Min poetikk

Jeg har alltid skrevet, men jeg veit ikke hvorfor. De siste åra som jeg har skrevet, har jeg prøvd å reflektere rundt hvorfor jeg gjør det, uten å forstå det noe nærmere. Nå som jeg nå har fått i oppgave å nettopp snakke om min egen skriving, merker jeg at jeg gir opp før jeg i det hele tatt har begynt.

Det er så mange jeg kjenner som skriver som kan fortelle at de begynte å skrive på et visst 
tidspunkt. Det var etter mobbinga, har en venn av meg sagt, jeg blei mobba og turte ikke snakke med noen om det. I ettertid har jeg sett at det var noveller, ikke dagboknotater jeg skreiv, og skjønte at dette var noe jeg kunne drive med. En annen venn begynte med det litt på samme måte som jeg bestemte meg for å begynne på dansing da jeg var ti år, litt sånn for å finne ut om dette var en hobby man kunne holde på med. På videregående eller så fant hun ut at hun var god i det, og bestemte seg for å satse. Så kom hun inn på forfatterstudiet i Bø, der jeg blei kjent med henne.

En sånn historie har ikke jeg. Jeg husker ikke når jeg begynte å skrive, og egentlig har det ikke så mye med hukommelsen å gjøre. Kan du huske når du begynte å tenke over verden? Kan du huske når du begynte å legge merke til at mennesker har et kroppsspråk? For meg var det like selvfølgelig å begynne med skriving, eller rettere sagt historiefortelling, som det var å begynne å gå. Jeg skreiv før jeg kunne skrive, jeg lagde tegninger som jeg stifta sammen for deretter å fortelle hva som skjedde til foreldra mine. Da jeg faktisk lærte meg å skrive på førskolen, var det ikke så mye å lære seg å skrive som det var å få et helt vanvittig nyttig redskap til bruk for å fortsette skrivinga.

Jeg husker ikke hvor gammal jeg var da jeg innså at det faktisk ikke var så vanlig å skrive for mine jevnaldrende. Da de kom hjem fra skolen, så de på TV, klatra i trær, spilte kanskje fotball, hva veit vel jeg. Jeg veit bare at jeg skreiv, og stilte ikke spørsmål ved det, akkurat som at de som så på TV, sannsynligvis heller ikke stilte spørsmål ved hvorfor de så på TV. Det var i så fall heller et spørsmål om hvorfor ikke. Jeg var for liten til å reflektere over hvorfor jeg skreiv, og innen jeg var gammal nok til å reflektere over hvorfor jeg skreiv, hadde jeg allerede skrevet så lenge at jeg sannsynligvis hadde glemt det.

Så for å si det med et lett klisjéaktig preg, hvorfor puster du? Kanskje fordi det er nødvendig? Jeg veit i hvert fall at det for meg er nødvendig å skrive, og i likheten med pusten, kan jeg ikke bestemme meg for å ikke skrive. Jeg kan ikke ta livet av meg ved å la være å skrive, for før eller siden jeg vil komme til å begynne å skrive igjen, nesten automatisk. 

Men nå som jeg tross alt har holdt på med denne både mystiske og fullstendig trivielle skrivinga ganske lenge, kan jeg se et visst mønster, og hvis vi bare aksepterer at jeg skriver for alle grunner og for ingen grunner i det hele tatt, kan jeg langsomt begynne å nærme meg et annet spørsmål: hvorfor gjør jeg de valga jeg gjør i skrivinga mi? Er jeg egentlig bevisst på noen av dem?

I det romanprosjektet jeg skriver på nå, har jeg i hvert fall vært veldig bevisst på at jeg har en upålitelig fortellerstemme. Jeg elsker upålitelige fortellerstemmer, og det kunne aldri falt meg inn å skrive fra et pålitelig fortellerperspektiv, fordi man da vil gå glipp av alle laga og nyansene som en upålitelig forteller åpner for. I kjernen av prosjektet mitt er forholdet mellom en passiv, naiv og engstelig hovedperson, og hennes aktive, utadvendte og komfortable venninne Elisabeth. Dette forholdet beskrives utelukkende gjennom den passive, naive og engstelige hovedpersonens blikk, og – nå har jeg riktignok ikke skrevet lenge nok på dette prosjektet til at vi faktisk har kommet dit i historien ennå – men etter hvert vil dette forholdet intensiveres og bli mer og mer ustabilt, og det er nettopp den skeivheten i det at vi bare får oppleve én side av saken som jeg syns er interessant. Hvis jeg lykkes med det jeg vil oppnå, vil en leser kunne klart se at Elisabeth objektivt sett egentlig ikke er sånn som hovedpersonen opplever henne, men man vil samtidig kunne få en forståelse for nettopp hvorfor hovedpersonen opplever henne på denne måten.

Og nettopp disse nyansene er noe jeg har interessert meg for, eller kanskje snarere tendert mot, ei ganske god stund. Jeg trur det er disse nyansene som gjør at når jeg snakker om konflikten mellom Israel og Palestina til noen som er pro-Israel, oppleves jeg som veldig pro-Palestina og motsatt. Jeg har blitt kalt både mannssjåvinist og feminazi av forskjellige grupper, fordi jeg har en slags innebygd diplomatisk forståelse for at man ikke kan løse en konflikt ved å ta noens side. Ironisk nok, kan man kanskje si, tar jeg jo nettopp hovedpersonens side i romanprosjektet mitt, men ikke på en sånn måte at man som leser nødvendigvis blir overbevist om at hun har rett og er til å stole på. Om jeg som forfatter hadde inntatt en allviterrolle, hadde handlingene deres måttet snakke for seg sjøl uten et filter, og resultatet ville kanskje og sannsynligvis sett helt annerledes ut. Kanskje hadde jeg blitt tvunget til å se at en av dem faktisk har objektivt sett rett, og dermed ville romanen kunne ha blitt lest som noe som nærmest sagt hadde en moral, og dét er jeg ikke interessert i. Det interessante, syns jeg, ligger i nettopp nyansene. 

Og jeg står i fare for å bli kalt feig her, for feig har jeg alltid blitt kalt. Min manglende lyst til å ta side i en sak har provosert fram nettopp denne fornemmelsen av at jeg er feig, at det er derfor jeg gjør det, at jeg er en meningskameleon som bare vil at alle skal like meg. Jeg skal ikke ljuge og påstå at det ikke i hvert fall er delvis sant, jeg er jo faktisk enormt konfliktsky, og om jeg ikke vil at alle skal like meg, så vil jeg i hvert fall at ingen skal mislike meg. Men jeg syns også denne evnen min har åpenbare kvaliteter ved seg. Jeg syns sjøl at jeg er åpen og tolerant, og kanskje dette også er noe av svaret på hvorfor akkurat dette konkrete romanprosjektet har blitt som det har blitt, med den hovedkarakteren det har. Man vil kanskje ikke kunne kalle hovedkarakteren min direkte usympatisk, men hun er definitivt ganske irriterende og til dels sjølmedlidende. Jeg syns dette er et mye mer interessant filter å skrive romanen gjennom enn om jeg skulle ha valgt for eksempel den umiddelbart lettere å like Elisabeth.

Men hvorfor jeg skriver? Jeg aner ikke. Hvorfor er historien om hovedpersonen og Elisabeth en viktig historie å fortelle? Den kunne sikkert sett helt annerledes ut og vært like viktig. Nå snakker jeg fra et helt personlig ståsted, for jeg er nesten uinteressert i om andre enn meg syns skrivinga mi er viktig. For all del, jeg blir enormt smigra om noen faktisk syns det, og kanskje ville jeg på sikt også syntes den var mindre viktig sjøl hvis alle rundt meg syntes det – jeg mener, noe sjølinnsikt og noe sjølkritikk er jeg i stand til å ha og ta – men jeg gjør dette av personlige grunner, som jeg gjort siden jeg var liten. Jeg finner en egenglede i sjølve skrivearbeidet. Ja, jeg finner også en usammenlignbar tilfredshet når jeg har fullført noe, men sjølve det å skrive, og så skrive, og så skrive, og så skrive, det har alltid appellert noe så vanvittig til meg, uten at jeg altså kan forklare hvorfor. Jeg har ingen i familien som skriver, ikke engang noen som er spesielt kreative. Jeg blei lest for da jeg var liten, Astrid Lindgren og Anne-Cath. Vestly, og dette tviler jeg ikke på at har vært med på å utvikle interessen min for litteratur, men ta mora mi, for eksempel. Hun er også glad i å lese, riktignok en helt annen type litteratur enn den jeg leser, men hun har aldri skrevet noe bare for å skrive noe. Men historien om hovedpersonen og Elisabeth er ikke mer eller mindre viktig enn alt det andre jeg har skrevet, ikke mer eller mindre viktig enn alt det dårlige jeg har skrevet før dette prosjektet, fordi viktigheten for meg ligger først og fremst i det å produsere tekst, og da må jeg bare bestemme meg for hva den teksten skal bestå av, og det var nok i en forholdsvis stor grad tilfeldigheter som gjorde at jeg nettopp endte opp med å skrive om en nesten ekstremt keitete jeg-person og hennes famlende møte med verden. Jeg skriver for å skrive, og akkurat i dette øyeblikket skriver jeg for å skrive om det å skrive, intet mindre. Oscar Wilde snakka om kunst for kunstens skyld, at kunsten har en egenverdi og er utover det ubrukelig. Om den på toppen av det hele faktisk viser seg å kunne brukes til noe, er jo det flott, i hvert fall sånn som jeg ser det, men nei, jeg skriver i utgangspunktet ikke for at teksten skal brukes til noe. Graden av brukbarhet oppstår i så fall i møtet med leseren, men den prosessen er jeg uansett ikke med på, og er meg derfor, i det minste nesten, helt likegyldig.