Tre anbefalinger på L

Lime Crime - Okei, det har vært mange kjipe anklager mot Lime Crime. Men så lenge det er ord mot ord, har jeg bare min egen erfaring å basere meg på, og den er veldig god. Men altså, hvis du er interessert i å finne ut hva det går ut på før du eventuelt kjøper noe, så bare google Lime Crime, så finner du det ganske kjapt. Uansett, Lime Crime selger sminke til alle anledninger, eller kanskje aller mest til de anledningene man vil glitre ekstra. Og for min del er det ganske ofte. Sjøl har jeg allerede en glitterøyeskygge, en primer og en leppestift derfra. Jeg innrømmer det: Lime Crime var det sminkemerket som fikk meg til å ville gå med leppestift i det hele tatt, for egentlig har jeg en litt underlig leppestiftfobi. Og alt passer liksom så fint sammen. Det er for eksempel bare noe med måten hjemmesida ser ut på som perfekt komplementerer de magiskglitrende produktene deres, og når man kjøper noe derfra, får man dem i en kjempefin gaveeske fylt med tryllestøv, sånn bortimot. Og så er jeg jo en sucker for sånne egentlig ubetydelige detaljer, men jeg liker så godt når sminkeprodukter har så fine navn! Bare klikk rundt på de forskjellige tinga, så skjønner dere (kanskje) hva jeg mener. Og man kan sikkert si mye rart om grunnlegger og daglig leder Doe Deere, men jeg syns hun har en utrolig kul stil, og poster mye inspirerende på Facebook-sida si. Akkurat nå er forøvrig Zodiac-glitterne deres de jeg sikler mest på, og liksom bare, se på dette promobildet for Alchemy-settet deres, da:

GIR DET DEG LYST TIL Å KJØPE ØYESKYGGE OG LEPPESTIFT ELLER WHAT? Så så så fint. Og sånne fine kampanjer når de lanserer noe nytt har de altså alltid. Både magisk og inspirerende. Enda mer om Alchemy-kampanjen finner dere for så vidt her fra Firefly Path, noe annet som er veldig magisk og inspirerende, men mer om det en annen gang. Kanskje.

Den lengste reisen - Å, som jeg savner å være tween! Ting hadde liksom en tendens til å begeistre og engasjere meg på en helt annen måte da enn nå. Uansett, jeg fikk pek-og-klikk-PC-spillet Den lengste reisen til elleveårsdagen min for, herregud, tretten år siden. Dere veit, på den tida da man kjøpte PC-spill som en tretti - førti centimeters høy rektangulær pappboks med et lite CD-cover inni. Jeg blei forelska i spillet med én gang. Det tar altså for seg atten år gamle April Ryan, som lever i år 2200-og-ett-eller-annet, som studerer kunst i en liten by kalt Venice. Det April er helt uvitende om, er Balansen, og eksistensen av en parallell verden, Arkadia. Arkadia er dominert av kaos og magi, kontra vår verden, Stark, som styres av orden og naturvitenskap (nå veit dere som har lest Fiji Kitsune hvor jeg har fått den ideen fra). Balansen krever en Vokter, men Vokteren er forsvunnet - og April er den utvalgte som skal gjenopprette Balansen. Og liksom, dette er et såpass gammalt spill at grafikken ikke er i nærheten av imponerende i dag, men jeg syns fortsatt dette for det første ser ekstremt pent ut:

For det andre er det velskrevne dialoger, og en utrolig god og engasjerende historie. Gameplayet går ut på å plukke opp gjenstander og kombinere dem i puzzles, altså ikke ulikt blant annet Monkey Island og Syberia. Og det er ikke ofte jeg er patriotisk, eller syns noe er stas bare fordi det er norsk, eller bruker formuleringa "bra til å være norsk" eller hva som helst, men jeg syns faktisk det er kjempestas at dette er et norskprodusert spill, og hvorfor hvorfor hvorfor satses det ikke sterkere på spillutvikling her til lands, må jeg bli spillutvikler sjøl, kanskje? (For øvrig en gammal drøm jeg har, men jeg har for lengst innsett at jeg ikke er god nok i matte og sannsynligvis programmering). Eneste negative med Den lengste reisen, er at jeg opplevde slutten som et eneste stort anti-klimaks. Litt sånn, alle disse timenes spilling og sliting og oppbygging for, what, dette?! Men det er jo sikkert bare subjektivt, og man har det såpass gøy mens man spiller at det ikke egentlig har kjempemye å si.

Lindsey Stirling - Det er ikke lenge siden jeg snakka om Lindsey Stirling, og i den linken der sier jeg egentlig bare alt. Men altså, i tillegg til at fiolin, dubstep, hiphop og annen populærmusikk er en god kombinasjon på flere måter, så virker sjølve jenta så utrolig søt og trivelig at jeg blir liksom bare mer og mer glad i henne jo mer jeg ser av henne. I konsertinnlegget mitt har jeg allerede linka dere til den fantastiske låta Crystallize, og her har dere Zi-Zi's Journey, som jeg hører på hvis jeg har dårlig tid til toget: