torsdag 3. desember 2015

"Har du prøvd å gå tur?"

Det må vel være skjebnens ironi at jeg for et par ukers tid siden skreiv dette, som en liten del av romanprosjektet jeg jobber med for tida:

Jeg googler sjølhjelpsråd. Jeg ramler over en artikkel fra et av disse såkalte damebladene, hvis entusiastiske overskrift lyder ”Deprimert? Gå deg en tur!” Videre hevder artikkelen at forskning har vist at å gå seg en tur gir deg energi, motivasjon og godt humør, dette statuerer den som om dette var noe ingen allerede tok som en selvfølge. Jeg har lyst til å kaste hele dataen i veggen. Hva innbiller egentlig artikkelforfatteren seg at man trenger for å i det hele tatt komme seg ut av døra og gå på denne jævla turen, og ikke bare komme seg ut av døra, hva med å komme seg ut av senga i første omgang, hva med å kle på seg? Disse råda er jo skrevet for allerede fungerende folk.

Jeg var, som noen av dere allerede veit, hos legen i går. Og endte opp med å føle meg mer frustrert og teit enn jeg har gjort på veldig lenge. Jeg ba om henvisning til psykolog, hun spurte hvorfor, og som jeg alltid gjør når jeg er redd, nervøs, sint eller bare hvilken som helst negativ emosjon i det hele tatt, begynte jeg å gråte. Jeg prøvde å stotre fram at jeg føler meg veldig apatisk, ikke finner glede i så veldig mye, og føler at jeg ikke får til noen ting. Hun spurte noen oppfølgingsspørmål. Jeg svarte så godt jeg kunne. Hun spurte hva jeg studerte og hva jeg jobba med. Jeg sa forfatterstudiet, at det er samlingsbasert, at jeg bare er på skolen fire dager omtrent hver sjette uke, og at jeg jobber som ringevikar hos Oslo-avdelinga til en landsomfattende økonomibedrift. Hun spurte om jeg jobba mye. Jeg svarte at jeg ikke har jobba siden oktober. Hun spurte hvor lenge jeg hadde hatt det sånn. Jeg svarte at jeg ikke visste, at jeg ikke kunne huske en gang det ikke har vært sånn, at det har vært sånn i minst ti år.

Så sa hun at det er ikke alle som egentlig kommer til å få noe ut av å gå til psykolog. Hun sa at jeg heller bare burde gå en tur hver dag eller begynne å trene, og huske å spise frokost. Og ikke sove for lenge. Jeg kunne jo gå på kafé med ei venninne. Og så kunne vi sette opp en ny time om ei uke, og hadde det ikke ordna seg innen da, kunne hun skrive ut anti-depressiva til meg.

Og jeg bare... blei så utrolig frustrert av det svaret at jeg ikke klarte å si noe, klarte bare å si okei, jada, jada, og med én gang jeg kom hjem, avbestilte jeg oppfølgingstimen.

Og jeg forstår ikke hvorfor ikke det er jeg som kan bestemme om jeg har behov for psykolog eller ikke, eller hva det er som får leger til å tenke at å spise frokost og gå tur i ei uke kommer til å ordne problemer jeg har hatt i over ti år, eller at anti-depressiva skal kunne magisk gjøre alt bedre. Jeg har forøvrig aldri gått så mye tur som jeg gjorde da jeg kanskje var på mitt aller verste, mens jeg gikk i Bø.

Og så var det noe med måten hun sa det på òg. "Har du prøvd å gå tur?" - som om dette var noe ingen allerede tok som en selvfølge, som jeg sjøl skreiv for ei lita stund tilbake. Jeg følte at hun syntes jeg var stokk dum, og jeg skjønner at jeg sikkert burde ha utfylt litt mer for at hun skulle kunne forstå åssen jeg egentlig har det, men jeg klarer ikke noe når jeg blir frustrert og redd, det eneste jeg klarer er å grine og nikke. Jeg blir helt handlingslamma. Og i ettertid så sint at jeg griner enda mer. I går hadde jeg vondt i hodet og i øya hele dagen fordi jeg hadde grått så utrolig mye, mer enn jeg har gjort på veldig lenge.

Og jeg hadde grua meg så utrolig mye til dette her fra før, og den følelsen jeg sitter igjen med nå, er at jeg aldri mer kommer til å ha lyst til å søke hjelp. Men som Jørgen sa: i det minste var denne legen vikar for hun som egentlig er fastlegen min. Jeg aner ikke hvor lenge hun kommer til å vikariere, jeg veit bare at jeg aldri mer vil tilbake til henne, ikke med noen ting, ikke med en senebetennelse engang.

Samtidig som hun har fått meg til å tvile òg. For kommer jeg egentlig til å få noe ut av å snakke med en psykolog, jeg som ikke klarer å snakke med en lege? Hvorfor er egentlig snakking det som skal kurere psykiske problemer? Skulle ønske jeg kunne fått en e-post-psykolog, som jeg kunne skrevet til. Gud veit at jeg er ti tusen ganger bedre til å skrive enn til å snakke.

Og jeg er så utrolig lei av den generelle oppfatninga av at man må være sosial og aktiv for å kunne ha det bra. For å snakke om Bø igjen, så var dét året og året etter på Frogner, de mest sosiale åra i mitt liv. Og jeg har aldri før eller siden hatt det verre enn akkurat da.

6 kommentarer:

  1. ok aller først: fuck den legevikaren, holy shit. also, om du syns det er ok, så går det jo an å ha med seg folk på legetimen som kan hjelpe deg med å snakke og berre generelt vere backup når orda blir vanskelige, og alt sånt, eg har gjort det før og ja eg føler meg litt teit som trenger hjelp, men det er verdt det tbh? for det andre, til tross for min skepsis til psykologer og generelle negativitet, så kan eg LOVE DEG at dei er mykje flinkere enn ein allmennlege er, dei kan faktisk stille deg dei rette spørsmåla, og om du får ein psykolog som du ikkje liker så kan du bytte, uten at du treng å forklare kvifor, du har fullstendig rett til det. dessuten begynner det som regel med snakk om symptomer og forsøk på å finne ein diagnose, og berre å svare på veldig.. spesifikke spørsmål, som vertfall eg syntes er mykje lettare til å begynne med, og ja nokon ting er kanskje ikkje så lette å svare på, men veldig mykje er enkelt ja/nei/sånn og sånn, og da får du tid både til å bli vant til psykologen, dei blir betre kjent med deg, og det er lettare å snakke meir i detalj om ting seinare. så, altså, nei ikkje alle får noko ut av terapi? men veldig mange gjer det? og om ingenting anna så er det vertfall veldig sannsynlig at du lærer deg sjølv betre å kjenne, og forstår meir korleis ting fungerer, og dei kan hjelpe deg mykje meir enn drittlegen din kan. og ok eg veit ikkje om denne veggen med ord gav noko særlig meining men om du vil snakke meir med meg om ting så kan du det!

    SvarSlett
  2. Det der er så sykt ikke greit. Jeg har forsåvidt opplevd liknende greier da jeg var 16-17 og alvorlig deprimert. Blant det som skjedde var
    - fastlege tilbydde meg antidepressiva, jeg visste ikke hva det var og sa nei, hun forklarte ikke mer
    - ble ikke tilbudt ordentlig hjelp fordi jeg fremsto som flink og ressurssterk
    - gikk briefly til en gratis psykolog på helsestasjon, som sa rett ut til meg at jeg var så syk at hun ikke var kvalifisert til å hjelpe meg
    til slutt fikk jeg ordentlig hjelp, da. Men det måtte en skikkelig nedtur til før det skjedde (jeg vandret rundt i noen timer aleine rundt i byen uten jakke på, noen plukka meg opp og tok meg på legevakta og de videresendte meg til sykehus), og det føles helt feil. Det burde ikke være sånn at folk trenger å bli skikkelig sjuke før de blir plukka opp av systemet. Dessuten var jeg under 18, så det systemet er jo også åpenbart litt annerledes.
    Anyway, noen leger er idioter. Sånn er det bare. Noen folk skjønner ikke hva depresjon er og sier "det hjelper å trene" og du kunne dratt til dem hvis du bare hadde energien til å løfte armen, men det har du ikke, fordi du har sittet i den samme stolen hele dagen og orker ikke en gang å reise deg for å gå på do. Noen folk tror at det å være lei seg er det samme som å være deprimert. Og det stemmer ikke. Som en som har vært mye begge deler vet jeg at det hjelper å gå tur hvis jeg er lei meg, og hvis jeg har det bra klarer jeg å opprettholde det bedre hvis jeg går mye tur, men hvis jeg er deprimert er det bare én ting som fungerer og det er å bli tatt på alvor og få hjelp.
    Det som suger med å være voksen er jo at man må skaffe den hjelpen selv, da. Og det er lett å ville gi opp når man er drittlei og legevikaren er en idiot. Så jeg blir skikkelig harm på din vegne >:/
    Ingrid over her skrev mye lurt om psykologer og jeg er enig i det hun sier med at det er vanskelig i begynnelsen men verdt det. I tillegg kan det være lurt å prøve å samarbeide med psykologen for å finne ut hva som hjelper best. Jeg har hatt noen psykologer som har vært vanskelige å samarbeide med så skal ikke si at det er en enkel greie, men det jeg fant ut var i hvert fall at for meg spesifikt hjalp det ikke å grave rundt i hvorfor jeg var deprimert eller om jeg kom til å klare å bli frisk noen gang etc... da ble jeg bare lei meg. Det som derimot hjalp var å gå gjennom alle småtingene jeg følte jeg var dårlig til å takle. Det kunne være alt mulig, fra å lese på en prøve til en tur jeg hadde lovet familien å dra på som jeg var redd jeg ikke skulle klare, og når jeg fikk snakket om dem hadde jeg plutselig mye bedre verktøy til å deale med at jeg syntes det var litt vanskelig. Det kan hende det er andre ting du trenger, men poenget med en psykolog er jo ikke at de skal finne ut hva som er galt med deg (selv om de gjerne vil det også), men at de skal hjelpe deg å takle livet bedre. Når jeg fant formen hjalp det meg mye. Antidepressiva også, men det burde man ikke ta uten oppfølging (leger er idioterrrrrr).
    Så ja. Mye rambling her. Vet ikke om noe av det hjalp deg noe særlig. Bottom line: jeg er sint på dine vegne, og jeg vil at du skal ha det bra, og jeg hadde det ikke bra før men jeg har det bra nå og det er verdt å få hjelp.
    Klem <3

    SvarSlett
  3. Klassisk eksempel på la-oss-få-denne-pasienten-unna-vei-så-vi-kan-få-neste-pasient-unna-vei. Stort sett alle vikarer jeg har vært hos (unntatt to) har vært av denne typen. Ikke gi opp. Bestill ny legetime og si at du gjerne vil snakke med en annen lege fordi du ikke kommer overens med hun du har vært hos. Det er e helt ærlig sak, og blir du møtt med skepsis er det om å gjøre å trumfe viljen son gjennom. Bare ikke gi deg. Jeg har sjøl latt meg overkjøre mange ganger og måttet ta ekstra lange og frustrerende omveier før jeg endelig har klart å overbevise legene om at de har oversett problemet. Det krever en god del stå-på-vilje og kan være UTROLIG slitsomt og skummelt, men det er verdt det. Fordelen med psykologer er at de får betalt for å høre deg snakke, altså kan du snakke om hva du enn føler for å snakke om. Det viktigste hjelpemiddelet er å kunne være ærlig med seg sjøl, men det hjelper å tenke høyt til noen som kan stille de riktige spørsmålene. Tur er ingen dårlig kur og hjelper veldig mye av og til, men tur aleine er ikke alltid nok.
    Vi hat aldri møttes face to face, men jeg er likevel oppriktig bekymra og indignert på dine vegne. Ikke la deg tråkke på. Det du har opplevd er ganske typisk dagens leger over hele Norge. Prøv igjen. Prøv igjen til du får den hjelpa du trenger. Detta fikser du. Jeg har tro på deg.

    SvarSlett
  4. Dere er så bra. Tusen hjertelig takk. Jeg har ikke gitt opp helt ennå, bare litt midlertidig, og forhåpentligvis klarer jeg å tøffe meg opp nok til å prøve igjen en annen gang - hos en annen lege.

    SvarSlett
  5. Dette er ikke greit! Årrgh, jeg blir oppriktig sint på vikarlegen, sånn går det ikke an å behandle folk! Beklager at jeg ikke klarer å komme med noe mer konstruktivt, men vil bare understreke at vi heier på deg! Trust your struggle! Det er verdt det for å få den behandlingen man trenger og ønsker.

    SvarSlett
  6. Tusen takk. Blei ganske opprørt sjøl, men når jeg blir så overmanna av følelser, klarer jeg liksom verken å få gjort eller sagt noe fornuftig.

    SvarSlett