Kvartlivskrise

Stort sett går det bra, for som oftest tenker jeg ikke over det, men innimellom blir jeg urolig til langt inn i sjela når jeg kommer på denne sannheten, som noen ganger virker viktigere enn alt annet: jeg veit ikke hva som virker mest frastøtende, å jobbe eller å studere. Og noe av det må jeg definitivt drive med mens jeg håper på å en vakker dag kunne leve av å skrive. Problemet er at det er ingenting jeg vil. Ikke en eneste karrieremulighet som virker forlokkende, men jeg vil heller ikke ha en så kjedelig jobb som den siste jeg hadde (for de som ikke veit: jeg satt i en kjeller og putta penger på en boks i opptil tolv timer om dagen). Jeg kjeder meg og blir sliten av omtrent alt som fins av dagsysler, og når jeg kommer hjem, om det så er fra jobb eller studier, orker jeg ingenting. Og hvis dette skal være hele livet fram til jeg blir pensjonist, er det så begredelig og forferdelig at jeg ikke skjønner hva jeg skal gjøre for å klare det. Jeg mener, åssen gjør folk det? Jeg syns det er utrolig nok når folk i klassen min har jobb ved siden av studiene, for jeg syns bare én ting å tenke på av gangen er altfor mye. Hva er normale mennesker lagd av som jeg ikke er? Og liksom, når man snakker med rådgivere og sånn, og de spør "jammen hva vil du gjøre?", så tenker jeg at jeg vil skrive, og det er det eneste, alt annet virker helt fryktelig, men ikke engang dét får jeg til om dagen.

Ja, ja. På den positive sida har vi endelig fått henta oss en Playstation, og det har jo gått som det måtte gå: