Kristines digitale diktsamling: Forelskelsesdikt

Det er jo litt pinlig hvor mange som har tårna seg opp gjennom åra, men skitt au. Syns faktisk overraskende mange av dem duger den dag i dag, ikke som stor poesi, liksom, men som keitete og naiv tenåringspoesi, som det jo også er. Kanskje dette er grunnen til at alle hovedkarakterene mine cirka noen gang er nettopp keitete og naive - det er liksom noe jeg behersker godt, da. I wonder why, liksom. Hø-hø.

Faen, denne forelskelsen

Jeg stirra på arket i timevis 
i alle fall minuttvis 
tok det fram fra sekken 
igjen og igjen 
glodde åpenlyst 
så folk lurte på hva det var 
de trudde det var noe spennende 
få se, sa de 
og jeg lot dem se 
men de blei skuffa hver gang 
det var jo bare et oppgaveark 
hvilken oppgave valgte du, spurte de 
og jeg husker ikke hva jeg svarte 
om jeg svarte 
eller noen ting 
det er forresten irrelevant 
for øverst på arket 
stod ei mailadresse 
og nei, jeg hadde ikke guts nok til å legge deg til 
det har jeg forresten ikke ennå 
men bare det faktum at det var di håndskrift 
fikk hjertet mitt til å banke akkurat sånn: 

dunk-DUNK… 
dunk-DUNK… dunk-dunk 
dunk 
DUNK… dunk-dunk-DUNK…

(7. oktober 2007)



Idioti satt i system

En patetisk dagdrøm 
En altfor kreativ tolkning av de meningsløse samtalene i mattetimene 
En narkotisk avhengighet av blikkontakt med smale, hasselfargede øyne 

Kall det hva du vil 

Men saken er at jeg aldri har tenkt på navnet mitt som vakkert 

før jeg hørte deg uttale det

(29. november 2007)



Du går forbi

Det blinket i noe forståelsesfullt 
Gravitasjonen opphørte ett sekund, to sekunder, tre sekunder 


og så snudde du deg

(2. januar 2008)



Bli med på kino?

hjerteslag over gulvet 
tre, to, ett sekund fra dørterskelen 
oksygen inn, karbondioksid ut 
raptus i hver fingerspiss 

tåke, tåke, tåke, tåke 

og et smil

(10. februar 2008)



To personer

Jeg har hjertet i halsen og torden i hjertet og du er cirka tjue centimeter unna meg 
og du har armene i kors og jeg har armene i kors (men dine er 
bittelitt høyere opp enn mine, for du er høyere) 
og jeg later som om hodet foran meg er 
i veien sånn at jeg må lene meg mot 
deg og kanskje, bare kanskje 
strekke pekefingeren ut i 
et fullstendig tilfeldig 
nøye planlagt 

kjærtegn

(14. september 2009)



Fregnene dine i sola

Jeg ser 
stjerner 

ved høylys dag

(18. oktober 2009)



Deg i profil

Skyggene av øyevippene dine rekker lenger enn alt i verden i forgrunnen av den døsige oktobersola der de mørkelegger utvalgte områder av kinna dine. Jeg tenker at alt det gule, brune, oransje under oss er et smykkeskrin av foreldreløst gull, og at den avvikende biten som har hekta seg fast i uværsskyhåret ditt bare er der fordi den ikke greide å holde seg unna. Jeg strekker meg opp på tå og tar den ut – merker teksturen av Sørlandets bløteste tordenvær – og lar den sove litt i gropa mellom pekefingeren og langfingeren før jeg lar den på ny flakse ned til sine brødre, akkurat som den gjorde for noen dager siden da bjørka dens gikk i dvale. Du snur deg – 

ta handa mi nå, du vakre – 


og fregnene dine slår mot meg som en absurd mjuk boksehanske midt i ansiktet, og jeg ser stjerner, for så tallrike og tindrende er de –

(26. oktober 2009)



Hver gang jeg ser deg, skulle jeg ønske at jeg var fotograf, for jeg vil fange deg, ta vare på deg, akkurat sånn som du er nå, vil kunne ta deg fram og være i dette øyeblikket til og med når du ikke er her og jeg knapt nok er her sjøl –

(1. mai 2011)



Hud

Slik at jeg kan 
studere deg fra alle vinkler 
og kjenne ansiktet ditt 
som om jeg var blind 
og bare trengte 
å legge handa mi 
over kinnet ditt; 
stryke lett og vite 
at det er deg og 
du er her 
og 

her er du

(8. mai 2011)



Den lille fordypninga mellom haka og underleppa di

Jeg vil at du skal se meg 
som jeg ser deg 

vil at du skal se at 
når jeg beveger på tommelen 
så er det ei sene ved håndleddet mitt 
som beveger seg 
den òg 

og at når jeg senker skuldrene 
så peker kragebeina fram 
litt mer enn ellers 

(for når du ser ned 
og håret detter fram i ansiktet ditt 
så drar du det bak øret med den ene handa 
og lar den hvile litt i nakken 
og akkurat dét 
er det bare du som gjør 

akkurat sånn)

(19. mai 2011)



Sjøl om jeg har veldig, veldig lyst


Noen ganger blir jeg så redd når jeg tenker på at det ikke fins noen bevis for at du var her. Sjøl om jeg liker å tenke det, er det ingen små karbondioksidmolekyler etter deg igjen i lufta her, og om det hadde vært det, så kunne jeg ikke ha tatt vare på dem i små glass med lokk og visst at de var dine. Noen tok kanskje et bilde av deg, jeg husker ikke helt, men jeg var ikke på det, og det er ingen som veit at du var her med meg akkurat nå. Eller vi veit det kanskje nå, men jeg har sett hjerner falle fra hverandre og komme i ustand før, og hvem vil vel høre på meg om noen år, rivende gal med oppspiste lepper når jeg påstår at jo da, du satt her, i denne sofaen, rett ved siden av meg, du drakk milkshake, og for hver gang du slurpa, smatta, svelga, hva som helst, tenkte jeg på å kysse deg, men det vil jeg aldri komme til å tørre, så isteden satt jeg med armene i kors, og den handa som var nærmest deg, brukte jeg til å sprike med fingrene, jeg veit ikke hva jeg håpa på, at du ville ta tak i dem, kanskje. Og dette er sannsynligvis det nærmeste jeg noen gang vil komme å skrive en kjærlighetserklæring til deg, for jeg er ikke flink med de rette orda, og jeg vil jo virkelig bare sette meg på toget og følge etter deg, men jeg har ikke penger til billetten, og jeg kan uansett ikke se for meg ansiktet ditt når jeg ringer på og spør: var du hos meg?

(10. oktober 2011)



Kanskje neste gang


Alt jeg skulle gjort; tatt deg i armen, vist deg parken, sagt at du har de vakreste kinnbeina jeg noen gang har sett. Vi kunne dratt i den katolske kirka, sovna på det øverste trappetrinnet i minusgrader, holdt hender mens vi talte isroser på glassmaleriene. Vi kunne løpt hele veien hjem, sklidd i de øde gatene, ledd til vi mista pusten, sunget at vi har fått livet i gave, glemt at i virkeligheten gjør vi ikke noe annet enn å stotre og rødme til hverandre.

(27. oktober 2011)