

  1. Jeg synes du skal få sånne inspirerte øyeblikk oftere. Skriv mer før det går over.

    SvarSlett
  2. Fikk øyeblikkelig assosiasjoner til den tida da jeg sjøl sto bak disken og spurte "Har du leg?" og var livredd for at personen skulle være eldre enn meg og ta det personlig at jeg spurte, eller enda verre: Le av meg.

    Har alltid syntes at du er flink til å stappe poesi inn i sånne små hverdagsting som egentlig er kjempestore. Dette er intet unntak.

    SvarSlett
  3. Akkurat det med å vise leg er det ganske så stor sannsynlighet for at jeg aldri vil bli spurt om siden jeg tilfeldigvis hverken røyker eller drikker. Ikke at det har så mye med saken å gjøre. Anyway, fin tekst og jeg er veldig enig med Sylvilel i at du er utrolig flink til å gjøre de små hverdagstingene om til noe viktig og poetisk og det er veldig effektivt og gjør at man kjenner seg igjen uansett om man altså ikke har opplevd problemstillingen selv. Og den der tanken om å bli gjennomskuet kjenner jeg skikkelig igjen for sånn er det utrolig ofte for meg hvis jeg er i sosiale sammenhenger, sånn at det føles som om jeg spiller skuespill og er dårlig til det i tillegg. Så, det er en veldig presis beskrivelse :)

    Trenger ingen anmeldelse, men håper du kan skrive bare noen ord om "Styrtet Engel" neste gang du blogger siden det er et stykke jeg nok ikke vil få sett selv, men som jeg er ganske nysgjerrig på. Og å lage adventskalender for et bibliotek hørtes kjempegøy ut :)

    SvarSlett
  4. Oi oi, takk dere! Veldig hyggelig med så fine ord :)

    Jeg skal se hva jeg kan få gjort med saken, Karoline :)

    SvarSlett