søndag 8. mars 2015

Livstegn

Håret mitt har forandra seg litt igjen. Speilreflekskameraet mitt er umulig å vekke opp igjen fra de døde, så jeg har prøvd å ta bilder med telefonen min. Det siste halve året har jeg hatt kort, platinablondt hår med pastelldetaljer, og det har jeg også nå, men de delikate fargetonene i lilla og grønn er vanskelige for et så dårlig kamera som det på telefonen min å fange opp. For å vise dere fargene på en så rettferdiggjørende måte som overhodet mulig, har jeg noen kontrastredigerte bilder i fullt dagslys - der kan man se grunnfargen godt, men pastelldetaljene går litt i ett med resten - og noen uredigerte bilder tatt inne på badet (!) der man ser pastelldetaljene litt bedre. Helt i bunnen av håret, altså i det jeg hadde av ettervekst, er en lilla grunnfarge. Hvis dere kombinerer det beste fra alle bildene til et virtuelt bilde framfor deres indre øye, er det mulig å få en viss formening om åssen håret mitt ser ut akkurat nå:







Stol på meg. Det ser bra ut. Lars er veldig flink.

Jeg kom meg aldri til Tromsø for marssamlinga, da. I går var jeg med klassen min via Skype, så det var da noe. Fikk også vite at det har kommet inn over femti søknader til andreåret, noe som gjør at jeg skjelver i buksa. Denne gangen konkurrerer jeg ikke bare mot alt som rører seg av forfatterspirer rundt om i landet, men forfatterspirer som er så gode at de allerede har gått et forfatterstudium. Jeg skulle til å skrive at hvis jeg ikke kommer inn, veit jeg ikke hva jeg gjør, men det var bare sant fram til i går kveld, da jeg i dyp fortvilelse fant ut at jeg skulle søke på bachelor i allmenn litteraturvitenskap ved UiO, bare sånn i tilfelle. Det betyr ikke at jeg har lyst til å studere litteraturvitenskap, ikke i det hele tatt, faktisk. Men det er bedre enn å jobbe fulltid på den utrolig kjipe industrijobben min, noe som sleit meg totalt ut da det faktisk var realiteten min i 2012 og 2013. Helt ærlig driter jeg i litterære analyser, jeg vil jo skrive, og når jeg leser, foretrekker jeg å gjøre det uten å formulere et tisiders essay om åssen bruken av fri indirekte narrativ diskurs påvirker teksten ved siden av.

Men jeg orker ikke å sutre over smerten ved å studere litteraturvitenskap når jeg ikke engang gjør det ennå. I første omgang håper jeg bare at jeg kommer inn på andreåret i Tromsø. Så tar vi det derfra.

Ellers har jeg noen spennende dager i vente. Torsdag 19. mars skal jeg delta på en litterær salong på Drammensbiblioteket! Oppdraget er til og med honorert. Dessuten har jeg blitt invitert til utdelinga av Triztan Vindtorn poesipris den 21. mars, et arrangement som vanligvis koster 250 kroner. Stor stas! Dette skjer under Triztan Vindtorn-festivalen, som kan studeres nærmere her. Ta gjerne turen! I tillegg skal jeg trykkes i neste nummer av litteraturtidsskriftet Filologen, med påfølgende slippfest den 24. mars. Hadde igrunn vært koselig å se noen kjente fjes der òg, så you know... hvis du ikke har noe bedre å finne på.

Og dét må jeg ikke glemme: god 8. mars, alle sammen!

4 kommentarer:

  1. Så flott du er på håret. Jeg skjønner at du vil skrive, men for meg er håndverket skriving også det kan man tilegne seg gjennom å lese. Kodene i disse håndverka er tett vevet sammen, og mye av det man lærer på litteraturvitenskap kan også gjøre en til en enda mer presis skriver. Nå er det jo slik at det tar tid, og det kan ikke overføres med det samme, siden man alltid er mer oppmerksom på andres tekst enn sin egen, men jeg tror denne grundige dannelsen kan være god for mange skrivere. Uansett håper jeg selvfølgelig du kommer direkte inn på andreåret, men jeg ville bare slå et slag for litteraturvitenskapen. Selv synes jeg du er heldig og flink. Jeg er en av dem skriveskolene ikke vil ha, det derfor jeg håper at den lange veien også vil føre frem :)

    SvarSlett
  2. Gratulerer til deg også! Hyggelig om du vil lese innleggene mine om livet som medisinstudent. :)

    SvarSlett
  3. Jeg trur det er mest det at jeg ikke er så teoretisk anlagt av meg. Litteraturvitenskap er sikkert kjempenyttig for de som liker sånt, men jeg syns det er utrolig kjedelig. Det eneste grunnen til at det er backup-planen min, er at jeg tenker at det kan hjelpe meg til å få en jobb jeg kanskje vil kunne trives i. Skriveskoler er jo i første omgang et verktøy, og vi fikk dem ikke i Norge før på 80-tallet, og folk blei jo forfattere før det og :)

    SvarSlett
  4. Jeg skjønner deg, altså. Må bare slå et slag for fagfeltet mitt der jeg kan ;) Ja, det er sant de er et verktøy, men det er lett å glemme det. For oss som ikke kommer inn, er det jo slik at man tenker i banene. "Kanskje jeg ikke har det som skal til." Eller jeg gjorde det en kort stund, til jeg tenkte på alle som ikke kommer inn og som du sier alle som får det til uten skriveskoler også. Jeg tror fortsatt på at det er en ressurs, men nå tenker jeg også at skriving er et håndverk, og skriveskole eller ikke, hardt arbeid må til for å skrive. Dersom jeg ikke får det til så får det bli sånn, men når jeg brenner for å skrive, så skylder jeg meg selv å slåss for det. Uansett om jeg ikke skulle få det til har jeg i alle fall gjort mitt for å gjennomføre det jeg alltid har ønsket å gjøre. Da kan det ikke være bortkastet, men jeg skulle gjerne hatt et år med skriveskolefelleskap også, og det veksthuset jeg kan tenke meg det gir.

    SvarSlett