Med "nyskreven" mener jeg et par måneder gammal. Jeg skriver nesten aldri kortprosa og dikt lenger, noe som kanskje både er fint og dumt. Fint fordi det betyr at jeg skriver desto mer på romanprosjektet mitt og har fullt fokus på det, og det er jo nettopp romanen som er den sjangeren jeg jobber mest med og vil bruke mest tid på, men dumt fordi jeg liker jo egentlig å skrive og lese kortprosa og dikt veldig godt, og jeg har fortsatt en drøm om å gi ut ei kortprosasamling av noe slag (som, hvis jeg er heldig, kanskje til og med ikke ender opp som kjærlighetsbarnet til Tor Ulven og Frøydis Sollid Simonsen). Her er uansett noe jeg skreiv i juli som jeg er fryktelig usikker på, så usikker at jeg ikke har posta det noe "offisielt" sted ennå.
Jeg blir født hver gang jeg våkner. Et nytt sett med tanker, en ny personlighet, ett nytt jeg, hver gang jeg våkner. Klokka er åtte, sola skinner skrått inn fra åpninga mellom gardina og dørkarmen, jeg våkner, rykkes inn i en bevissthet som er bestemt av at klokka er åtte og at sola skinner skrått inn fra åpninga mellom gardina og dørkarmen, har tanker som er for store for denne kroppen, som breier seg ut i hele rommet, som et digert spøkelse som tar opp alt av plass, som svøper veggene inn i skygger som gjør at jeg sovner igjen, for bare å våkne når klokka er ni og sola skinner rett inn fra sprekken mellom gardina og gulvet, bevisstheten min er altfor liten, og den krymper stadig, blir så liten at jeg ikke kan finne den igjen inne i meg sjøl, jeg leiter i alle kroker, i alle celler, i alle molekyler, i alle atomer, men her inne er alt bare mørkt, så jeg sovner igjen, og når jeg våkner klokka ti, og sola ikke lenger skinner, åpner jeg øya og ser at verden er gjenkjennelig, jeg kan endelig ta steget over fra spedbarnsstadiet, jeg står opp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar