Sola stod opp helvetes tidlig, og en jævlig lyd, jeg klarte ikke å bestemme den, jeg ville bare at den skulle slutte, var overalt.
Jeg åpna øya, fy faen, dette var så tungt, alt var tungt, det var så tungt å se rundt seg, omgivelsene veide så mye, det gjorde vondt å bruke øya, jeg var så varm, og så usigelig svimmel bare jeg lente hodet mot den ene sida istedenfor den andre, og Mio lå ved siden av meg, holdt armen rundt meg, begge var påkledde, hadde vi ligget sammen?
Det rykka i Mio. Denne lyden, denne uutholdelige lyden, det måtte være ei bombe, en flyalarm, noe infernalsk. Det rykka i Mio igjen, og han slapp taket i meg. Overkroppen hans spratt opp på en måte som minna meg om en sprettert. Jeg dro puta over hodet og prøvde å glemme både lyden og lyset, og jeg måtte for faen spy igjen, det lukta som om noe hadde dødd på hybelen, kunne ikke noen for helvete se til å åpne et vindu eller ei balkongdør, jeg svetta på ryggen, mellom låra, overalt, lyden ga seg. Jeg pusta ut og sov videre i noen sekunder før Mio rista i meg.
”Det var Joakim du het, ikke sant?” sa han.
”Jonathan”, sa jeg.
”Bli med meg til Oslo, Jonathan.”
”Jeg må sove.”
”Sov på toget.”
”OK.”
Han måtte fysisk dra meg opp av senga. Det var helt jævlig. Veggene rundt meg føltes som om de skulle dette sammen for hvert skritt jeg tok, eller for den saks skyld, for hver gang jeg flytta blikket.
”Jeg må hente tinga mine”, sa jeg.
”Neida”, sa Mio.
”Okei, da”, sa jeg.
Søstera lå fortsatt i en klump på liggeunderlaget. Spyet mitt fra kvelden i forveien hadde bomma på henne med kanskje ti centimeter. Hun hadde nok ikke fått med seg en dritt av brorens og mine eskapader. Ikke at jeg egentlig hadde gjort det heller.
”Hvorfor så tidlig tog?” spurte jeg.
”Det husker jeg ikke. Men jeg har forhåndsbestilt billett”, sa Mio.
Han styra litt fram og tilbake. Henta tannbørste og et cetera fra badet. Ingen ville kunne mistenke ham for å ha helt i seg nok alkohol for et helt liv forrige natt. Jeg fatta ikke åssen han gjorde det.
”Jeg har aldri vært så ferdig i hele mitt liv”, sa jeg.
”Lettvekter”, sa Mio. Deretter: ”Er du klar?”
Klar og klar. Jeg nikka.
Mio tok på seg sko og frakk og slang en bag over skuldera.
”Kommer du?” spurte han.
”Du, unnskyld meg, men… lå vi sammen i går kveld?” spurte jeg.
”Jeg er da ikke homo heller”, sa han.
Å nei.
Jeg fulgte etter ham ut i gangen, ned trappa og ut døra. Sjangla bortover i retning togstasjonen.
”Kan jeg ikke få lov til å hente tannbørsten min engang?” spurte jeg da vi var i nærheten av studenthjemmet jeg bodde på.
”Så kjapp deg, da, for faen”, sa Mio, og jeg jogga så fort den halvdøde kroppen min ville bære meg ned veien, over tunet og inn døra. Raska med meg nevnte tannbørste, noen klær, de viktigste bøkene og platene og datamaskinen min. Stappa alt i en plastpose jeg fant på gulvet og jogga tilbake, med presisjon og fart som en zombie.
”Nå har vi faen meg dårlig tid, ass. Har du sigg?” spurte Mio.
Jeg fant fram røykpakka fra lomma på frakken, ga ham en og tok en sjøl. Jeg angra umiddelbart. Nikotinet gjorde meg igrunn bare enda svimlere. Jeg klamra meg til armen til Mio mens vi stabba videre. Vi ligna forvokste småbarn som nettopp hadde lært å gå.
Vel framme på perrongen, var det fortsatt fem minutter til toget skulle gå.
”Det er så deilig å være ute i god tid”, sa Mio og stumpa sigaretten mot såla på skoen sin.
Det var like grått rundt meg som det føltes inni kroppen min. Tjukk tåke, den grå frakken til Mio, asfalten vi sto på. Jeg subba bort til nærmeste benk og la meg ned med lukka øyne som en uteligger. Så kom toget med sine hvinende bremser, hjul mot skinner, tenner mot tenner, gnissende fyllesjuke.
”Kom, da”, sa Mio og røska i meg. Jeg spøy, og så gikk vi på toget.
(...)
En gang for lenge siden var det noe som bedøvde meg. Noe som gjorde at uansett hvor mange som døde i en film, og uansett hvor mange strykere som hadde bidratt på lydsporet, klarte jeg ikke å røres. Ikke engang av dikt. Dikt kunne være bra eller dårlige, men ikke rørende.
Jeg prøvde intenst å føle noe på vandring fra Frogner til Majorstua. Vakre hus, høstsol, oransje blader. Kanskje jeg burde tatt med ei flaske whisky likevel.
Jeg kunne enkelt se for meg kunstnerprinsen her ute midt i den skjøre symfonien av klassisisme, kafeer og bøk, sakte vandrende med hodet opp og på skakke, lyttende til fuglekvitter, med steg som nesten ikke var nær bakken, skjerfet vaiende i vinden, en mjuk bris i de gylne lokkene hans. Håret mitt var av typen som var flatt og fett uansett hvor hardt uvær jeg var utfor. Jeg var lutrygga, hengslete og ikke så mye undrende over livets mysterier som forbanna på dem, og for meg var Oslo nok et sted å oppholde seg i påvente av mirakelet som var å få noe publisert, helst bli antatt av et av de store forlaga.
Det gikk opp for meg at jeg ikke ville tilbake til leiligheten. Jeg skjønte at jeg ikke skjønte hva i helvete jeg egentlig hadde begitt meg ut på. Jeg burde si opp hybelen min. Si fra meg studieplassen min. Ringe mamma. Skaffe meg en jobb. Finne meg et sted å bo, her kunne jeg jo ikke bli. Så vidt jeg hadde skjønt, var det ikke plass til meg noe sted i kollektivet.
Det kom noen bak meg. Jeg snudde meg. Det var Mio.
”Jeg vedder på at du ikke har peiling på hvor du er”, sa han.
”Litt, så”, sa jeg.
”Skal vi ta oss en øl?” spurte Mio.
”Hvorfor det?” spurte jeg.
”Jeg har ikke noen jobb. Noe må jeg jo finne på om dagen.”
”Åssen skaffer du deg penger?”
”Jeg er deprimert.”
”Er det lukrativt?”
”Ja”, sa han.
Vi gikk inn på nærmeste kafé og bestilte oss en øl hver.
”Hvem er egentlig hun der Patti?” spurte jeg, prøvde å få spørsmålet til å høres naturlig ut.
Mio trakk på skuldrene.
”Øyvind og jeg har kjent hverandre hele livet”, sa han.
”Hvem er Øyvind?” sa jeg.
”Nei, ikke hele livet. Jeg blei kjent med ham på ungdomsskolen”, sa Mio, ”han var ett år eldre enn meg. Begge hang på rockeverkstedet. Han var bare fjorten år og kunne tromme masse greier av Motorpsycho allerede. Jeg hørte at det var Motorpsycho. Jeg kunne alle sangene deres utenat. Jeg bare, ’hei’, og jeg var liksom platonisk forelska i ham, du veit hva jeg mener, og vi bare spilte masse sammen og så starta vi Overbalance.”
”Er det navnet på bandet ditt?” spurte jeg. For et satans elendig bandnavn.
”Øyvind, ass. Jeg er så glad i Øyvind”, sa Mio.
”Hvem er Øyvind?” sa jeg.
”Og så Oskar, da”, sa Mio, ”Oskar klina jeg med i fylla engang. Trur jeg. Det er ikke sikkert jeg gjorde det. Men det er noe med gutter med halvlangt blondt hår. De ligner liksom litt på jenter uansett åssen de ser ut ellers, de kunne hatt skjegg for den saks skyld. Jeg trur jeg tenner litt på tanken at de kanskje kan være transvestitter eller noe sånt.”
Vi kjøpte oss en ny øl hver.
”Oskar studerer filosofi på Blindern”, sa Mio, ”hvis du er homo, kan du sikkert ligge med ham, hvis du vil. Jeg trur ikke han er så nøye på det. Det er det vel ingen av de som studerer filosofi som er.”
”Hva slags bøker liker du å lese?” spurte jeg.
”Patti liker ham ikke, da. Oskar, altså. Men Patti liker nesten ingen, i hvert fall ingen av dem jeg kanskje har rota med. Hun er god til å merke sånt. Du skal ikke ta deg nær av det. Hun har jo også halvlangt blondt hår. Kanskje hun også er transvestitt. Det hadde blitt den sykeste pornofilmen i hele verden om hun, du og Oskar hadde hatt trekant og noen filma det. Jeg hadde sett den. Garantert.”
Hele tida mens han snakka, syntes jeg liksom at pupillene hans utvida seg og trakk seg sammen i samme rytme som hjerteslaga mine. Det måtte være en kosmisk tilfeldighet. Jeg hadde aldri hatt så lyst på noen før.
”Er du… bifil?” spurte jeg. Mio hadde kjøpt en øl nummer tre til meg.
”Er det ikke kjipt å drive og kalle mennesker for legninger på den måten? Å definere dem ut fra seksuell tiltrekning?”
”Det var ikke det jeg prøvde på”, sa jeg, ”men siden du åpenbart liker både…”
”Jeg forelsker meg. Det er bare problematisk å skulle finne opp tulleord for det hele tida”, avbrøyt han, ”hva om du skulle møtt ei jente, blitt kjempeglad i henne, for bare å finne ut at hun egentlig er en mann. Skal du liksom slutte å være glad i henne for det? Eller at du forelsker deg i en gutt, og går rundt og agonizer over det gjennom hele puberteten. Hadde du bare slått deg til ro med at du forelsker deg og at det er helt naturlig, hadde du sluppet det. Og se på alle de tullkukene som driver og skal skifte kjønn i hytt og pine. Hvis de bare tenker at menneske er menneske, og at kjønn er ett hundre og ørten prosent irrelevant, er jo alt helt greit. Er du ikke enig?”
”Betyr det at du vil ligge med meg om jeg spanderer neste øl?” spurte jeg og drakk bunnslammet av glass nummer fire.
”Jeg er da ikke homo heller”, sa Mio. Så reiste han seg opp og gikk mot døra. Der snudde han seg og sa: ”Kommer du, eller?”
(...)
Klokka var tre da vi kom hjem. Mio gikk inn på et rom, jeg gikk ut fra at det var hans eget, det samme rommet det hadde lukta puling av samme morgen, og spilte gitar. Jeg satte meg prøvende i sofaen i stua. Parketten her hadde riper og avflakkinger, malinga på veggene var ujevn. Sofaen var hullete og møllspist.
I skjenken under TV’en lå det diverse filmer. Jeg begynte å se på et eller annet utenlandsk noe med et fargerikt cover, men mista tråden fordi alle snakka noe merkelig asiatisk og jeg ikke gadd å lese undertekstene. Jeg skrudde den av og gikk inn på kjøkkenet for å finne kaffe.
Der satt skjeggivara og spiste brun guffe.
”Fy faen”, sa han da han så meg. Jeg rygga tilbake.
”Var det deg jeg antasta i går? I dag? Når faen er det? Faen, ass. Jeg er så jævlig dårlig!” sa han.
”Er det du som er Øyvind?” sa jeg svakt.
”Du er faen meg Jonathan, du”, sa han, ”faen. Jeg husker for faen hva du heter, for faen.”
”Jeg tok det som et kompliment”, sa jeg.
”Jeg trudde du var dame”, sa han.
”Jeg har guttetiss”, sa jeg.
”Ja, du har vel det, di hore”, sa han.
Da jeg endelig turte å sette meg ved kjøkkenbordet, så jeg at han smilte. Han hadde mat i skjegget.
”Ja, han liker utsulta blondiner, den godeste Mio”, sa Øyvind og så opp og ned på meg.
”Mye veier du? Femti kilo?” sa han og kløyp meg i overarmen. Jeg trakk på skuldrene og drakk kaffe. Øyvind smilte bredt.
”Nei, så lenge han ikke bytter ut meg med noen, er jeg fornøyd. Men jeg føler meg litt omringa, altså. Først Patti, så Oskar, og nå deg. Han er litt av en pimp, ass!”
”Hvor er Patti og Oskar?” spurte jeg. Jeg følte meg høflig og avmålt og lengtende etter en normal samtale, for én gangs skyld, noe jeg ikke hadde hatt på over et døgn.
”Oskar er på Blindern og Patti er på jobb. Hva driver du med?” spurte han.
”Skriver.”
”Å ja. Noe dypt?”
”Ja.”
”Skjønner.”
Burde jeg få meg en jobb? Før eller siden kom studensamskipnaden til å finne ut at jeg aldri kom til å ta eksamen, og jeg gikk ut fra at jeg måtte betale en eller annen form for husleie på dette stedet. Eller kanskje de bare lå med huseieren etter tur. Eller kanskje de okkuperte.
”Du er vettaskremt, er du ikke?” spurte Øyvind. Han så på meg.
Før jeg rakk å svare noe som helst, fortsatte han: ”Du skal bare slappe av, du. Jeg tar et glass for mye litt for ofte, men jeg er en grei kar. Mio, Oskar og Patti prøver litt for hardt å være kunstnere. Litt sånn, de drikker seg fulle for at de som skal skrive biografiene om dem den gangen de er døde legender, skal riste på hodet og tenke ’åh, for noen forfyllede bohemer disse gamle traverne var!´”
”Kulturhipstere”, sa jeg.
”Skål!” gliste Øyvind og heva kaffekruset.
Fine utdrag, fint skrevet og med veldig presise skildringer og god flyt. Dessuten har karakterene fine navn og språket er godt så ja. Fint :)
SvarSlett